I dette fjellrike landet er flate panoramaruter en absolutt sjeldenhet, men nå har vi funnet to – og de er begge helt fantastiske. Disse to praktfulle rutene ligger nord for Almuñecar, og man kommer dit ved å ta den flotte gamle veien mot Granada: A 4050.
Den første er en vandretur som får 6 av 5 mulige stjerner. Vi er begeistret over denne herlige turen på knappe 10 km der man, for hvert hjørne man runder, får nye fantastiske synsinntrykk. Og så er ruten til og med nesten flat – vi snakker bare om ca. 100 høydemeter. Det er enkelt, imponerende og oppløftende. GR 7-biten er også nesten flat og går gjennom et herlig åpent landskap med flotte utsikt til begge sider. Her er to vakre ruter for dem som hater høydemeter…
Hvis man vil imponere sine gjester fra det høye nord, skal man bare ta dem med ut på panoramaruten ved Altos de Jaloche. Da kaster de garantert håndkleet i ringen, glemmer alt om fedrelandet og flytter til Andalucía. Her er det nemlig flottere enn de fleste aner, og med denne ruten har man spilt et trumfkort: vill natur, fabelaktig utsikt, dramatiske fjell og Afrika i det fjerne. Og så kommer man til og med opp til ruten via Andalucías flotteste vei: A 4050, også kalt ”la Cabra” – geita.
”Geita” starter i Almuñecar ved triumfbuen der det er en stor rundkjøring. Her kjører man innover i landet mot Jete og Otívar. Dalen som man i starten kjører i, er svært frodig og heter El Valle Tropical. Her dyrkes særlig avocado, chirimoya og mango. Vi passerer byene Jete og Otívar, og deretter stiger veien og forlater dalbunnen. Vi må kjøre litt over en halv time til vi passerer km 34-skiltet. Nå må vi holde øyne og ører åpne, for etter et par svinger ser vi på høyre hånd en tilgrodd vei gå opp mot høyre, og der ligger det et merkelig hus. Her ved denne veien må vi parkere. Det står for tiden et skilt med: Peligro: ganado suelto (Fare: frittgående kyr). De kyrne så ikke vi noe til.
Man parkerer på høyre side av asfaltveien nedenfor den tilgrodde veien som er sperret, først av noen bildekk og senere av en kjetting. Bak kjettingen ligger det et merkelig hus som består av en steinbygning og noen containere. Det ser ut som en slags leir, for det er en bålplass foran huset og dusjrom bak. Vi passerer bare forbi huset langs stien som fortsetter litt oppover og som deretter svinger til høyre. Etter en stund får vi se et uferdig vannreservoar. På innsiden er det dekket av svart plast, men det er ikke særlig mye vann i det, og vakkert er det ikke. Vi går bare rundt reservoaret og over på den andre siden der stien går bratt oppover mot ruinen av en gård som het Cortijo de Bernadino. Vi går forbi gården og følger veien som dreier til høyre. Ovenfor gården kan vi på høyre side se den gamle ”era” – treskeplassen. Nå er vi skikkelig ute i naturen og mot nord kan vi se de forvitrede fjellsidene i Sierra de Entresierras. Vi fortsetter opp langs stien til vi kommer til et t-kryss. Her går vi til høyre og etter en stund ser vi et annet besynderlig hus, og ca. 100 meter før huset går det en sti inn til høyre. Der står en stor betongkloss like før stien. Vi tar denne stien som vi nå bare skal følge helt til den ender ca. 2 km lenger framme. Stien passerer forbi de to fjelltoppene Altos de Jaloche, som er henholdsvis 1269 og 1218 m. høye. Stien er fylt med blomster og en masse sommerfugler flagrer rundt. Når man kikker til venstre kan man se den bratte fjellveggen til Sierra de Entresierras og bakenfor ser man begge toppene i Sierra Nevada: La Veleta og Mulhacén. Første gang vi gikk ruten var det snø på toppene, og det så vilt og flott ut. Da vi senere gikk turen var snøen smeltet, men det var fortsatt et svært flott skue. Ruten går halvveis rundt topp nummer to, og etter hvert som vi nærmer oss den sørlige kanten, får vi se landsbyen Lentejí nedenfor Sierra de Entresierras, og mot sør kan vi se havet, Motril og utkanten av Almuñecar. Innimellom ligger byene Otívar og Jete på kanten av Rio Verdes ville elvedal. Det er et helt og aldeles betagende syn man har, og hvis det er klart vær, kan man i det fjerne skimte toppene av Rif-fjellene i Marokko. Der stien ender kan man over til høyre se de spisse fjellene i Peña Escrita, den lille naturparken som tilhører Almuñecar. Man kan til og med få øye på et av husene som man kan leie der oppe. Se etter et rødt tak. Når man nå har tatt alt inn over seg og kanskje tatt en hvil ved siden av de flotte klippene som markerer stiens avslutning, skal man bare gå tilbake samme vei som man kom.
