Månedsmagasinet på Costa del Sol
Norske ildsjeler – Ingse Resberg

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Plutselig enke – en enkes tanker om tiden, sorgen og kjærligheten

Ingses mann Carl, var gjennom en vellykket lungeoperasjon, men fikk plutselige komplikasjoner og døde. Etter tapet av mannen, begynte Ingse å skrive ned sine tanker og følelser. Det ble til en bok om nettopp det å bli enke. Boken er en fortelling om sorg og savn, men er ikke noen klagesang. Det er derimot en varm fortelling der hvert minne er tett omhyllet av kjærlighet til hverandre og til livet. Boken er skrevet i dagbokformat og følger enkens observasjoner og tanker det første år alene.

Et ungt ekteskap

Ingse og Carl hadde kjent hverandre siden ungdommen, men fant først sammen og ble gift da de begge var i femtiårene. Hun var farmasøyt, og han var økonomiansvarlig. De var begge i stand til å pensjonere seg i tidlig alder, og i 2001 kjøpte de hus på Costa del Sol der de inntil Carls død tilbrakte halvparten av året sammen. De har begge barn fra tidligere ekteskap, men har ikke noen sammen.
På den hvite muren foran huset i Mijas henger flotte bokstaver i håndmalt porselen. ”Casa Inca” står det. ”In” for Ingse og ”Ca” for Carl.
”Det var nærmest et impulskjøp, kan man vel kalle det da vi kjøpte huset her,” forteller Ingse om da hun og Carl falt for tanken om å eie et hus på Costa del Sol. Nå er hun alene om å passe huset i Spania, huset i Norge, samt sommerhuset på Læsø i Danmark.
”I Norge går det lettere, men her i Spania er jeg glad for at jeg har lært meg så mye spansk at jeg kan kommunisere med håndverkere, osv.,” sier Ingse.

En romslig fortelling

Jeg har tatt plass i dagligstuen i det som før var Ingse og Carls hjem i Mijas, men som nå er Ingses alene. Overfor meg i den vakre stuen sitter Ingse og holder rundt et krus med te som jeg kan gjenkjenne fra fortellingen i boken. Det er et vakkert krus med et motiv av kunstneren Gustav Klimt. Kruset var en overraskelse fra Carl til Ingse. Hun syntes umiddelbart at det var for fint til å bli brukt, men det gikk opp for henne at det nettopp var dette, Carl ønsket. At det skulle brukes til glede og til gavn og ikke bare være til pynt.
”Og når det engang går i stykker, så vil jeg bare tenke at ingenting materielt varer evig,” skriver Ingse i boken og tilføyer ”at den som er elsket, bliver aldri borte.” En vakker anekdote som også er et symbol for den måten Ingse minnes sin avdøde mann.
Det er de små fortellingene om ting som er enormt enkle å relatere til, men som det nok er de færreste som tenker over som gjør denne boken til vidunderlig lesing. Ingse skildrer f.eks., hvordan hun opplever å rydde ut blant Carls klær – en naturlig del av det å ha mistet en livspartner. Å stikke hånden ned i den avdøde ektemannens lommer er i første omgang grenseoverskridende for henne: ”Lommer er noe man må ha lov til å ha i fred.”
Hele episoden med lommene skildrer hvordan forholdet mellom ekteparet har vært. Respektfullt er nok det første man tenker på. Respekten for ikke å overskride hverandres grenser. Det er beundringsverdig at man stadig kan ha områder man oppfatter som personlige i et ekteskap der hver av partene har rundet 70. Det faktum at hun og Carl ikke hadde barn sammen, at de ikke hadde opplevd søvnløse netter uten overskudd, preget deres ekteskap på en god måte, mener Ingse som stadig omtaler Carl som ’sin kjæreste’.

Minst ensom alene

Når man mister en ektefelle, er det klart at man føler seg ensom. Noe som knapt er så innlysende, er at det mest er i andre menneskers selskap at man føler seg alene. Det var det i hvert fall for Ingse.
”Det er når man er sammen med andre at man plutselig merker at ens støtte mangler,” forteller Ingse og påpeker at hun bare opplevde imøtekommenhet hos dem som hørte at hun hadde mistet mannen.
”Da jeg møtte et par av våre golfvenner på golfbanen, måtte jeg jo fortelle at Carl var død. De inviterte meg med det samme med på å spille sammen med dem, og om ettermiddagen ringte de til meg med en middagsinvitasjon,” forteller Ingse. Hun er glad for at hun generelt har møtt mye forståelse og omsorg fra omgangskretsen, selv om det kan være vanskelig å håndtere fordi man gjerne vil reagere på ’riktig’ måte – slik en som nylig er blitt enke bør, hvordan det så enn måtte være.
Selv om Ingse har et positivt syn på livet, og ikke har skrevet boken som en klagesang, er også de svært ubehagelig sidene av det å bli enke skildret. Ingse forklarer i boken at ”man ikke kjenner familien skikkelig før boet er delt”. Noen av familiemedlemmene oppfører seg svært ubetenksomt når arven skal fordeles, og det er komplikasjoner som er svært vonde å håndtere når man også er i sorg over tapet av ektefellen, og Ingse skildrer det akkurat som det er. Ubehagelig.

Det blir bedre

Når Ingse sitter her og forteller om sitt liv med Carl og opplevelsen av å miste ham, er det ikke en taus og trist enke man opplever. Selv om man ser en våt øyekrok av og til når praten faller på særlig følsomme minner, er det glimt i øyet, og jeg fornemmer at Ingse er glad i livet og i stand til å minnes sin mann på en vakker måte.
Ingses budskap til andre som har mistet en ektefelle, er at det blir bedre. Det kan virke uoverkommelig, men via delmål når man videre i livet. Selv om livet aldri blir det samme, kan det godt bli bra igjen. Ingse håper også at boken kan hjelpe andre som har mistet en ektefelle. I hvert fall er boken en vakker og enestående fortelling som inspirerer leseren til å nyte hvert eneste spesielle øyeblikk med ektefellen eller den man har kjær.
 
Du kan kjøpe boken her: https://bokeksperten.no/romaner/alle-de-nyeste-romaner/plutselig-enke
Av Louise Mercedes Frank, Foto: Mugge Fischer

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet