Månedsmagasinet på Costa del Sol
Det er juni – og sommeren er like rundt hjørnet!

Det er juni – og sommeren er like rundt hjørnet!

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email
IMG 2565
Det er Juni-måned, det er blomstring, det er pollentid med kløe i hals og bryst og tett nese som av og til, noen ganger mere høy lydt enn andre ganger, nyser uhemmet og ukontrollert, men som fort blir unnskyldt, for det er jo pollentid.

Men samtidig er det jo så vakkert når det ene treet etter det andre, samt busker og blomster, spretter opp mot himmelen med blomstring i alle regnbuens farger, og mange, mange flere.
Som vanlig på denne årstiden, kjenner jeg på kroppen min at jeg må ut av byene, og opp i fjellene, inn på landområdene, for å suge inn denne herlige atmosfæren som denne årstiden gir meg.
Jeg har bekjente som mener at Spania ikke har de fire årstider, slik det er i Norge.
Når jeg hører dette, kommer alle mine pigger ut til forsvar, for selvfølgelig har vi alle disse årstidene, og faktisk ennå litt mer.

Spania med sine årstider og masse blomstring
Selv om snøen ikke legger seg på bakken her på Solkysten, skal vi ikke lenger opp enn til toppen av Marbella-fjellet og Estepona-fjellet, før vi finner snø på vinteren. Og ikke mindre enn drøye to timers kjøring fra Marbella, er vi oppe i Sierra Nevada med fantastiske skimuligheter og andre vintersports aktiviteter.
I Nord-Spania ligger det snø hele vinteren oppover fjellsidene, og der er det også flotte variasjoner i årstidene, fra snødekte vinterlandskap, til blomstring tidlig på våren, samt ny blomstring både på sommeren og tidlig på høsten.
Vi som bor nede ved Solkysten, skal heller ikke langt av gårde for å finne flere årstider, med vinteren og regntiden, våren med blomstring og modne frukter, sommeren med ennå flere modne frukter samt grønnsaker, sensommeren og høsten med igjen nye frukter og grønnsaker, og så det aller helligste, høstingen av oliven og vindruer i august, september og oktober, og til og med noen søte druer til søtlige viner som høstes inn mot vinteren med kalde netter i november og desember.
Herlighet, Kjære leser, ser du hva jeg mener? Spania er et vidunderlig land å være i og altså ikke bare på sommeren med masse sol. Nei hele året med spennende utfordringer i produksjonen av alt det som skapes av frukter og grønnsaker og deilige godsaker. Og jeg har jo ikke en gang vært inne på noe som har med mat å gjøre, for eksempel spanske skinker og oster. Men det får komme en annen gang.

Vinoble 2016 – hetvin, viner og brandy i presentasjon
Etter en tid med litt regn som vi veldig kjært trengte, kom solen for alvor for noen få uker siden, også med varme da vi plutselig var oppe i en temperatur på bort i mot 35 grader..
Samtidig kom innbydelsen til en sherrymesse i byen Jerez som er den byen i Spania som produserer mest sherry og brandy og med fantastisk kvalitet, og messen heter «Vinoble 2016». Hit inviteres mange forskjellige «vinhus» som produserer enten sherry, portvin, vermut, søte viner samt brandy fra Jerez, og det er utstillere fra Spania, Portugal, Frankrike, Italia, Tyskland, Marokko og USA.
Denne messen arrangeres annen hvert år, og det deilige med en slik presentasjon, er å se alle de flotte hetviner, viner og brandy som kommer ut på markedet, i nye smaker, i nye presentasjoner i farger og flasker, og etter noen år med litt usikker interesse, er nå markedet på full fart fremover. Heldigvis!

