Susana Díaz erobrer Juntaen – igjen

Etter 12 uker lyktes det endelig Susana Díaz å danne regjering i Junta de Andalucía. Det skjedde fordi partiet Ciudadanos i den fjerde valgrunden 11. juni valgte å støtte Díaz’ parti, PSOE. Det Norske Magasinet dro på pressekonferanse i Juntaen i Sevilla for å bli litt klokere på hvorfor det tok så lang tid, og hvorfor Ciudadanos plutselig valgte å gi Díaz sine stemmer.

 

Med intens øye-til-øye-kontakt forklarer Susana Díaz en av sine politiske ambisjoner: «Selvfølgelig skal vi forhandle bredt og la alle partier komme til orde. Det er det vi alltid gjør,» sier hun med en bestemt mimikk og trekker seg deretter tilbake fra pressekonferansen. Alt ånder av fred og idyll i den velpleide hagen innenfor regjeringsbygningens murer, men zoomer man ut til virkeligheten, synes det klart at det har vært en kamp for Díaz å gjenvinne makten. En kamp hun var nær ved å tape.

 

84 dager og fire valgrunder
Det tok 84 dager og fire valgrunder for Díaz og PSOE å oppnå det flertallet de trengte for å gjenerobre lederskapet i Sevilla. Utfordringen for PSOE var at de ikke hadde fått nok mandater ved regionvalget 22. mars i år til å kunne danne regjering alene, og derfor trengte de stemmer fra enten Partido Popular, Ciudadanos eller Podemos.
Det ble det nye partiet Ciudidanos som til slutt støttet Díaz, noe som var en overraskelse for mange, særlig fordi PSOEs valgprogram ikke er endret med et eneste ord siden første valgrunde.
«Det mest opplagte ville ha vært at Podemos støttet Díaz fordi deres politiske ambisjoner minner mer om PSOEs. Det er bare i Andalucía at Podemos ikke kommer godt ut av det med PSOE. Og det er nok det vi må finne forklaringen på,» sier Isabel Morillo som er politisk journalist og fast reporter i parlamentet for avisen El Confidencial.

Hvis verken Ciudadanos, PP eller Podemos hadde valgt å støtte Díaz innen 5. juli, ville det bli skrevet ut nytt regionvalg i Andalucía. Regelen er nemlig at det maksimalt kan gå to måneder fra den første avstemmingen om presidentvervet og til det faktisk er utnevnt en president. Den første avstemming ble holdt 5. mai, så deadline var dermed 5. juli. Men fordi det ikke kan holdes regionvalg i juli eller august, ville valget først finne sted i september. Valgloven sier ingenting om hvor mange ganger det kan bli stemt over presidentposten i løpet av disse to månedene – det kan i prinsippet være en avstemming hver dag.

De første tre valgrundene falt tett på hverandre, men deretter holdt PSOE tre ukers pause før de skrev ut et nytt valg. «Det var helt bevisst at PSOE holdt en liten pause. De avventet nemlig resultatene av kommunevalget 24. mai for å få et virkelig hint om situasjonen i spansk politikk,» forklarer Isabel Morillo. Normen er ellers at regjeringen blir dannet i løpet av to uker.

 

 

Hvorfor tok det så lang tid?
Der er flere grunner til at det har tatt så lang tid for Juntaen å konstituere seg. For det første har ikke Díaz utvist stor lyst til å samarbeide. Rett før den første avstemmingen understreket hun at PSOE ikke ville danne regjering med noen av de andre partiene, men til gjengjeld ville motta deres støtte med åpne armer.
Det kan umiddelbart virke som en uklok taktikk, men ifølge Susana Díaz selv ville hun danne regjering alene for å leve opp til valgløftet.
«Jeg visste at det ville bli en utfordring å regjere alene, men det var det jeg lovte velgerne. Å regjere alene, men med stor konsensus,» uttaler Susana Díaz på pressekonferansen i Juntaen 15. juni der hun også la fram sin og ektefellens selvangivelse for 2014 som et symbol på at PSOE ønsker større transparens for å bekjempe korrupsjonen.

