Immigrasjonens vesen: Del 3,Når det ikke er noen vei tilbake

Immigrasjonens vesen: I denne serien settes fokuset på livet som immigrant i Sør-Spania. Her vil du blant annet kunne lese om hvordan det er å leve illegalt i et annet land, hvilke motiver som ligger bak den aktuelle grunnen til å immigrere og hvorfor de ikke kan, eller vil, vende tilbake til fedrelandet. Hvordan påvirker immigrasjonen det spanske samfunnet, hvilken hjelp mottar immigrantene og hva mener spanjolene om innflytterne?

For de folkemengdene som hver dag flykter fra land i den tredje verden, blir Europa sett på som mulighetenes kontinent, og Spania er sammen med Italia og Hellas i dag under voldsomt press. Ofte ankommer de med båter eller forsøker å passere de høye gjerdene ved Ceuta og Melilla, og for de som klarer det venter, men også en tøff tilværelse. Likevel er ingenting så ille som det å bli sendt tilbake til hjemlandet.

I Afrika begynner et menneske akkurat nå den vanskeligste reisen i hele sitt liv. Drømmen om en framtid for seg selv og familien er motivasjonen for den farefulle ferden som kan ende med døden, slik tilfellet var for 800 menn, kvinner og barn utenfor den italienske kysten i april. Hver historie er unik, og likevel den samme – de flykter alle i håp om et bedre liv. Ofte forlater de hjemlandet for alltid, og reisen kan ta flere år, forteller 54 år gamle Helena Alvarez fra Røde Kors i Fuengirola som sammen med Gema Bustos Quintana på 30 og 41 år gamle María Claudia Hernandez hjelper de mange illegale immigrantene som ankommer Spania. Alvarez har arbeidet i organisasjonen i ti år som koordinator for ”Plan Intervención Social” som består av åtte hjelpeprosjekter rettet mot de forskjellige typer flyktninger og deres behov.
”Vår oppgave er å hjelpe flyktningene med å komme på fote igjen og begynne integreringen i det spanske samfunnet. Det er snakk om mennesker som kommer fra land der det ikke er noe håp, og selv om livet ikke er enkelt i Europa, så er det et paradis sammenlignet med det de kommer fra – og det er risikoen verdt.”

Reisen til Europa har en høy pris
Litt over fem millioner, av en befolkning på rundt 47 millioner innbyggere i Spania, er utlendinger. Av dette er drøyt tre millioner fra ikke-EU-land, og i tillegg kommer en stor porsjon illegale immigranter (ingen offisielle tall, men opp mot 500.000 antar man). De ankommer særlig fra Afrika, Øst-Europa og Latin-Amerika, og når grensen er passert, står døren til Europa mer eller mindre åpen.
I 2013 ankom trolig 34.000 illegale immigranter til Spania, hvorav 1.623 fant veien fra Ceuta og 2.638 fra Melilla før de fortsatte veien over til Den iberiske halvøya. For øyeblikket antas det at drøyt 40.000 flyktninger venter ved grensen til Spania, og nye 40.000 venter i Mauretania der mange drar videre til Marokko eller med båt mot Europa. Ikke et overraskende tall for María Claudia Hernandez som siden 2010 har arbeidet med afrikanske flyktninger som frivillig for Røde Kors i Fuengirola.
”Jeg tror tallet er mye høyere. De siste årtiers fattigdom, epidemier, terrorisme og kriger i de afrikanske landene har drevet mange mennesker på flukt, og det er de som nå venter ved grensen til Europa.”

Flyktningeproblematikk er ikke et nytt fenomen, og verdens ledere har i årtier forsøkt å demme opp for tilstrømmingen, men samtidig med at volden, fattigdommen og befolkningsantallet stiger, gjør flyktningepresset det også – og for Helena Alvarez er det vår tids største humanitære katastrofe.
”I 2014 døde ca. 40.000 flyktninger – og det er bare de tilfellene der man har funnet likene. På toppen kommer alle de som ligger på havets bunn eller som aldri blir funnet veien til deres bestemmelsessted fordi de ofte reiser flere år og gjennom mange land. Det er en gigantisk humanitær tragedie som folk ikke tenker over eller vet eksisterer.”
I 2015 vil tallet, ifølge IOM (International Organización for Migration), ende på 30.000 døde, om det ikke gjøres noe. Det blir banket hardt på Europas bakdør, og selv om de mange døde ikke lenger har en stemme, så har deres ettermæle likevel fått flyktningeproblematikken opp på et nytt nivå i Europa.

