Vinlusen Phyloxera

Vinlusens ankomst til Europa

I 1861 fikk en vinbonde i Sør-Frankrike en gave fra en bekjent i Amerika. Hans amerikanske venn hadde sendt noen stiklinger fra sin vingård i staten New York så vennen kunne få smake på de amerikanske druene.

Franskmannen plantet stiklingene på vingården sin, uvitende om lusene som bodde i stokkens røtter. Og så var katastrofen i gang.

Kort tid etter, på begynnelsen av sommeren 1863, begynte de første vinstokkene å få gule blader med blodrøde kanter. I august var de totalt visne, og året etter var vinstokkene døde.

Den ukjente sykdommen utbredte seg raskt til det attraktive vinområdet langs Rhône-elvens bredder, og i løpet av få år ble vinmark etter vinmark med gamle vinstokker forvandlet til et villnis av sorte grener uten blader – og uten druer. 

Katastrofen bredte seg til Spania, Italia, Balkan-statene og overalt ellers i Europa hvor det ble dyrket vindruer. Vinbønder, -avlere og -nytere fikk panikk. Ingen ante om hvorvidt katastrofen kunne avverges. I desperasjon rev noen bønder opp de angrepne plantene og brente dem. Andre forsøkte å stoppe den ukjente plantepesten med mange desperate midler, men ingenting virket.

Tusenvis av vinbønder og deres familier måtte vri om nøkkelen og forlate gårdene sine. Mange emigrerte til Sør-Amerika for å begynne på nytt der. De fryktet at Europas tradisjonsrike vinproduksjon ville dø ut fullstendig.

Katastrofens årsak ble raskt funnet: Små lus angrep vinstokkene og sugde saft og kraft ut av røttene. Vitenskapsmennene døpte det ødeleggende insektet Phylloxera vastatrix.

Hvorfor ser vi først vinlusen i 1860-årene?

Vinstokker er en planteart som produserer forskjellige druetyper, de fleste er blå og grønne, og de franske druene, som Cabernet Sauvignon, Merlot, Chardonnay, den spanske Tempranillo med flere stammer fra den europeiske vinsorten som går under navnet Vitis Vinifera.

De amerikanske vinsortene har levd sammen med vinlusen i millioner av år og tar ingen skade av insektet. Lus og plante har så å si vennet seg til hverandre. Den europeiske Vitis vinifera-planten var derimot forsvarsløs overfor den amerikanske vinlusens angrep.

Siden Leif Eiriksson oppdaget Amerika, eller Vinland, rundt år 1000, hadde reisende bragt hjem vinstokker til Europa uten at vinlusen hadde lurt seg med. 

De amerikanske plantene som var angrepet av lusen, døde under den ukelange sjøreisen og ble kastet over bord før lusen satte sine bein på europeisk jord.

Men da de store oseandampskipene på 1800-tallet begynte å seile i rutefart over Atlanterhavet, falt reisetiden til bare 9 til 10 dager, og de angrepne vinstokkene og med sine lus tålte reisen og nådde helskinnet frem til Europas vinmarker. Jernbanen sørget for å spre vinlusen videre over hele kontinentet.

Panikken spredte seg

Forskere ble satt til å finne en kur mot lusen, diverse kongresser ble avholdt og den franske regjeringen utlovet enda en stor dusør til den som kunne finne en metode som kunne utrydde skadedyret.

Vinlusen Phylloxera er så liten at den knapt kan ses under lupe. Den er på størrelse med et sandkorn, altså knapt en millimeter lang, og formerer seg med alarmerende hastighet.

Lusen lever i stort antall på vinstokkenes røtter, hvor den suger saft og kraft ut av planten. Røttene får store svulster der hvor lusen suger, og når svulstene råtner om vinteren, dør hele rotsystemet. Uten rot, ingen plante!

Forslagene til hvordan man kunne komme problemet til livs strømmet inn. Noen var ganske originale:

Noen foreslo å plante illeluktende planter som ville skremme lusene vekk. Eller vanne røttene med hvitvin. Sende tusenvis av padder inn over markene, så de kunne spise lusene. Man foreslo også terpentin, bensin og dynamitt samt flere andre kreative varianter. 

Alle forslagene, noen bedre enn andre, ble sendt til universitetet i Montpellier i Sør-Frankrike, hvor man prøvde 1044 av de innsendte forslagene. Dessverre kom det ikke mye ut av alt arbeidet. Det eneste som virket var å pumpe gassarten karbondisulfid ned i jorden, men midlet var illeluktende, eksplosivt og giftig for vinbøndene, så det var ingen brukbar metode.

Alle vinmarker måtte plantes om

Først på Phylloxera-kongressen i 1869 kom gjennombruddet. Biologene foreslo at man kunne pode stokker fra den europeiske vinsorten, Vitis vinifera, på røtter fra amerikanske vinsorter, som jo var resistente overfor lusen.

De fleste vinbøndene var ikke glade for å rive opp de gamle vinstokkene, som hadde produsert kvalitetsdruer gjennom generasjoner. Men situasjonen var kritisk, og vinbøndene måtte erkjenne at det ikke var annen utvei enn å gjenplante jordene med nye, podede planter.

I 1880 vokste det rundt 11 millioner vinstokker bare i Frankrike, så det var en nesten uoverkommelig oppgave å skaffe nok av de podede plantene for å kunne gjenetablere de mange infiserte jordene. 

Men det var ingen vei utenom, og i 1885, allerede fem år etter, var 45 000 hektar av Frankrikes vinmarker beplantet med stokker med røtter fra Amerika, og i de følgende 10 årene ble kjempestore arealer av vindistriktene gjenplantet.

En dyr historie

Den uheldige gaven fra vennen i Amerika og planting av den samme stiklingen kom til å koste Frankrike rundt 1,8 milliarder franc. Lusen nådde å fortære ca. 2,5 millioner hektar vinmarker – et areal tilsvarende halve Danmark!

Frankrikes vinproduksjon hadde falt fra 8,5 milliarder liter i 1875 til knappe 2,3 milliarder i 1889, og først 45 år senere, i 1920, nådde landet opp på samme produksjonsnivå som før lusen.

Eksperter anslår at 75-90 prosent av alle Europas vinranker døde, og luseangrepet har satt varige spor. I dag står nærmest alle vinstokker i Europa – og resten av verden – på amerikanske røtter, og ser man godt etter, kan man på hver eneste plante se podestedet rett over jordoverflaten.

Av Jeanett Lorentzen fra Birdie Vinos.