Når man kommer tilbake til den betongklossen, går man til høyre forbi det besynderlige huset. Vi har en gang kikket inn, for døren er lukket men ikke låst, og der inne er det en slags varmestue med et langt spisebord som sikkert benyttes av skogsarbeiderne når de arbeider i området. Rett etter huset er det fem bikuber, men de var tomme sist vi var der. Nå går stien litt oppover og deretter langs en liten kam som går i retning Lentejí. På et tidspunkt ender stien, men man kan fint fortsette gjennom krattet til man kommer ut på det ytterste neset og ikke kan komme lenger. Der ute har vi engang spist våre matpakker, og der er en aldeles femstjerners utsikt. Hvis man ikke har lange bukser, kan kratforseringen ikke anbefales. Da snur man bare der den brede stien ender.
Nå går man tilbake samme vei. Etter ca. en halv km dukker det opp en sti som går skarpt til høyre. Den tar vi bare for variasjonens skyld. Man kan også bare gå den samme veien tilbake. Variasjonsstien ender også borte ved det besynderlige huset. Og da gjenstår bare å ta returen til bilen den veien vi kom. Husk å holde øye med returstien når den ta av mot venstre. Når vi er tilbake ved bilen, har vi gått ca. 9,5 km. og ”overvunnet” ca. 100 høydemeter. Det kan derfor godt kalles en tur for de mindre trente som gjerne vil ut og nyte naturen. Men til rullestoler kan den ikke brukes – overflaten er for ujevn – dessverre.
Den andre herlige og flate ruten er en bit av GR 7 som er den vandreveien som går fra Tarifa ved Gibraltarstredet til Pyreneene. GR 7 er en del av den europeiske vandreveien E 4 som går fra Tarifa til Peloponnes i Hellas og som er 10.500 km lang. Så si ikke at det er mangel på vandrestier. GR 7 er dessverre generelt dårlig merket, men akkurat her i Granada-provinsen hvor vi jo befinner oss, er den svært fint merket. Og nå skal vi ut på den. Vi kommer bort til vår bit ved å fortsette langs La Cabra (A 4050) til vi har passert 28 km-skiltet. Her ser vi til venstre kroen Mesón de Prados og her kjører vi inn. Etter ca. 100 m ser vi til venstre en stor grønn port som står åpen, og her går det en fin grusvei som vi skal ta. Veien går forbi et par gårder på høyre hånd, og hvis vi er heldige, kan vi se flokker av halvtamme svarte villsvin løpe rundt.
Vi fortsetter inntil vi kommer til et t-kryss rett ved kanten av en veldig utsikt. Her dreier vi til høyre og kommer straks forbi et stort skilt som forteller om et furutre med fem arme som står der. Vi fortsetter 2-3 km til vi kommer til en y-gaffel. Her parkerer vi og her starter vår vandretur. Vi tar den høyre gaffelen, og etter en stund kommer vi til en bom som forhindrer biler i å kjøre på den ellers fine grusveien. Nå fortsetter vi bare langs denne svært fine veien og vi støter ustanselig på GR 7-pæler. Over til høyre kan vi se Sierra Nevada, og når vi kommer lenger fram langs veien kan vi til venstre se fjellet Lucero (1.774 m.) som ligner en pyramide. Til høyre for Lucero ser vi kolossen La Maroma (2.065m). Det er utrolig flott uansett hvilken vei man snur hodet. Grusveien går gjennom et halvåpent landskap med spredte vekster, og det hele er svært vakkert. Til sist går den liksom på en tunge som stikker ut fra det omkringliggende landskapet, og på et tidspunkt kommer den til en kant der man kan se ned over en åpen dalstrekning med byen Jayena i det fjerne. Her snur vi, for vi vil jo unngå høydemetrene, og nå begynner veien å gå nedover. Nå har vi gått nøyaktig fem km. og skal bare gå tilbake samme vei. Når vi er tilbake ved bilen, har vi gått 10 km. og ”overvunnet” 100 høydemeter. Igjen en enkel rute. Kanskje vil denne ruten kunne brukes av rullestoler, men jeg er ikke sikker. Overflaten er av og til nokså ujevn, men det var kanskje verdt å prøve. Jeg hører gjerne om det lar seg gjøre.
Det skal nok også sies at ”hard core”-vandreren saktens kan klare begge ruter på samme dag, hvis hun står tidlig opp.
Begge ruter kan ses på www.elsebyskov.com under hikes. Riktig god fornøyelse!
Av Else Byskov, fotos av Erik Gadegaard og Else Byskov
