Barranco Blanco er navnet på det juvet som elven Alaminos følger, før den flyter sammen med andre elver og til slutt løper ut i havet ved Fuengirola. Juvet er et lite paradis med herlig, kjølig vann og meget vakre omgivelser med blomstrende nerier og fuglesang. Man kan gå langs elven i ca. 500 meter, men det er ikke en tur for pyser og sofaslitere. Det skal klatres, kravles og balanseres, så folk med svake ankler bør holde seg unna. Til gjengjeld kan man få seg en herlig dukkert i en liten naturlig pøl, hvor en foss plasker ned. – Og på veien ned til kløften kommer man forbi en vakker dal, hvor det i følge ryktene bodde nazister, etter at de hadde flyktet fra Tyskland ved slutten av andre verdenskrig.
Man kan dele Málaga provinsen opp i vestenden og østenden, og Barranco Blanco er vestendens svar på østendens perle: Chillar-elven ved Nerja. I begge disse perlene kan man vandre i elven og bade, og de er begge meget vakre. Barranco Blanco er dog mye kortere enn Chillar, men felles for dem begge er at man i en sommerweekend kan risikere å treffe på massevis av mennesker som vil nyte elven. Det er derfor best å dra dit midt i uken, så man har herlighetene mer eller mindre for seg selv.
Barranco Blanco ligger kun ca. 35 km. fra Málaga og man finner den ved å kjøre langs veien MA 3303 mellom Coín og rundkjøringen ved Puerto de Pescadores, litt vest for Mijas. Hvis man kommer fra rundkjøringen og kjører langs MA 3303, skal man svinge ned til venstre rett før 4 km. skiltet. Der står to skilt med Cortijo Rosa Blanca og La Fuente B&B. Fra 1.6. til den 16.10 får man ikke lov til å kjøre lenger ned veien med mindre man er resident, så vi parkerer nokså lydig kort tid etter at vi har svingt inn. Vi vandrer nå langs veien, som snart begynner å gå svakt nedover. Etter 1,2 km. møter vi det første veikrysset, og her skal vi bare gå rett frem.
På et tidspunkt kommer vi forbi et lite hus på venstre hånd, som ligner et vakthus. Det sitter rester av en metalldør på siden, så hva er nå det? Vi ser nå også en vakker dal på venstre hånd med en masse fine hus og en liten innsjø. Sikkert et deilig sted å bo, tenker vi, og saken er den, at denne herlige dalen var et tilfluktssted for adskillige nazister som hadde unnsluppet Tyskland etter 2. verdenskrig og dermed hadde unngått rettsforfølgelse. Det er jo en kjent sak at Franco og Hitler var venner, og da Hitler hadde tapt krigen, var ikke Franco sen med å innvilge asyl til de flyktende. De helt store Nazi-fiskene flyktet som kjent til Sør-Amerika, men småfiskene kunne føle seg sikker her i Francos Spania. Det var i denne vakre og fjerntliggende gryten tett på Alaminos-elven at en del av dem slo seg ned og levde resten av sitt liv i fred og ro under sydens sol. De hadde deres egen tyske restaurant, og livet her var utvilsomt en del mer behagelig enn i fengsel hjemme i Tyskland. Det lille vakthuset står der fremdeles, som et minnesmerke over dette mørke avsnittet av historien.
Fra dalen er det nok kun en km. ned til Barranco Blanco, og i alle de etterfølgende kryss skal vi ta veien til høyre. På et tidspunkt ser vi et stort skilt som viser flora og fauna ved elven, og så er vi der nesten. Vi møter det samme skiltet et par hundre meter lenger nede, og så er vi ved ´inngangen´ til Barranco Blanco, som har fått dette navnet fordi det er masse hvit marmor langs sidene.
En sti fører inn i juvet, men den er ganske kort og straks etter starten skal vi opp å kravle på en betongkant og rundt en liten dam. Vi krysser elven på noen flate steiner og fortsetter på den andre siden. Vandet klukker, neriene blomstrer og det er uendelig vakkert. Men stien vil ikke oppføre seg ordentlig. Den er skjev, og fylt med store klipper som man skal forsere. Erik med sine svake ankler har for lengst snudd om, men vi andre fortsetter, godt hjulpet av staver. Til slutt må jeg selv fortsette alene og det er ikke lett, men snart kan jeg ikke komme lenger uten å ta av meg skoene. Stien ender i en avlang pøl med små vannfall og et tau som man kan svinge seg i. Jeg har lest at en foss plasker ned i pølen lenger fremme, men jeg kan ikke komme dit. Men det er fint, så jeg beundrer bare det hele her fra klippene og kikker opp på den kjempeklippen som tårner seg opp på venstre hånd.
Det er varmt her i juni, men jeg har glemt badetøy, så jeg må nøye meg med å kjøle håndleddene i det forfriskende vannet. Ellers ville en frisk dukkert her være på sin plass, så husk badetøy og håndkle.
Etter klatreturen tilbake til grusveien gjenforenes vi med Erik, og så finner vi et skyggefullt sted, hvor vi kan nyte våre matpakker. Deretter vandrer vi tilbake til bilen oppe ved asfaltveien, og har nå vandret knappe 7 km.
Dagen er ikke over enda, og vi som bor i Granadaprovinsen, havner jo ikke på disse kanter så ofte, så vi benytter anledningen til å se byen Coín, som vi ikke kjenner. Etter å ha kjørt litt rundt finner vi et sted å sette bilen, og nå leter vi etter sentrum. Vi spør et par ganger om veien, og med litt hjelp finner vi frem til kirkeplassen, kalt Plaza Bermudez de la Rubia. Det er en hyggelig plass ved Iglesia San Juan Bautista (den hellige Johannes Døpers kirke), som er bygget oppå restene av en maurisk borg.
Her på plassen finner vi til vår store glede en veldig bra is-kiosk: Helados del Monaguillo (alterguttens is). Her lager de selv isen, og den er himmelsk god, så et besøk her kan anbefales. – Og hva er herligere enn å sitte her under sydens sol og nyte en is etter en vakker vandretur med historiske innslag?
Man kan se og laste ned vår rute til Barranco Blanco fra elsebyskov.com under Hikes, Maps and Routes, La Danesa: Barranco blanco. Der ligger både et kart og en GPS-rute. God fornøyelse!
Else Byskov er forfatter av seks bøker om fotturer (på dansk).
Fem av dem omhandler Andalucía med tittelen: Fod på Andalusien.
En handler om hele Spania og heter: Fod på Spanien. Se elsebyskov.com
Planlagt vedlikeholdsarbeid:
Lørdag 5. august 2023 fra kl. 08.00 vil det foretas oppdateringer på norskemagasinet.com. Vær oppmerksom på at nettsiden vil være utilgjengelig i perioden når det foretas oppdateringer. Det samme gjelder for NorskePLUSS mobilappen.
