La det være sagt med det samme: man kan ikke finne stedet El Knollo på noe kart. Det er noe som Jesper har funnet på. El Knollo ligger helt tett på storbyen Granada, og dens riktige navn er Sierra Elvira. Når vi nå synes at den skal hete El Knollo, er det fordi da vi første gang fikk øye på denne protuberansen midt på den flate sletten vest for Granada, synes vi den lignet en umotivert knoll. Vi sto oppe i fjellene Sierra de Huetor og kikket mot vest utover Granada-sletten, og der, midt i vårt synsfelt, lå denne knollen. Den tiltrakk seg vår oppmerksomhet, og vi tenkte at den måtte vi utforske nærmere. Siden da har vi alltid referert til den som El Knollo. Og nå skal vi bort å se hva det er for noe med denne knollen.
Knollen heter Sierra Elvira, og den ligger i den nordvestlige utkanten av Granadaområdet, 9 km. fra sentrum, mellom småbyene Albolote og Pinos Puente. Man kommer lettest dit ved å kjøre rundt Granada på A 44 (når man kommer sydfra) og så svinger av hvor A 44 krysser A 92 mellom Murcia og Antequera. Her svinger man mot vest (Málaga, Sevilla) og tar straks deretter av ved avkjørsel 238, hvor det står Atarfe, Las Canteras. Vi kjører nå inn i landet og følger skiltene mot Las Canteras. På et tidspunkt kommer vi forbi et skilt hvor det står Ermita til høyre. Men vi fortsetter mot Las Canteras, som er et piknik-sted. Så snart vi kommer frem, parkerer vi.
Nå ser vi at El Knollo faktisk slettes ikke er noen knoll, men en liten fjellkjede med adskillige topper. Men sett fra vest var den kun en knoll. Interessant ser den ut, og vi er i fyr og flamme. På Wikiloc har Jesper funnet en sirkulær rute på ca. 7 km. og den vil vi ut på. Ruten starter på piknikplassen Las Canteras, og vi er fire friske pensjonister som har valgt å bruke dagen i Elviras selskap. Elvira er faktisk det navnet som Granada provinsen bar under maurerne, så navnet er altså bevart her på El Knollo.
Faktisk har man funnet ruiner av en gammel arabisk by her nedenfor fjellkjeden. Byen het Medina Elvira eller Madinat Ilbira og arkeologiske utgravninger pågår, idet det er gjort flere interessante funn av en borg, en bymur og festning. Noen av funnene kan dateres helt tilbake til før romerne, mens byen var arabisk. Se mer på: http://www.medinaelvira.org Her kan man se fotos av utgravningene og diverse funn.
Herlig ser den ut, den lille fjellkjeden, der den ligger der i solen. Og nå ser vi at den ene av de mange toppene ligner et bryst, med en fin symmetrisk runding og en dupp oppover. Vi er derfor ikke sene med å døpe den El Patto. Og nå går vi opp stien, som går av mot høyre rett ved innkjørselen til Las Canteras. Snart svinger stien til venstre mot El Patto. Det er en fin sti, som bukter seg opp og ned. På høyre hånd har vi fjellkjeden, og på venstre La Vega de Granada – sletten, som er helt flat. Etter ca. 1 km. skal vi dreie av mot høyre opp langs en sti, som stiger opp mot fjellene. Stien dreier etterhvert svakt mot venstre, og vi kan se at den fører opp mot et pass, som ligger mellom El Patto til venstre og et høyere fjell til høyre. På det tidspunktet visste vi ikke at El Patto heter Peñon Ventana (938 m.) og at toppene til høyre heter El Piorno (1084 m.), Morron de Enmedio (1182 m.) og Morron de la Punta (1052m.) Etter ca. 2,5 km. når vi opp i passet ved El Patto, og vi har en fin utsikt ned over sletten mot vest. På vår Wikiloc rute kan vi se at vi nå skal gå ned langs en bratt sti for deretter å dreie til høyre og påbegynne bestigningen av El Piorno. Både Anne og Erik er litt betenkelige ved dette prosjektet grunnet svake ankler og knær, så de beslutter å snu og gjøre besøket hos Elvira til en liten 5 km. rute i hennes skjørt. Det skulle vi alle sammen ha gjort. Men nei, Jesper og Else skulle absolutt opp på toppen av både El Piorno og Morron de Enmedio. Jo, jo… det ligger litt tungt for brystet for noen å bli klokere med årene.
Ergo deles vår gruppe i to ved passet, og etter en kort nedstigning på en fin sti fortsetter vi, Jesper og jeg, forbi en fin hule (som vi ser bak oss) og opp langs stien, som går helt opp til kammen og som er meget bratt. Storpustende og svettende kjemper vi oss oppover. Vi skal opp 300 høydemeter. På et tidspunkt ser vi en fjellgeit med store horn kikke på oss oppe fra en klippe på toppen. Det lykkes Jesper å fotografere den, og den så ut til å ha god tid, for den satt lenge og kikket ned på oss. Den undret seg sikkert over hva det var for sveklinger som kravlet opp i dens fjell i et uhyre langsomt tempo.
Halvveis oppe møter vi en mann, som i fullt firsprang løper ned langs den bratte fjellsiden. Wow tenker vi. Modig gjort, og han var ikke helt ung. Vi hilser i beundring på ham.
