Sommerfugler på størrelse med flaggermus suser rundt nede i magen på meg når vi kjører opp mot fjellet i Benalauría, mellom Ronda og Estepona. Det Norske Magasinets utsendte er ikke superbegeistret for høyder, og dagens utflukt byr på en 80 meter bratt fjellvegg.
Ved foten av fjellet står guidene klar til å ta imot oss. Paret Vojta og Lenka driver NoLimitTour, og er våre guider på dagens vía ferrata-rute. De er begge fra Tsjekkia, men bor i Marbella, og tilsammen har de nesten tjue års erfaring med klatring.
Vi tar på oss utstyret, som består av en klatresele som går rundt lårene og livet, en hjelm og et par hansker med hull til fingerspissene. Det føles ikke som noe særlig, men da jeg spør om det forteller Vojta at jeg bærer utstyr for godt og vel 300 €.
Vojta og Lenka tar seg god tid til å forklare oss hvordan vi skal sikre oss med karabinkrokene, så vi på ethvert tidspunkt er sikret med minst én line. Linene sitter i vår klatresele og skal kobles til de stålvaierne som sitter boltret fast til fjellet med to-tre meters mellomrom på hele ruten.
Ved foten av fjellet sitter det noen utformede jernpåler som er bøyd inn i fjellet, så de utgjør en form for trinn. Et merke ved foten av ruten forteller oss at denne ruten er godkjent av autorisert personell. Jeg kikker opp og kan se at de spredte metaltrinnene litt lenger oppe forsvinner inn mellom de to store fjellstykkene.
Lenka hekter seg som den første fast i stålvaieren og kravler rutinert opp langs jerntrinnene. Deretter blir de andre deltagerne sendt opp med passende mellomrom, og som den nestsiste kobler jeg de to karabinkrokene på stålvaieren, tar et dypt åndedrag, og setter den ene foten på metalltrinnet.
Der er kun én vei, og det er opp!
Der går ikke mange minuttene før jeg kommer ut av komfortsonen min. Fem-seks meter oppe stopper trinnene og fortsetter i en ny oppadgående rekke godt og vel en meter til venstre fra den første. Selv om jeg er sikret til klatreselen hele tiden er det enormt grensesprengende å skulle koble seg på den nye stålvaieren og i stedet for å klatre rett opp, ta et stort skritt til venstre over til neste trinn. Etter et par dype åndedrag går det fint, og jeg kommer over på den neste rekken av trinn, som fører oss helt inn i fjellkløften.
Jeg har på forhånd blitt instruert om at hvis jeg blir trøtt i armene eller i beina, så kan jeg koble den tredje karabinkroken i klatreselen på et av trinnene og ’sette’ meg ned i selve selen, for på den måten å ta en pause. Det er dog alt for grensesprengende å skulle sette seg ned i en stol som ikke er der, og jeg foretrekker å la mine armer klamre seg til jerntrinnene og fjellveggen, mens mine ben får lov til å gjøre alt arbeidet.
Vi kommer opp til den første fjellhyllen hvor det igjen er fast grunn under føttene, og kan nyte den fantastiske utsikten. Fjellhyllen, hvor det kun er plass nok til tre-fire personer, ligger 1140 meter over havets overflate. Vi har fremdeles godt og vel 30 meter igjen til toppen.
Karabinkrokene sikres på nytt, og siste oppstigning påbegynnes. Denne gangen går det sidelengs inn i fjellkløften. Med mine 163 cm og tilsvarende korte ben synes jeg at det er langt mellom trinnene, og hjertet hopper da også et par ganger hver gang jeg skal småhoppe fra det ene trinnet til det andre. Det har helt sikkert kun vært snakk om et par centimeter, men slik føles det ikke. Med 20 meter ned føles det som å skulle hoppe fra skyskraper til skyskraper.
Selv om det er vanvittig grensesprengende er det også uendelig flott. Her inne i fjellkløften er det fullkomment jomfruelig. Det kommer ikke andre mennesker enn dem som tar vía ferrata-ruten. Det er ganske enkelt ikke mulig å komme inn her på noe annet vis. Fordi det kun kommer få solstråler inn her er det også helt frodig og grønt, og det vokser mose på mange av overflatene. Jeg føler meg ganske heldig som får lov å oppleve dette stedet, her hvor jeg henger på fjellveggen.
Blikket mitt søker lenger opp langs ruten, og nå hopper hjertet mitt over et slag igjen. Der oppe, nesten ved toppen av fjellet, henger det nemlig en line som går tvers over fjellkløften, og jeg kan se at det er meningen at vi skal bort langs denne linen for å komme til toppen av fjellet. Men det er kun én vei på dette tidspunktet, og det er oppover.
Med museskritt over kløften
Linen viser seg å være en bro av stålvaiere, og den er rundt syv meter lang. Det er tre stålvaiere. En til å plassere føttene på og to i ansiktshøyde som hendene kan holde fast i, og som man kobler sine tre karabinkroker på.
Med et stivt blikk rettet direkte inn i fjellveggen over for meg setter jeg nølende den venstre foten på vaieren. Den er forholdsvis stram, så jeg unngår ’gyngefølelsen’, som jeg hadde fryktet. Høyre fot slutter seg til venstre, og med bittesmå museskritt tripper jeg bortover linen. Da jeg har passert midten drister jeg meg til å bøye hodet ned og skimter det som er under mine føtter – 35 meters fritt fall. Det er faktisk ikke så ille, og med stor tilfredshet over egne evner når jeg over på den andre siden. Her kobler jeg meg av linen og sikrer meg til den nye vaieren på fjellet. På dette tidspunktet, etter godt og vel 40 minutters klatring, har jeg fått full tiltro til utstyret (og er samtidig ganske utmattet i armer og bein). Jeg kobler den tredje karabinkroken på et av trinnene, mens jeg setter meg behagelig tilbake i klatreselen og lar mine trette, stive lårmuskler få en velfortjent hvil.
Da vi når toppen av fjellet er hele gruppen helt i ekstase, og utsikten fra toppen er belønning nok i seg selv. Vi er alle sammen super stolte av å ha gjennomført ruten, og vi diskuterer på kryss og tvers hvordan vi hver og én opplevde å skulle passere de forskjellige utfordrende punktene.
Det er blitt kveld da vi kjører tilbake og ned til kysten, og passasjerene i bilen er meget stille (og også litt trøtte). Jeg tenker at jeg er glad for at guidene var kompetente nok til å tilpasse opplevelsen til gruppens nivå. Ruten de hadde valgt ut var akkurat så utfordrende at vi kom ut av komfortsonen vår, men ikke så vanskelig at det på noen måte ble ubehagelig.
For mer info se
www.nolimittour.com
Facebook – NoLimitTour
Instagram – @nolimittour
Ordet Vía ferrata kommer fra italiensk ’jernsti’.
Det er en aktivitet som ligger midt mellom vandring og fjellklatring. Det gjennomgående i en vía ferrata er en stålvaier som løper hele ruten, og som med jevne mellomrom er festet i fjellet. Klatrerne er fastspent med line til stålkabelen, hvilket gjør det helt sikkert å ferdes på fjellveggene.
Vía ferrata-konseptet går tilbake til første verdenskrig, hvor man i alpene etablerte disse rutene for å gjøre det lettere for troppene å bevege seg.
Praktiske opplysninger
Ta på deg praktiske klær som du kan bevege deg i, og en varm trøye. Når du kommer opp i høyden kan vinden gjerne være mange grader kaldere enn nede ved kysten.
Skoene dine skal være lukket og sitte godt fast rundt foten. Du behøver ikke spesielle sko til formålet – vanlige joggesko er fint. Det er best komfort i sko hvor sålen er laget av gummi og ikke plast, da du vil komme til å stå med midten av foten på jerntrinnene. Du kan enkelt sjekke det selv ved å stille deg på kanten av et trappetrinn og se om du står noenlunde fast.
Det finnes over 50 forskjellige vía ferratas i Andalucía. Man må under ingen omstendigheter gi seg ut på dem uten sikkerhetsutstyr, og det anbefales å ha en guide med, som kjenner ruten.
Av Louise Mercedes Frank, louise-mercedes@norrbom.com
