Europa er destinasjonen for flere millioner mennesker som flykter fra fattigdom, krig og håpløshet. Rystende bilder fra fjernsynet og internett gir ansikt til de mennesker som ikke lenger har noe å miste – bortsett fra livet. Bak kameraet står personer som den 52 år gamle pressefotografen Juan Medina som med sine fotografier er med på å skildre den historien som de fleste europeiske politikere for øyeblikket ønsker å glemme. Han forteller her om jobben og flyktningene sett fra sin vinkel.
Juan Medina kom på slutten av 1980-tallet til Granada i Sør-Spania, etter at han forlot hjemlandet Argentina. Han er selv immigrant, og skjebnen ville at nettopp immigranter og flyktninger skulle komme til å prege hans liv betydelig. I Granada kjøpte han et kamera for å sende bilder til familien, men det skulle vise seg at han hadde større talent for fotografering enn han selv visste. I dag er fotografering blitt levebrødet, og han er en av få pressefotografer som går i flyktningenes fotspor og leverer verdensklassefotos til de største spanske og internasjonale aviser. Han arbeider for nyhetsbyrået Reuters og bor på Gran Canaria, nærmere bestemt øya Fuerteventura der han har hatt sin base siden 1990-åra. Jobben som pressefotograf for den lokale avisen brakte ham til øya, men at han skulle ende med å ta prisvinnende fotografier av verdens flyktninger, var på ingen måte planlagt.
”Jeg valgte ikke å bli ”flyktningefotograf”, jeg dekket bare de nyhetene som kom til min hoveddør. Fuerteventura er den spanske øya som ligger tettest på Afrika, og i slutten av 90-tallet og opp gjennom 2000-åra ankom mange flyktninger til øya i båter. De befant seg under umenneskelige forhold, og det var og er en viktig nyhet å fortelle.”
I 2005 vant Juan Medina prisen for verdens beste pressefoto for et bilde tatt av skipbrudne flyktninger fra Afrika, i ferd med å bli reddet av kystvakten. Gjennom linsenes har han sett mer enn de fleste mennesker rekker i løpet av et helt liv. Han har en ydmyk holdning til jobben, bryr seg generelt ikke om å snakke om seg selv eller sine meninger og befinner seg best bak kameraet og ikke foran.
De ignorerte og anonyme menneskene
I 2014 ankom 288 immigranter Gran Canaria, flesteparten med båter. Det er en økning på 92 personer i forhold til 2013, men det er likevel et lite antall, sett i lys av de nesten 36.000 immigrantene som ankom øygruppen i 2006, de fleste fra Afrika. Det er de menneskene som er i fokus på Juan Medinas fotografier, og som for første gang i løpet av intervjuet får ham til å snakke med følelsene framfor med hodet.
”Jeg har sett mange døde mennesker i løpet av årene, men det verste er de personene som forsvinner i forsøket på å komme fram. De anonyme. Det er mennesker som forlot hjemmet sitt for lang tid siden, og hvis familier aldri får svar. Det får meg til å tenke på hvor trist det er at disse menneskene er nødt til å risikere livet for å gjøre noe som alle i verden har gjort alltid. Reist, funnet nye verdener og nye hjem. Humanitære kriser forflytter seg med tiden og til nye områder, det er bare omstendighetene som endrer seg.”
Motivene på Juan Medinas fotos viser hvem hovedpersonene er i vår tids største ”immigrasjonskrise”. Mennesker som ser et spinkelt håp i hans kamera; en mulighet for å fortelle deres historie og det at noen kanskje vil lytte til den.
”Mange av personene på mine bilder blir ofte ignorert, så når noen viser interesse for deres sak, vil de gjerne fortelle om det de gjennomgår. De ønsker å bli lagt merke til.”
Juan Medina erkjenner viktigheten av sitt arbeid, men er ikke enig i at folk som ham selv har ”makt” til å forandre på verden gjennom artikler eller fotos.
”Vi journalister og fotografer er vitner til tragedier, og det er vårt arbeid å dokumentere det vi ser. Men vi kan ikke endre på omstendighetene, og derfor har vi ingen reel makt. Det er folk som endrer verden, ikke bilder og ord,” poengterer han. Pressefotografen ønsker heller ikke å utpeke et foto som har gjort særlig inntrykk på ham, verken av sine egne ellers andres fordi alle fotografier er like viktige i hans optikk.
”Hvert bilde forteller en unik og viktig historie, og derfor kan man ikke si om ett fotografi er bedre enn andre. De er alle med på å dokumentere verdens begivenheter og derfor like betydningsfulle.”
Pressefotograf med hard hud
Gjennom historien har det ene fotografiet sjokkert verden etter det andre. Skrikende barn i krigssoner, flytende lik i vannet, fedre og sønner med manglede armer og bein og mødre med tårene trillende nedover kinnene, men for Juan Medina er det på ingen måter et særsyn. Og selv om han verdsetter prisen for verdens beste pressefoto i sin tid, så var det for ham bare enda et ”hverdagsfoto” som viser en minimal del av den håpløse situasjonen som immigrantene befinner seg i.
”Bildet er tatt i et dramatisk øyeblikk, men det er bare en liten del av det som har skjedd i løpet av de siste 20 årene. Og etter å ha sett denne tragedien utspille seg over så mange år, er det dessverre blitt normalt.”
For å komme så tett på begivenhetene som mulig, må Juan Medina ha tillatelse fra myndighetene, og i Spania er det bare noen få pressefotografer som får lov å dra med kystvakten ut på havet. Det før nevnte prisvinnende fotoet er tatt i 2004, og før det var det nærmest umulig å få tillatelse til å ta slike bilder fordi myndighetene i en årrekke forbød journalister og fotografer å dra med politiet ut på aksjon. Flere av Juan Medinas fotografier er da også blitt sensurert av myndighetene som et bilde tatt av en afrikansk båtflyktning kravlende opp på stranden i sitt våte tøy med solbadende turister i bakgrunnen. Fotografiet ble publisert i 2007, deretter ble det sensurert av Kanariøyenes lokalregjering, ”fordi bildet virket støtende og var upassende, særlig for noen bestemte og høytstående politikere,” slik det beskrives i et sitat fra en fotograf og blogger fra Madrid, Mauro A. Fuentes Álvarez, som etterpå publiserte bildene på sin blogg.
De mange ubehagelige situasjonene og scenarier som jobben har budt på, betyr ikke at Juan Medina finner arbeidet vanskeligere enn mange andre profesjoner.
”Jeg har ikke en vanskelig jobb. Det er mange mennesker som utfører et mye hardere arbeid enn meg. Folk som risikerer livet for andre og som redder liv, gjør mye mer enn meg, og min jobb kan på ingen måte sammenlignes med deres.”
På tross av sin ydmykhet i forbindelse med jobben og bildene hans, er Juan Medina uten tvil en av dagens dyktigste ”flyktningefotografer”. Han tar bilder som noen politikere helst så forbli i mørkekammeret, og så er han mannen bak noen av verdens beste fotografier, selv om de, ifølge ham selv, er hverdagsstoff og ikke er bedre enn som så mange andre bilder. Han er en mann av veloverveide og få ord og som aldri svarer det man som journalist ”forventer” – men det er heller ikke nødvendig, for hans fotografier snakker sitt tydelige språk.
Bedøm selv her: http://www.bbc.com/mundo/noticias/2015/04/150427_migrantes_fotos_juan_medina_men