Etter en tøff kamp når vi opp til et pass, hvor vi plutselig har en landsby liggende rett foran våre føtter til venstre. Det er Pinos Puente som vi her ser. Vår sti fortsetter oppover til høyre, men nå er vi snart oppe på kammen. Plutselig får vi utsyn mot nord, og av besynderlige grunner er det bygget et gjerde helt oppe på kanten av kammen. Vi følger nå sydsiden av gjerdet og beundrer utsikten til alle sider. Mot syd ligger byen Santa Fe, hvorfra Los Reyes Católicos, Isabel og Fernando, beleiret Granada, som i 1492 overga seg uten kamp. Jo, Santa Fe er en liten historisk perle. I dag ligger Granadas flyplass rett bak ved byen, og den kan vi se her oppe fra.
Bare et par ord om fjellbestigning. Jo, jo… Sierra Elvira er kun en liten, lav fjellkjede og det er ikke noen stor bragd å bestige den. Men allikevel føler man seg kul og tøff når man står oppe på toppen. Dermed vil jeg si at man kan føle bestigertriumf mange steder i verden, og da ikke minst her i Spania, som jo er overlesset med fjell. Man behøver derfor ikke å dra til Himalaya og risikere liv og lemmer i kulden på Everest og K2. En ´ekte´ fjellklatrer vil naturligvis føle hån overfor denne observasjonen, men jeg vil bare si at man også kan føle stor tilfredsstillelse i mindre format. Det gjorde vi i hvert fall oppe på El Knollo.
Vi fortsetter langs kammen med El Piorno (1084 m.) og Morron de Enmedio (1182 m.) og vi kan på vår høydemåler se at vi rent faktisk ER oppe i 1182 moh. Her på kammen er det av og til veldige hull, hvorfra en varm vind blåser opp i våre ansikt. Litt spesielt er det. Vi er spente på om den stien som skal føre oss ned igjen er like bratt som stien opp, og vi er nå kommet godt i gang med at egge hverandre opp med bratthet, høydeskrekk og manglende fotfeste. Og så har vi lest ruten feil. Vi tror at vår ned-sti skal komme før den rent faktisk gjør det, og da vi plutselig står foran enda en bratt og drabelig oppstigning til Morron de la Punta brer panikken seg, og vi nekter å gå mer oppover. For vi skal jo også ned igjen. Vi tar derfor den litt anbefalelsesverdige beslutningen å krysse ned uten sti langs fjellsiden på høyre hånd. Der nede i bunnen kan vi se den stien vi kom ut fra, som gikk opp til passet, hvor vi skiltes. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: det skal man aldri gjøre. Og allikevel gjorde vi det. Så før Morron de La Punta forlot vi stien og begynte å traversere ned langs fjellsiden gjennom stein, kratt og busker. Det var en nervepirrende ferd, men heldigvis var fjellsiden ikke alt for bratt, og etter en halv times kamp nådde vi ned på flaten uten større mén.
Herfra gikk det raskt tilbake til bilen, hvor Erik og Anne holdt på å miste tålmodigheten. Men de var da glade for å se oss i noenlunde god behold (litt skrammer og rifter ble det jo til), og nå skal vi opp og se den Ermitaen (liten helligdom) som vi kunne se fra det meste av ruten.
Veien opp til La Ermita ligger kun ca. 1 km. fra Las Canteras, hvor vi er, så om ikke lenge er vi oppe ved siden av dette lille kapellet. Vi parkerer helt oppe og ser nå at det er anlagt en liten park med forskjellige innretninger og en vannkanal. Det er et fint sted med en praktfull utsikt ned over Granada og sletten. Der er også en restaurant her oppe og å dømme etter de uavryddede bordene har de hatt mange besøkende i dag. Det er ikke rart, for denne Ermitaen er et fint og spesielt utfluktsmål.
Men det beste ved La Ermita er den helt fantastiske utsikten man har over Sierra Elvira her oppe fra. Her kan vi få fine fotos av henne, og vi kan se det kjempemessige marmorbruddet som ligger like nedenfor. Her er også inspirasjon til nye ruter, så vi er glade for at vi dro opp hit.
Man kan se våre ruter på elsebyskov.com under Hikes, Maps and routes, la Danesa. For ordens skyld legger vi også den Wikiloc ruten inn, som vi skulle ha fulgt. La det være sagt; ruten opp på El Knollos kam er ikke for sveklinger og sofaslitere. Man skal være en erfaren vandrer med utstyret, herunder gode vandrestøvler og staver, og man skal kunne vandre etter en GPS-rute. Man skal også ha en rimelig god kondisjon. Men kan man det, og har man det, venter det en uforglemmelig dag på El Knollo.
PS. Jesper og jeg kunne ikke dy oss, så etter et par uker dro vi opp til Elvira igjen og gjennomførte Wikiloc ruten. Den er ikke for de redde, for det var mange bratte steder hvor høydeskrekken ble satt på en alvorlig prøve. Oppe fra kammen så vi til vår store forbauselse en stor festning mot nord og tenkte: hva er det? Jesper tog en peiling, og fant ut at det er byen Moclín, så der måtte vi opp. Les videre i neste nummer.
Av Else Byskov, fotos av Jesper Gram-Hansen og Else Byskov