Min innrømmelse; jeg er bilgal!
Jeg gjorde meg klar til vårens utfart, men så må jeg jo også innrømme at jeg er totalt bilgal. Jeg fikk min første bil da jeg var 18 år gammel. Det var en gammel folkevogn, men jeg har jo aldri hatt peiling på noe som har med teknikk og gjøre, så da jeg fylte olje i det røret som skulle være for luftfilter, skjønte jeg at motorer skulle jeg aldri prøve meg på.
Men biler skal se litt bra ut og gjerne skal de «bromme» litt også, så jeg endte etter hvert opp med en 8-sylindret Camaro som var lang som et lite fly og med svart lakk utenpå og svarte seter inni, samt mørke ruter. Da var jeg veldig fornøyd, noe ikke min mor var.
Opp gjennom årene har jeg brukt en del penger på biler, og noen få har jeg tjent litt på, og mange har jeg tapt på.
Her i Spania som resident, har jeg jo den muligheten til å få akkurat den bilen jeg egentlig alltid har ønsket meg, men som jeg ikke har hatt råd til i Norge på grunn av alle skatter og avgifter. De siste årene har jeg sittet med opptil fire biler på en gang, men så har endelig fornuften seiret – tror jeg selv da – og nå har jeg solgt alle bilene bare for å ha igjen en personbil til meg selv og en varebil til firmaet.
Jeg har hatt to kombinerte vare- og personbiler, men da jeg siste gang skulle kjøpe norsk skrei til restauranten som var spesialbestilt i fra Norge, fraktet jeg 60 kilo torsk i bilen fra Malaga til Marbella, og det luktet torsk i bilen i de neste seks ukene, selv etter mange ganger med spesialvask innvendig, for å bli kvitt lukten. Det eneste som var positivt, var at denne lukten minnet meg om Norge, i alle fall i begynnelsen, men etter seks uker var det faktisk nok av norsk fiskelukt. Derfor altså kom bestemmelsen om å skaffe meg en skikkelig varebil og en deilig personbil til meg selv. Og om fornuften seiret i valg av bil, vet jeg ikke, men drømmen om igjen å skaffe meg et lite «drog» av en bil med svart lakk, svart innvendig og svarte ruter, akkurat slik jeg hadde da jeg var i tyveårene, denne trangen kom sterkt tilbake.
Etter litt leting rundt i bilbutikker for brukte biler, fant jeg min drømmebil som hadde alt det jeg ønsket meg. Da var det bare å selge unne gamle biler, for å kjøre på jomfrutur med mitt nye flak som fortsatt er fantastisk og kjøre, selv om jeg glemmer av og til at det ikke er en SUV(firehjulstrekker stasjonsvogn) jeg kjører rundt på jordene til vindrue- og oljeprodusenter av solsikkeolje og olivenolje.

På jomfrutur med ny bil og mentor Jan Løkling
For å slippe å kjøre alene, hadde jeg med meg min gode venn og mentor Jan Løkling som akkurat da hadde sin kone på tur til Norge, og han ble med for å lære meg mere om all teknikken i bilen. Jeg er nemlig like uerfaren i teknikk i dag, som jeg var da jeg var 18 år.
Selve vinmessen gikk for seg i unike omgivelser i en gammel borg i Jerez, med tykke steinmurer rundt hele borgen, og i inngangsporten til dette gedigne byggverket, sto vår vert, sherry- og brandyprodusenten Jan Pettersen som er den eneste nordmannen i hele Spania som eier en slik bodega. Den heter Rey Fernando de Castilla.
Standen til Jan Pettersens bodega var ute på den store festplassen i borgen med presentasjoner av alt som hans bodega produserer, samt også det helt nye på markedet og som allerede er blitt veldig «IN» i markedet, en vermut fra denne bodegaen og som er en blanding av en halvtørr og søt sherry med tilsatt bitre smaker. Dette kommer til å bli en stor slager til sommeren, enten servert ren med is og en skive appelsin, eller også med litt soda. Den kan også mikses med whisky eller gin, for de som liker en god sommerdrikk på kvelden.

Jan Pettersen – en levende legende i Jerez
Jan Pettersen har arbeidet i mange år hos produsenten Osborne som vel er den største i sitt slag i Spania, så etter totalt nærmere 30 år i denne bransjen i Jerez, kjenner Jan alle, eller i alle fall, så virker det som om at alle kjente Jan Pettersen da han guidet min mentor og meg rundt inne i borgen og hilste på mange av de 30 utstillere som var der. Jeg må innrømme at det var en god følelse, forent med litt stolthet, og vandre rundt og hilse på alle disse produsentene du bare har hørt om fra Norge, og plutselig var jeg der, midt blant dem alle sammen. Herlig!
«Vinoble 2016» hadde også foredrag om mat og hetvin/viner med noen av Spanias mest kjente tv-kokker som lagde show og gode presentasjoner, og jeg måtte også vandre litt rundt alene i parken inne i borgen med igjen gode dufter fra blomstringen, vakkert forent med små bassenger og fontener, og jeg kunne føle fred og ro mens jeg vandret rundt.

