Kambodsja - Kontraster og fargerike selvmotsigelser

95 prosent av kambodsjanerne er buddhister. En del tradisjoner fra andre religioner, særlig hinduisme, er likevel også en del av kulturen, og det samme gjelder folke- eller overtro. Blant det er at man mener at alle boliger og tomter har en ånd som har like mye rett til å være der som menneskene. Det respekterer man ved å gi dem et sted at bo, et åndehus.
Det er prestisje i åndehusene. Jo større et åndehus man har på tomten, jo viktigere er man. På bildet sees en mindre modell ved et spisested der man også tilbyr gjester en hvil i en hengekøye.

Det går i 15 km i timen noe som føles som en forferdelig fart på de ramponerte skinnene over vaklevorne broer gjennom jungelen. Toglinjen stammer fra kolonitiden under franskmennene, men da Røde Khmer kom til makten, ble den – som så mye annet – etterlatt til sin egen skjebne.
Virksomme sjeler har likevel funnet på å forbinde to akser med en treramme, legge på bambusmatter, sette fart på med en gressklippermotor og av sted går det altså med 10-15 personer på hver ”tog”.
Toget starter fra O Dambong ved Battambang som er Kambodsjas tredje største by. Turen er på 3,7 km, deretter stanses det ved O Sra Lav, en stillestående landsby, før turen går samme veien tilbake. En god reiseforsikring anbefales.

Denne stupa´en ser ved første øyekast ut som så mange andre. Men legg merke til kraniene bak glasset.
Den står på fjellet Phnom Sampeaus, og i det fjellet er det en rekke grotter. De ble av Røde Khmer brukt som henrettelsesplasser der man simpelthen kastet folk ned i de dype grottene, de såkalte Killing Caves.
De anslås at mellom 1975 og 1979 ble mellom 1,7 og 3 mill. mennesker slått ihjel – av en befolkning på 8 mill. ble 1,3 mill. henrettet, og i tillegg kommer alle dem som sultet ihjel fordi grøden ble brukt som betalingsmiddel for våpen.
Redselsregimet og dets leder, Pol Pot, mente at alle intellektuelle, leger og lærere, m.fl., inkludert folk som brukte briller, var motstandere av den ideologiske forestillingen om en maoistisk bondestat, og derfor måtte de ryddes av veien.

Ved en støvete landevei ligger byen Skuon. Under Pol Pots regime var hungersnøden så utbredt at folk her i byen tydde til store edderkopper som en kilde til proteiner.
Man fanger dem på marker og i huler, dypper dem i soyasaus og gjennomsteker dem til de knasende sprøe.
Det samme skjer med skorpioner, larver og biller.
Det er nå alt sammen blitt delikatesser. På bildet ser man at det er fart på salget og at neste fat er klart til kundene på dette meget populære gatekjøkkenet.

Dette tempelet med de karakteristiske tårnene som går igjen på Kambodsjas flagg, har gitt navn til et område på 20 x 50 km.
Det var hovedstaden under khmerfolkets storhetstid mellom ca. 800 og 1100. Man anslår at det i den perioden bodde inntil to mill. mennesker i byen. Det er likevel vanskelig å konkludere, selv med moderne teknologi, fordi de fleste av datidens hus var bygget av tre og dermed er forsvunnet.
Angkor Wat betyr egentlig byens tempel, og dette tempelet ble bygget i kong Suryavarman IIs tid da khmerriket også omfattet store deler av nabolandene Laos, Thailand og Vietnam.
Angkor Wat er omgitt av en slags vollgrav, og for å komme over, krysser man regnbuebroen der figurer av løver og slanger holder alt det onde ute, mens gateselgere holder den besøkendes sult og tørste på avstand.
Vil man besøke Angkor Wat, bør man bo i Siem Reap, Kambodsjas nest største by der man enkelt kan ta en tuk-tuk.

Mytisk og mystisk framstår dette tempelet, et av de mange i Angkor Wat som mer presist hører under Angkor Thom-området som har hatt inntil 1.000 templer.
Angkor Thom var den siste hovedstaden i khmerriket etter at kong Jayavarman VII på 1100-tallet gjenreiste hovedstaden etter plyndringen av Angkor Wat av Cham-folket fra Vietnam.
Hele det gamle khmerriket gikk forøvrig under i 1431 etter en invasjon av thailendere. Jordskjelv, Røde Khmer og naturen har siden hver gjort sitt til at templet på bildet, Ta Prohm, i dag er en fascinerende labyrint med falleferdige bygninger og de gigantiske, inntil 600 år og 25 meter høye spung-trærne som slynger seg inn og rundt de gamle steinene.
Angelina Jolie har med filmen Tomb Raider bidratt til mystikken rundt nettopp dette tempelet.