Om valgløftet er den eneste grunnen til at Díaz ikke ville danne regjering med andre partier, må forblive i det uvisse, men det skal ikke være noen hemmelighet at det ikke ligger til PSOEs andalusiske natur å dele regjeringsmakten.
PSOE har nemlig sittet tungt på den politiske makten i Andalucía uavbrutt siden 1978, stort sett uten å måtte samarbeide med andre partier. Det var kun ved regionvalget i 2012 at PSOE ikke oppnådde absolutt flertall i Juntaen og derfor måtte få støtte fra det sterkt venstreorienterte partiet IU. I 2012 fikk IU 12 mandater, men ved valget i år falt andelen til bare fem mandater.
For å oppnå absolutt flertall kreves det at regjeringspartiet har minst 55 av de 109 parlamentsmandatene. I år fikk PSOE 47 mandater, og de måtte derfor ha støtte fra et parti som ligger inne med minst åtte mandater for at deres toppkandidat, Susana Díaz, kunne bli president. Fordi PSOE ikke kunne få det nødvendige antall mandater fra IU, måtte PSOE se seg om etter nye politiske lekekamerater.

 

 

Ciudadanos støtter PSOE
Den nye gutten i klassen ble partiet Ciudadanos som er et anti-katolsk parti som politisk ligger litt til høyre for midten. Et parti hvis merkesaker generelt ligger tettere opp til PPs enn til PSOEs. I de tre første valgrundene stemte Ciudadanos «nei» til at Díaz skulle bli president, men nå har de altså endret mening.
«Jeg tror Ciudadanos følte et ansvar for at regjeringspuslespillet skulle gå opp. For hvis det skulle foretas et nytt valg i september, ville Andalucía være uten regjering i nesten seks måneder. Det er klart at det har konsekvenser for befolkningen,» forklarer Morillo.

Selv om Ciudadanos nå har valgt å støtte Díaz, er det vanskelig å se hva de får ut av denne pakten. PSOEs regjeringsprogram er nemlig akkurat det samme i dag som ved første valgrunde. Isabel Morillo har likevel en mening om hva Ciudadanos kan ha hatt politisk innflytelse på siden regionvalget 22. mars: Etterforskningen av de to tidligere PSOE-presidentene i Juntaen, Manuel Chaves González og José Antonio Griñán, som begge er innblandet i store korrupsjonsskandaler.
«Det er ingen tvil om at det har hatt betydning for etterforskningen av Chaves og Griñán at Podemos og Ciudadanos har stilt krav om at de måtte forlate spansk politikk. Etterforskningen av deres korrupsjonssaker er omfattende,» poengterer Isabel Morillo. Samtidig med at pressemøtet er i gang, slippes nyheten om at Griñán forlater plassen i det spanske senatet. Susana Díaz kommer kort inn på Griñáns farvel til spansk politikk og gjør mye ut av å understreke: «Det er hans egen beslutning». Det kommer likevel ikke som en stor overraskelse at Griñán trekker seg, for det gjorde han allerede oppmerksom på tidligere i år. Chaves som var president for Junta de Andalucía fra 1990 til 2009 informerte i april om at også han forlater spansk politikk på grunn av stort press fra offentligheten.

 

PSOE og Ciudadanos har tidligere gjort en antikorrupsjonspakt som Díaz lovte å skrive under så snart hun ble valgt som president.

Selv om etterslepet fra regionvalget har virket forvirrende, uttrykker Díaz at hun selv hele tiden har vært «avslappet» rundt situasjonen. Hun henviser til at PSOE siden regionvalget har hatt «stort flertall» på de andalusiske meningsmålingene. En meningsmåling offentliggjort i El País 3. juni i år viste at 26,4 prosent av andalusierne foretrekker en ren PSOE-regjering, mens 17 prosent foretrekker en Ciudadanos-støttet PSOE-regjering.

Valgdrama eller ikke, nå er det i hvert fall funnet en løsning i Sevilla. Og sett i lys av både regionvalget i Andalucía og kommunevalgene i hele Spania står en ting klart: Det politiske landskapet i Spania er endret. Hvis utfallet av parlamentsvalget i november kommer til å avspeile resultatene fra kommunal- og regionvalgene i Spania, får partiene Ciudadanos og Podemos en hel del de skulle ha sagt.
Díaz er likevel overbevist om at PSOE får en betydelig politisk post i framtiden: «PSOE representerer midten av spansk politikk og har stor betydning. Vi har vært med på å konstruere det spanske demokratiet,» slår hun fast.

«Hvordan resultatene blir ved parlamentsvalget, tør jeg slett ikke spå noe om. Slik spansk politikk er akkurat nå, kan det raskt endre seg. Vi må bare vente og se,» avslutter journalist Isabel Morillo.