Monasterio de San Migyel
Jan Løkling og jeg valgte og bo i nabobyen til Jerez, El Puerto de Santa Maria, som også er veldig godt kjent for at Christofer Columbus bodde her, og han er også blitt hedret til borger av byen. Tre båter hadde han her. De het Santa Maria, Pinta og Ninja.
Jeg hadde sjekket oss inn på et hotell midt i byen som fra gammel tid var et munkekloster og som nå heter Hotel Monasterio de San Migyel.
Dette er en perle av et hotell som sterkt kan anbefales, og der du får følelsen av en utrolig andektighet når du kommer inn døren til hotellet.
Det er freskomalerier på veggene, samt gamle bilder fra klostertiden. Skriftestolen er omgjort til telefonkiosk, men like intakt, og også konferansesalen er bygget om fra den gamle opprinnelige kirken i klosteret, og når jeg kom inn der, begynte jeg automatisk å hviske slik jeg gjør når jeg kommer inn i en stor kirke eller katedral. Helt utrolig!
Selve byen Puerto Santa Maria er en gammel fiskelandsby, og fortsatt er fiske en hovednæring i byen der fiskebåtene kommer inn de cirka to kilometerne fra Atlanterhavet og inn til byen, og hovedmottaket heter Romerijo og eies av en familie, som også har flere fiske- og skalldyrrestauranter i byen, like ved elven.

Puerto Santa Maria – fiskelandsby med mange bodegaer
Jan Løkling og jeg vandret rundt i hele byen og spiste en kveld på en av Romerijo`s restauranter, med nydelig mat og spesielt en utrolig deilig hvitvin til kun 10 euro. På kvelden etter vinmessen møtte vi Jan Pettersen og hans kone Maité, og etter å ha vandret litt rundt i byen, valgte vi en kjøttrestaurant der vi selv skulle grille vår egen mat ute ved bordet, noe som var veldig hyggelig og skapte en flott atmosfære oss imellom og veldig uhøytidelig.
Jeg har i tidligere artikler skrevet om rundturer i Andalucia og om turer opp fra Málaga til Córdoba der vi kjører gjennom store områder med oliven, vindruer og hvete.
Når vi kjører motsatt vei, fra Málaga til Marbella, og videre nedover Solkysten til Algeciras, kjører vi videre, enten via Tarifa helt sør i Spania, og opp til Cádiz og videre opp mot Sevilla, eller vi svinger av ved Algeciras og rett opp veien mot Jerez og Sevilla.
Vi kjørte opp langs Atlanterhavskysten og direkte til Puerto Santa Maria og bestemte oss for at vi skulle utforske elvene som går ut i Atlanterhavet.
Jeg har egentlig ikke tall på hvor mange ganger jeg har vært i Puerto Santa Maria og i Jerez, og det er med skam jeg må innrømme at jeg aldri har kjørt de to få milene ut til Atlanterhavet direkte fra Jerez, for å oppleve elven som kommer ut i havet fra Córdoba og Sevilla.

Sanlúcar de Barrameda – en perle ved Atlanterhavet
Så vi kjørte rett ut av byen og satte på GPS-søk etter byen Sanlúcar de Barrameda som viste seg og være en liten perle helt ut mot Atlanterhavet, med fantastiske strender som fulgte med innover elven som heter Cazorla og kommer fra Guadalquivir.
Dette er en ekstremt viktig elv som gir masse næring til svært mange mennesker på sin lange ferd gjennom de to viktige byene Córdoba og Sevilla. Det går store skip inn til Sevilla, og det er ingen sluser som lager hindringer.
Vår reiserute med bilen fra Jerez var først til Triebujena, og så videre til Sanlúcar, Chipiona, Rota og så tilbake til Jerez og Puerto Santa Maria.
Det å oppleve nye steder er alltid like fascinerende for meg, og det beste er jo at jeg har vært like i nærheten mange ganger, uten at jeg har foretatt denne svippturen i dette flotte terrenget.