Spørsmålet om EUs ansvar
I 2014 døde over 3.500 flyktninger i forsøket på å komme til Europa via Middelhavet – og samme tendens var det i 2015 da mange mistet livet. Det vakre blågrønne havet har fått tilnavnet ”dødsruten” eller ”Dødens hav”, og det fikk politikerne i Brüssel til å hasteinnkalle til ekstraordinært møte om situasjonen. Resultatet ble bl.a. en appell til flyktningelandenes regjeringer om å ta hånd om situasjonen og vedtaket om at søreuropeiske land må ha flere økonomiske midler for å håndtere problemet. Her får Spania bl.a. fem millioner euro til ombygging av CETI-sentrene (Centro de Estancia Temporal de Inmigrante) ved Ceuta og Melilla, flere penger til kontroll av kystlinjen og grensene – og så må en mer rettferdig fordeling av flyktninger i EU-landene gjennomføres. Unionen kritiseres også for sin passive holdning til flyktningproblemet, hvis omfang de har kjent til i flere år, og for ikke å ta nok ansvar.
Den holdningen er Helena Alvarez, María Claudia Hernandez og Gema Bustos Quintana enige i.
”For å redusere problemet må de rike landene investere i utvikling i tredjeverden-landene. Folk flykter fordi de ikke kan se noe framtid eller frykter for sine liv, og det blir til slutt vårt problem – og de europeiske landene kan ikke fortsette å bli presset av den massive bølgen av flyktninger,” lyder det enstemmig fra de tre kvinnene.
Dessuten kritiseres landene i EU for å gjemme seg bak den såkalte Dublin-avtalen som trådte i kraft 1. april 2006, der det fastslås at det første ankomstlandet har hele ansvaret for asyl- og flyktningspørsmålet. Dublin-avtalen er til for å forhindre at den enkelte flytning ”kastes” rundt mellom de forskjellige land, men etterlater til gjengjeld Spania, Italia og Hellas med et kjempeansvar, som de ikke selv har bedt om.

Livet på den anden side av grensen er grønnere
Drøyt 50 millioner mennesker antas å være på flukt i dag. I 2014 ankom over 200.000 flyktninger til Europa, og når en person for eksempel hopper over gjerdet til Ceuta eller Melilla, kan flere ting skje. Arresteres flyktningen av Guardia Civil, forsøker de raskest mulig å identifisere vedkommende. Det er likevel ofte vanskelig fordi mange reiser uten identifikasjonspapir for å unngå hjemsendelse – og etter 72 timer, skal personen ifølge spansk lov settes fri. I forhold til Marokko, gjør en avtale mellom de to landene fra 2012 (likevel underskrevet allerede i 1992), at Marokko ikke tar flyktningene i retur. De må først godkjenne en ”tilbakesendelse”, som det spanske politiet må søke om innen ti dager etter at flyktningen har satt sine ben på spansk jord. Hvis søknaden avvises, kan utvisningsprosessen ta inntil to-tre år, og mens den ruller og går, har politiet bare to muligheter: Enten settes personen fri, eller også overflyttes vedkommende til et av CETI-sentrene i Ceuta og Melilla. På grunn av plassmangel overflyttes mange likevel til et CIE-senter (Centro de Internamiento de Extranjeros) på Den iberiske halvøya der de oppholder seg midlertidig inntil politiet beslutter hva som skal skje med personen. På sentrene får de et NIE-nummer slik at politiet og myndighetene kan holde styr på hvem de er – og her må personen maksimalt tilbakeholdes i 40 dager. Deretter har politiet seks måneder på seg til å informere flyktningen om hva som skal skje (om de skal bøtelegges eller utvises), hvoretter de ikke lenger kan rettsforfølge personen før de arresterer ham/henne igjen. Det er derfor ikke mye politiet kan gjøre for å sende flyktningene tilbake, og de ender ofte med å leve en tilværelse i skyggen av samfunnet.
Noen finner veien til Røde Kors der et av prosjektene kalles Atención a Personas en Asentamientos (bosteder for flyktninger), som retter seg mot afrikanere som hopper over gjerdet eller kommer via sjøveien eller mot romfamilier. Her får de tøy, mat, psykolog- og legehjelp og juridisk assistanse samt spanskundervisning, og det er her María Claudia Hernandez er frivillig.

”Mitt arbeide består eksempelvis i å kjøre på patrulje ut til bostedene for å høre om de trenger noe. Hele idéen med prosjektet er å integrere personene slik at de kan være til gavn for samfunnet.”
På bostedet oppholder flyktningen seg vanligvis i seks måneder til ett år, og her kan man også merke det økte flyktningepresset.
”For to år siden hadde vi to ”asentamientos” (bosteder), og i dag har vi 120. Store deler av verdens befolkning har de siste årene flyktet fra fattigdom og krig, og det merker vi konsekvensen av nå.”

Også mange barn som kommer alene til Spania.
Fra Marokko hekter de seg fast under lastebilene, og på den måte kommer noen få over grensen. Det er tydelig at emnet berører de tre kvinnene, og sist Hernandez var på patrulje, møtte hun et slikt barn på gaten.
”Vi fant en liten gutt på 10-12 år stående alene på gaten. Han var fullstendig innsmurt i olje og gråt hjerteskjærende, og det eneste han kunne si var; ”Policía”, ”policía”. Som mor kan jeg ikke forestille meg hvordan det må være å si farvel til en sønn på 10 år uten å vite om han overlever eller hvem han møter når han kommer over grensen.”
I Spania finnes det heldigvis et omfattende system for flyktningbarn der de blir passet på, går på skole og får ordentlig mat, men ikke alle er like ”heldige”. Mange av de unge ender nemlig i mafiaens klør der de tvinges til å tilbakebetale store gjeldsbeløp og leve med dødstrusler. De ser sjelden familien igjen, og et liv i ensomhet er den prisen mange flyktninger må betale for å bo der gresset er grønnere.

Tre personberetninger: (Lav det gerne som tre bokse, der placeres forskellige steder i artiklen)
”En tenåringsjente fra Algerie forteller hvordan en god venn av familien tilbød å hjelpe henne til Spania der han kunne skaffe hende en jobb. Familien og piken takket ja, og den lange reisen begynte. Hun nådde sitt mål der hun ble mottatt av en kontaktperson. Det hele var arrangert av menneskesmuglere, og da hun ankom Spania, kom kravet om tilbakebetaling og truslene mot jentas familie. Hun er i dag en av mange kvinner som trekker på gata.”

”En 16 år gammel gutt forlot Mali for drøyt sju år siden. Tre år brukte han på å reise alene gjennom Afrika før han nådde den spansk/marokkanske grensen. På veien sov han i søppelposer og levde av matrester fra containere og søppelspann. Han overlevde og kom til Marokko der han i ytterlige tre år forsøkte å krysse grensen. I dag er han 23 år og bor i Spania, men beina hans er blitt ødelagte av de mange forsøkene på å komme over gjerdet, og i dag kan han nesten ikke gå.”

”En colombiansk jente dro til Spania for å finne et bedre liv. Hun fik arbeid og forelsket seg i en spanjol som hun fikk en datter med. Senete ble de separert, og hun fikk konstatert kreft. Hun fikk hjelp fra Røde Kors der hennes datter også gikk på sommerskole, men hun døde en sommerdag. Ved begravelsen var det bare Røde Kors-folkene samt hennes datter på sju år som var tilstede. De tilbrakte dagen på stranden med jenta som lekte med andre barn, men da de andre skulle hjem, spurte hun: ”Hvor skal jeg bo?”, ”Hvem av dere vil være min mor?”. Hun bodde senere hos et colombiansk par og venner av moren før hun ble sendt alene tilbake til Colombia.”