Ved sjøen Tonlé Sap bygger man pragmatisk nok husene på pæler, uansett om de så oppføres av palmeblader eller blikkplater.
Sjøen er Sørøst-Asias største, en størrelse som varierer fra 3.600 km2 i den tørre årstiden til 23.000 km2 i monsunsesongen. Regnet gir tidvis sjøen voksesmerter, men variasjonen skyldes spesielt at den er forbundet med Mekong-elven via en over 100 km menneskeskapt kanal. Via den søker vannet i regntiden opp i sjøen, mens det i den tørre perioden skifter retning og velger å strømme ned til Mekong, gjennom Vietnam og deretter ut i det Sør-Kinahavet.
Innbyggerne i denne byen lever fortrinnsvis av fiske på sjøen som i regntiden når opp til plankegulvene, og derfor må man transportere seg rundt i båter.

Flere familier har valgt å skifte den transportmessige og skiftelige tilværelsen i pælehusene ut med en tømmerflåte. Dermed bestemmer man selv når og hvor man vil flytte.
Først til mølla-prinsippet gjelder.
I sjøen er det – inntil videre – rikelig med fisk, inkludert sjøens eget sjømonster.
Flere av familiene er etniske vietnamesere. De eller deres familier fant her et fristed i forbindelse med Vietnamkrigen som også på andre måter bredte seg til Kambodsja.
Mange historikere mener at USAs bombardementer av Kambodsja hjalp Røde Khmer til makten, mens det var vietnameserne som i 1978-79 invaderte bl.a. for å stoppe folkemordet. Borgerkrig fortsatte likevel fram til 1998.

Bak piggtrådgjerdet her i Phnom Penh er fotografering med god grunn forbudt. Her ligger skolen Tuol Svay Pray.
Da Røde Khmer invaderte hovedstaden, beordret de ca. to mill. innbyggere til straks å forlate byen. Alle skulle være bønder, og læring var forbudt. I stedet brukte man skolen til fengsel, kalt S-21. Her ble folk torturert inntil de ’erkjente’ at de var leger eller lærere, eller spioner for Vietnam eller USA. Av de ca. 14.000 menneskene som kom til dette fengselet, kjenner man bare til sju som overlevde.
Stedet er nå et museum der man kan se 6.000 bilder av ofre, torturredskaper og annet grusomt.
Litt utenfor byen ligger Choeung Ek. Det er én av rundt 20.000 massegraver der Pol Pots folk henrettet kanskje så mange som 1,3 mill. av sine egne landsmenn, inkl. barn som ble kastet mot en trestamme på dette stedet.

I én av Phnom Penhs flotte bygninger fra kolonitiden er det nå innredet en kokke- og servitørskole. Primært er det gatebarn og unge fra utsatte familier som får en sjanse til å lære et fag. Det lønner seg, og mange tidligere elever er ansatt på stedet som heter Romdeng.
Et besøk er vel verdt. Stedet er sjarmerende, og maten er glimrende og autentisk. Det ligner thailandsk mat, men er vanligvis ikke så sterk.
På bildet serveres en suppe med fisk fra Tonlé Sap og grønne bananer samt sopp som gir en syrlig smak.

Kambodsja er også transportmessig et fargerikt land.
I større byer som Battambang, Siem Reap og Phnom Penh er det enklest å komme rundt med enten en tuk-tuk, som egentlig er en liten vogn bak på en moped eller med en sykkeltaxi der man i beste ”klappsete”-stil sitter foran sjåføren.
Man lærer raskt å ha tillit til at det vanligvis går godt.
Prut på prisen. Kambodsjas valuta er uregjerlig, pengesedlene vanskelig å lese, men det meste går likevel med dollar som khmerfolket foretrekker.

I dag er Kambodsja et monarki og et demokrati, selv om det kan stilles spørsmål ved sistnevnte. Der er nå bare to partier, og den nåværende statsministeren, Hun Sen, er et tidligere medlem av Røde Khmer. Det er det likevel mange som er, men Hun Sen har sittet med makten siden 1985.
Han bor forøvrig i et palass beliggende mellom ambassadene for Nord-Korea og USA.
Den nåværende kongen heter Norodom Sihamoni. Han tok over tronen i 2004 etter å ha blitt pekt ut av sin far fordi han i motsetning til sine eldre brødre ikke var politisk aktiv. Under krigen tilbragte han sitt liv i hhv. Praha og Paris.
Palassområdet ble oppført i 1860. Det er inspirert av palasset i Bangkok, men nettopp ved sammenligning symboliserer det hvor fattig landet stadig er. Palasset ligger med utsikt over bysentrum, den sentrale og pulserende markedshallen og stedet der Tonlé Sap-kanalen møter Mekong-elven som fører til nabolandet mot øst, Vietnam.