Månedsmagasinet på Costa del Sol

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Året er 1986. En gutt rappeller seg fra den ene klippen til den andre, bortover det som på dette tidspunktet er murbrokkerne fra den falleferdige gamle gangsti eller Caminito del Rey, men som mange år senere skal bli til turistmagneten som vi kjenner den som i dag, hvor mer enn én million mennesker går ruten hvert år.

Guttens navn er Fali Martínez.

Jeg møter Fali tretti år senere ved inngangen til Caminito del Rey. Med langt rastafarihår og en røyk i munnviken venter han på meg ved bussen. Fali forelsket seg som småbarn i klippesidene i El Chorro, og har de siste 12 år bodd i en hule i en av klippene. Det kommer vi tilbake til.
 
I dag livnærer han seg som guide på Caminito del Rey, og tar meg med på den så berømte ruten.
”Før i tiden kunne man virkelig klatre på klippeveggen,” sier Fali, da vi er kommet opp å gå på caminito’en, og kikker drømmende opp på klatre-rutene, som løper ovenfor oss. Mitt blikk søker opp på en loddrett klippevegg, som later til å være umulig å forsere, men ved nærmere ettersyn ses små bolter, som vitner om at ivrige klatrere har brukt dette som deres lekeplass – lenge før turistene invaderte ruten med vandrestaver og plasthjelmer. Fali selv har sin hjelm plassert nonchalant på toppen av det voluminøse rastafarihåret. I dag er det av sikkerhetsmessige hensyn ikke mulig å klatre på den siden hvor folk går på stien – garantert til stor ergrelse for mange klatrere.

Den ultimate pris for en våghals

Fali forklarer og forklarer, og røyker flere og flere røyk. Det er tydelig at han vet alt som det er å vite om stedet her, og at han har klatret på hver eneste klippevegg. Han peker over på en forlatt rønne på den andre siden av dalen:
”Der sover jeg alltid når jeg klatrer på de klippene som ligger der borte” sier han, og peker på et skarpt klippefremspring, som kun kan nås ved å gå langs togskinnene gjennom jernbanetunnelen. Til spørsmålet om det ikke er farlig å gå gjennom den trange tunnel-sjakten rister han bare på hodet – man skal jo bare kjenne kjøreplanen.
 
Godt og vel halvveis gjennom Caminito del Rey stopper Fali opp. Han vil fortelle oss noe om det som venter oss lengre fremme. For noen år siden rappelet han sammen med noen venner fra den ene siden av kløften til den andre. Tauet røk og tre av hans venner falt 120 meter ned i Rio Guadalhorce, og døde på stedet. Lenger fremme henger stålkabelen slakt ned langs klippesiden, og minner passerende om den ultimate prisen som en våghals kan komme til å betale.

En to-roms leilighet med havutsikt

Ved slutten av caminito’en svinger vi inn til venstre og stavrer oss igjennom et vilt kratt. Her midt i klippeveggen bor Fali sammen med sin hund og sin katt, i det som en oppfinnsom eiendomsmegler ville kalle en to-roms leilighet med havutsikt, men som faktisk er en klippehule. Det er installert en luke inn til det aller helligste, men her er ikke mye poeng i å komme som innbruddstyv. Uten bekymringer åpner Fali opp og lar meg gå på oppdagelse med kameraet i hulens indre. Med lite skjult stolthet stiller han seg opp i hulens første rom, en stue som kun rommer en sofa, en reol og et sofabord. Jeg tar på egen hånd de få trinnene opp til ’kjøkkenet’. Det eneste som indikerer at dette rommet er hulens kjøkken er det faktum at det er her maten oppbevares – et velassortert utvalg av boksemat og müsli-barer. Fra dette rommet er det adkomst til hulens innerste, soveværelset, som jeg lar Fali få ha i fred.
Vi tar plass i møblementet utenfor hulen – her er det litt bedre albuerom. Fali fisker frem en sigarett, fra det jeg antar nå må være en gapende tom pakke, og forteller at han har bodd i denne hulen de siste 12 årene. Han får rennende vann fra en ramponert byggeplass i nærheten, men har ingen strøm. Han bader i sjøen og kjøper gassflasker for å holde varmen om vinteren. Hulens to andre beboere, en katt og en schæferhund, holder oss med selskap. Det er tydelig at de pengene Fali tjener på å lage guidede turer ikke blir brukt på boliginnredning, og alt i hulen er sparsomt møblert. Men kattens matskål er full, og hunden ser da heller ikke ut til å mangle noe. Fali byr gjestfritt på en øl – jeg takker pent nei med tanke på kjøreturen tilbake til kysten.

Eneboer – nesten i alle fall

Om man kunne forestille seg å bo på denne måten eller ikke, så er det i hvert fall en enestående boligsituasjon, eller det trodde jeg i alle fall, for Fali forteller at det i klippene omkring el Chorro bor drøye 40 huleboere akkurat som ham. De fleste er spredt over et stort område, men bare 100 meter fra Falis hule bor hans venn i en annen hule. Og hvis man ser bort fra det skrantne og lettere ukomfortable interiøret, er dette en enestående måte å leve og bo i naturen, som er vanvittig flott her oppe.
 
”Jeg liker El Chorro best når det regner. Så kan jeg sitte her på min terrasse og kikke ut over sjøen i timevis. Alle farger endrer seg når det blir vått” forteller Fali, og et smil brer seg fra øre til øre, mens han kikker drømmende ut over sjøen.
 
Myndighetene vet utmerket godt at hulene bebos på ulovlig vis, men inntil videre er det ingen som har gjort noe med det, og Fali later ikke til å ha den fjerneste intensjon om noensinne å flytte.
 
huleboer2
 
huleboer3
 
Av Louise Mercedes Frank

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet