Helt ytterst på en forblåst, værutsatt klippe – ikke langt fra Big Sur ved Californias Highway 1, klamrer en kroket, grå og værbitt trestamme seg innbitt fast og tviholder på plassen sin på dette stedet der »ingen kunne tru at noko kunne bu». Krabber man seg forsiktig utover klippen, er det tydelig å se at det finnes minimalt med jord som skulle gi livsgrunnlag for et såpass næringskrevende tre. Stort og omfangsrikt er det absolutt ikke, men likevel utstråler det en slags rolig styrke og verdighet- en form for indre sikkerhet bygget opp gjennom mange års seiersrik kamp mot elementene. Og det nekter å gi opp – helt uberørt av at det fremdeles lever mot alle odds, skuer det utover det mektige og ofte stormfulle Stillehavet, som det har gjort i mange hundre år.
Nedenfor skyller en masse av lyseblått havvann dovent opp langs stranden og deler seg i små, slikkende bølgetunger som langsomt dør ut i sanden rundt føttene til lekende barn som morer seg i vannkanten. Fredfullt, idyllisk og tilsynelatende uendelig forutsigbart. I sørenden nyter en selflokk tilværelsen, dasker dovent med luffene og ignorerer barnas frydefulle rop og de voksnes ivrige klikking med fotoapparatene.
Men slik har det absolutt ikke alltid vært. Hvis treet hadde kunnet fortelle hva det hadde sett og opplevd, ville noen og enhver blitt både rystet og overrasket. Her har indianere og trappere, smuglere og skipbrudne gått i land og utført alskens mer eller mindre oppsiktsvekkende gjerninger, fra daglige gjøremål som rensing av fisk – til nedgravde skatter, makabre udåder og intense kamper.
Men noe av det som helt sikkert måtte ha gjort størst inntrykk, særlig fordi treet da var svært ungt og uerfarent- og fordi det som skjedde egentlig var ganske bisart, måtte være da conquistadoren Juan Rodriguez Cabrillo ankret opp utenfor den lille bukten i 1542. Han hadde lagt seg opp ufattelig rikdom ved hjelp av en blanding av forretningssans, kynisme og direkte brutal og nedverdigende behandling av urbefolkningen i Cuba, Mexico og Guatemala. Han ble kjent og beryktet som en av de verste og mest umenneskelige europeiske erobrerne. Blant annet ble det sagt om ham at han følte like lite for mennesker som for en flue som surret forbi en sommerkveld. Han brød seg null og niks om aztekernes familieforhold, sendte mennene til knallhardt og ofte dødelig arbeid i gullgruvene han drev – og kvinnene og døtrene delte han ut til mennene sine. Noen av pengene hadde han investert i bygging av solide, store fregatter, og økte derfor formuen sin ved hjelp av handel med både Spania og andre land i Europa. Alltid på ivrig jakt etter nye kostbarheter, spesielt gull, bestemte han seg for å seile oppover vestkysten for å se nærmere på det landet Columbus ikke hadde rukket å utforske ordentlig. Han hadde også fått i oppdrag fra spanskekongen å kartlegge kyststrekningen fra Mexico og så langt nordover som mulig.
I spredte bebyggelser langs Californiakysten levde Tongva-indianerne, trolig innvandret dit via Nevada fra Mexico og sannsynligvis etterkommere av aztekerne. Egentlig var de et fredelig folkeferd, lite i konflikt med nabostammene. og livnærte seg med jakt og fiske. Kanoene de brukte var særdeles godt tilpasset forholdene langs den ofte stormfulle kysten – lette, stødige og meget manøvrerbare, bygget opp av mangefargede dyrehuder og med spant av ribbein fra store dyr.
Denne våren i 1542 hadde de holdt øye med de tre skipene som seilte opp og ned langs kysten, og lagt merke til slavene om bord som ble behandlet så dårlig og orgiene som utspilte seg rett foran øynene deres når spanjolene tok med seg slavekvinnene når de la til land for å hente vannforsyninger. Flaggskipet « San Salvador» hadde sprunget lekk i en av de mange, kraftige stormene og søkt ly i den lille bukta hvor treet hadde panoramautsikt over det som nå utspilte seg. For å komme til skadene under vannlinjen, måtte skipet tømmes for all last. Lettbåter ble satt på sjøen for å frakte mennesker, dyr og forsyninger inn til stranden, hvor slavene slet med å trekke båtene så langt som mulig opp fra de slikkende bølgene. Et lurveleven av rop, skrik, banning og piskeslag fylte luften, og i forvirringen la de ikke merke til kanoene som stille rundet klippen og stevnet mot land – fulle av Tongva-krigere.
Mens svetten silte av de nakne kroppene til slavene der de møysommelig jobbet og strevde med båter og last – og av ansiktet på soldatene under de tunge, varme hjelmene – satt Cabrillo med den brede bakenden godt plantet på en flat helle øverst i en steinrøys, helt innerst i skyggen under klippen. Grådig gulpet han i seg kanne på kanne av søt malagavin, mens fransiskaner-munken ved siden av ham tegnet opp reiseruten de hadde fulgt opp og ned langs den vekslende og ofte ville kysten.
Plutselige, advarende rop fra conquistadorene nede på stranden fikk ham til å skvette til og gripe etter det store, tunge, vakkert dekorerte sverdet, smidd av fineste Toledo-stål, som alltid hang ved siden hans. Bevegelsen kom så brått at han mistet balansen og tumlet hjelpeløst nedover steinene mens alt gull- og sølvinnlegget på klærne hans glitret nesten spottende i solskinnet. Bukser og leggins ble flerret opp og et langt, blødende sår ble skrapt opp langs skinnleggen. Munken styrtet til og hjalp ham, bannende og svertende, på beina og forsøkte å tørke vekk blodet – men Cabrillo bare skubbet ham vekk og satte seg ned igjen mens han tok inn slagscenene nedenfor.
Kampen varte ikke lenge. Selv indianernes villskap og mot kom snart til kort mot de spanske sverdene og muskettene. De kampvante soldatene trakk tett sammen og ladet, fyrt- og ladet igjen – metodisk og vel innøvd. Tongvaene skjønte etter hvert at tapene ville bli for store, grep tak i de slavene som ikke hadde gjemt seg eller løpt vekk – returnerte til kanoene sine og padlet for alle krefter mot sikkerheten rundt klippen, mens muskettkulene pisket opp de rolige dønningene rundt dem.
Cabrillo førte inn i loggen «den store og ærefulle seieren» mot en bande ufyselige, skitne villmenn», men gikk tidlig til ro i teltet som de gjenværende slavene satte opp for ham. Det verket i beinet, selv om en av de lege-kyndige munkene hadde renset såret med vin og lagt forbinding over.
Neste morgen våknet han med høy feber og smertefull fot– og la forskrekket merke til en blåsort skygge som syntes å krype som en giftig slange oppover legg og lår. Han visste godt hva det måtte være – alle sårede soldaters store skrekk – koldbrann!
Munkene ville amputere beinet før det var for seint – men han nektet plent. Dette kunne da ikke hende ham – han som var «Guds utsendte» til villmennene! Men koldbrann bryr seg ikke om høy eller lav, uten behandling forgifter den kropp og sinn utrolig raskt. Cabrillo forsvant snart inn i en tåkedis av villelse og feber – og allerede kort tid etter ga kroppen opp og han døde.
Det står der ennå, treet – like stolt og stoisk som alltid, nesten uberørt av århundrene som har gått. Enda litt gråere kanskje, og absolutt ikke vokst i størrelse, men så absolutt i visdom og erfaring. Noen kaller det «Nemesis-treet», antakelig fordi det jo bivånet Cabrillos endelikt og en slags hevn over spanjolenes råskap mot urbefolkningene. Tross alt tok det over 200 år etter Cabrillos død før Spania igjen sendte skip og folk for å utforske Californiakysten.
Men amerikanernes hang til å klamre seg om historiske forbilder har faktisk ført til at det er reist både minnesmerker og skoler oppkalt etter en av de verste og mest brutale «oppdagere» som forsøkte å skape seg navn og rikdom i den nye verden.
Ingen har markert noen bauta for indianerne…
Hva er en helt, egentlig?
Vi har lett for å idealisere og se opp til såkalte historiske, kjente personer – hvis de har utrettet noe som er blitt lovprist av ettertiden. Spania har fostret sin del av slike, men kanskje ikke alle fortjener helt betegnelsen «helt».
Juan Rodriguez Cabrillo ble sannsynligvis født i nærheten av Sevilla eller Cordoba i Andalucia, men vokste opp i Castilla og i Portugal. Vi vet lite om oppveksten, egentlig – men derimot er han jo blitt til dels svært glorifisert etter hendelsene i «den nye verden»…
Av Hans Petter Lindøe