Hvit jord – solsikke – vindruer og hvete
Ved mine tidligere besøk i Jerez, har jeg sett at jorden virker så blek og hvit, og nå fikk jeg vite at dette distriktet er kjent for sine helt spesielle hvite jord, som heter Albariza, og finnes over hele området fra Jerez og ut til Atlanterhavet.
Det jeg fikk også oppleve var den utrolige blomstringen av solsikkene som lyste mot oss over alt med sine flotte gulfarger, og distriktet er veldig godt kjent for sin solsikkeolje.
På samme måte som de gjør i nærheten av Córdoba, med oliventrær midt i mellom vindruer, så gjør de det samme her på vestkysten der store områder med vindruer var plassert midt i solsikkene, og i tillegg var det også, igjen midt mellom de andre, store områder av hvete.
Igjen fikk jeg lære nye ting om dette distriktet som kalles med navn for hveteproduksjon i Vestre Andalucia, og hele området kalles for Spanias kornkammer.
Så da i tillegg til at vi var midt inne i dette kornkammeret, fikk jeg vite at produksjonen av solsikke dekkes av et område på cirka 70.000 mål, og nesten helt nøyaktig samme størrelse på området som vindruene, med druen Palo Mino, som kom til Spania med fønikerne for mer enn 3.000 år siden. Den hvite druen til sherry heter på spansk Cristóbal Colón.

Takk til Spania som lar meg få nye opplevelser
Da jeg satt på hotellet om kvelden og tenkte på vår kjøretur, på vinmessen og på alle de flotte personene jeg hadde fått møte på få dager, følte jeg meg takknemlig og lykkelig.
Slik har jeg det i Spania, og det gleder meg enormt hver gang jeg får høre om lesere som har prøvd ut turer jeg har skrevet om. Sett dere gjerne i bilen, for det er fortsatt blomstring utover i juni, og jeg kan love dere herlige opplevelser.

MÅNEDENS DIKT

Da jeg som guttunge på Tåsen barneskole ble med i skolens teatergruppe, hadde jeg et stort problem med og uttale forskjellene i kj-lyder og sj-lyder, og det å uttale ordet kjærlighet var ikke lett. Jeg leste nok dette ordet med skjærlighet, og jeg vet ikke helt hvorfor, men ved en anledning da hele skolen skulle på skoleteater i Operaen, hvor vi skulle se på Trollmannen fra Os, og der selveste Wenche Myhre skulle spille hovedrollen, ble jeg bedt om av min overlærer Bernhard Stokke som også var ansvarlig for teatergruppen, om å lese høyt fra scenen diktet til Nordahl Grieg; Sykkelstyret, før selveste forestillingen begynte.

Jeg kom litt skjevt ut den gang med avslutningen, men jeg er blitt veldig glad i dette diktet i de senere år, og det skal vel vanskelig passe og finne et bedre dikt nå i juni;

SYKKELSTYRET
Det glitrer blankt i et sykkelstyre.
Nu er det juni og heggeduft.
Og unge jenter har tynne tøyer
imellom seg og den lyse luft.

De går på veien med hver sin sykkel.
I taushet vandrer de, to og to.
Men bak dem driver de unge gutter
I søndagsblådress og brune sko.

Og de blir modige; Lån meg sykkelen!
Det får de lov til, de unge menn.
Blå dresser suser langs hvite hegger.
Så får hun sykkelen sin igjen.

Men nu går gutten ved hennes side,
hans djerve plan er blitt kronet med hell;
Han holder taket i sykkelstyret!
Og rundt omkring er det junikveld.

Og hennes hånd er på andre siden,
den gjør et kjærtegn, en liten sving;
Vi går og holder i noe sammen!
Og begge later som ingenting.

De går på veiene ganske tause,
med hjertet fylt av hva begge vet,
mens neven knuger det blanke nikkel.
O sykkelstyre… O kjærlighet…!

 

 

Av Øystein Wiig Rambøl

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet