Doñana er en av Spanias fineste og viktigste nasjonalparker. Den ligger på vestsiden av Guadalquivirs utløp i Atlanterhavet, og den rommer et enormt delta som er mellomlandingsplass for et vell av trekkfugler på vei til og fra Afrika. Parken rommer også en betydelig bestand av den iberiske gaupa, villsvin og rådyr. Derfor har nasjonalparken særlig stor betydning, og det passes ekstra godt på den. Unntatt, naturligvis, når det er fest. Det kommer jeg tilbake til. Man kan besøke Doñana ved å seile over Guadalquivir fra Sanlúcar de Barrameda, og det er en svært fin tur.
Det er ikke sikkert at man har tenkt over hvor navnet Doñana stammer fra, men parken er oppkalt etter en viss Doña Ana som var gift med den 7. hertugen av Medina Sidonia. Hun bodde i området i det 16. århunderet og kom dermed til å gi stedet sitt navn.
Området ble erklært nasjonalpark i 1969 og er med sine 535 km2 en av landets mindre parker. Den kom på verdens kulturarvliste i 1994 og blir vurdert å ha svært stor økologisk og miljømessig verdi, ikke bare på europeisk plan, men på verdensplan. Og det er fordi den gir mange trekkfugler mulighet for å mellomlande i fred og ro, og dessuten er den habitat for flere truede dyrearter, bl.a. den iberiske gaupa.
Vårt besøk i Doñana starter i den gamle isfabrikken ”Fábrica de Hielo” ved Guadalquivirs østlige bredde i Sanlúcar de Barrameda.
Men på forhånd har vi bestilt billetter på www.visitasdonana.com. Her kjøper man en billett som inkluderer alt: seilturen over elven med guide, transport rundt i Doñana i firehjulstrekker også den med guide og til slutt transport tilbake over elven. En slik tur koster 30 € per snute, og det gir valuta. Egentlig ville jeg helst hatt lov til å gå rundt i naturparken på egenhånd, men det kan man ikke sånn uten videre, og parken er dessuten for stor til at man kan rekke å se den til fots på en enkelt dag. Til det må man bruke det meste av en uke og ha en spesiell tillatelse til å ferdes i parken som bare har ”acceso restringuido” – begrenset adgang. Derfor var denne pakkeløsningen helt super, og til og med var vår guide litt av en spøkefugl, så det ble et muntert besøk i nasjonalparken.
Vi må hente de bestilte billettene i isfabrikken, og vi må være der i god tid før turen starter kl. 10.00. Det er vi og har dermed tid til å se den fine utstillingen som ”ishuset” rommer. Oppe i andre etasje kan man se en replika i 1/8 størrelse av skipet Victoria – det første skipet noensinne som gjennomførte en jordomseiling. Skipet var med i Magellean-ekspedisjonen fra 1519 til 1522. I etasjen under er det plansjer og montre som forteller om Doñana, så vi blir godt underholdt helt til vi får beskjed om å gå over til ferjen Real Fernando som ligger fortøyd rett overfor isfabrikken.
Før vi går ombord, beundrer vi elven og kikker ut på bølgene som ruller der ute på Atlanterhavet. Vi er i januar, og det er bikkjekaldt, så vi kan bare oppholde oss på dekk i korte øyeblikk, mens Fernando seiler opp elven.
Seilturen varer en times tid, og vi seiler oppover, mens vi langsomt nærmer oss den andre bredden. Ved bredden på Doñana-siden går mange kyr og gresser, og vi kan se interessante vadefugler i vannkanten. Ved en liten bro (La Puerta de Doñana, som også ”los rocieros” benytter, mer om dette senere) legger Fernando til, og vi går bort til en ventende firehjulstrekker.
Nå kaster vi oss ut i en tour de force rundt i nasjonalparken, for vi vil se alt og alle fire landskapstyper: Las marismas (markområdene), las dunas (klittene), las playas (strendene) og el matorral (villniss, krattskog). I krattskogen holder de fleste dyrene til, og vi får se en masse villsvin og rådyr. Vi ser også den sjeldne águila imperial (keiserørnen), mens bilen svaier faretruende fra side til side og sjåføren forteller vitser. Han er visst glad i jobben, og muntert er det. I talestrømmen fra sjåføren hører vi hele tiden ordet ”los rocieros”, og det refererer jo til den årlige ”romería” El Rocío, som er en slags pilegrimsutflukt med fest. En ”rociero” er en person som deltar i El Rocío. I landskapet kan man se en mengde dype hjulspor, og de stammer fra ”las rocieros”, blir det sagt. Vi kommer også forbi noen steder der det er tillatt for ”los rocieros” å overnatte, men vent litt! Befinner vi oss ikke i en av Europas mest beskyttede nasjonalparker? Med sjeldne landskapstyper og truede dyrearter? Et hvilested for trekkfugler? Og med begrenset adgang og uten lov til å overnatte? Og nå blir det snakket om overnatting, utflukter og fest!
Sjåføren forteller at parken hvert år ved La Romería del Rocío blir nedrent av 35.000 festglade spanjoler i selskap med 3.000 traktorer og 2.200 firhjulstrekkere. Med godt humør drar denne karavan gjennom naturparken som tillater denne invasjonen en uke på hver side av El Rocío som finner sted i pinsen. I gamle dager brukte man hestekjøretøy, men hester har vansker med å dra de tunge kjerrene gjennom den dype sanden, så de blir gradvist byttet ut med motordrevne kjøretøy. I fjor år døde 23 hester under El Rocío, enten pga. overanstrengelse, tørste eller annen overbelastning.
Nå må vi se nærmere på hva El Rocío går ut på.
El Rocío er en religiøs, katolsk helgenfeiring som strekker seg over en liten uke, avhengig av hvor langt man må reise. El Rocío er navnet på en landsby med 2.000 innbyggere som ligger rett vest for Doñana-parken. Her har man siden 1653 hvert år i pinsen feiret sin helgen ”La Virgen del Rocío”, også kalt ”La Paloma Blanca”. Man feirer henne på den måten at hun bæres ut av kirken for å komme seg en tur rundt i byen. Hun står på en ”trone”, og vi kjenner disse tronene fra påskeprosesjonene.
Men nå er det slik at det nærmest er gått mote i å bære rundt på helgenfigurer. Det er et såkalt ”hermandad” (brorskap) som eier og passer på slike helgenstatuer. I år 2014 var det 115 hermandades som var påmeldt arrangementet. Dette betyr at 115 helgenstatuer fra nær og fjern må bæres til El Rocio, forbi helligdommen der La Virgen bor til daglig, og derefter tilbake til den kirken de selv bor resten av året. Til hver statue hører det med rundt 50 bærere, samt et følge. Dessuten kommer flere hundretusen tilskuere, for El Rocio er kjent over hele Spania. Tilstrømmingen er så stor at byen blir fullstendig overbefolket, ja opp mot ½ million mennesker stimler sammen til begivenheten.
Mange av ”hermandades” som deltar, kommer fra den andre siden av Guadalquivir. Det kan være ”hermandades” fra Sanlúcar, Jeréz, Puerto de Santa María, Rota eller andre byer på elvens østre bredde. For å komme til El Rocío må tronen med helgenstatuen, samt følget transporteres over elven fra Sanlúcar og settes av på elvebredden i Doñana. Denne elvekryssingen foregår i en planlagt orden slik at de forskjellige ”hermandades” har sin egen ”tid” på en bestemt båt. Det deltar en stor mengde folk på overfarten, for det er mellom 50 og 60 ”tronos” med ifølget som skal over Guadalquivir. Når de er satt i land, må hele følget transporteres gjennom Doñana naturpark: Til hvert brorskap hører først og fremst El hermano mayor (”storebror” eller den som leder brorskapet), deretter kommer el ”Simpecado” (han uten synd), som er en slags ”nestkommanderende”, deretter kommer ”el trono” med helgenfiguren og så hele følget, mange på hesteryggen og alle kledd i sine fineste klær.
Ved utseilingen fra Sanlúcar de Barrameda har en kjempestor tilskuermasse troppet opp, så i dagene før El Rocío er det et vilt folkeliv på kaia ut mot elven, og det er ingen tvil om at begivenheten tiltrekker seg turister fra nær og fjern, noe som bidrar betraktelig til byens økonomi.
Når så ”karavanen” er satt av på Doñana-siden, må den bruke 3 dager på å krysse nasjonalparken og fram til El Rocío. I gamle dager var det hester som trakk de tunge ”tronene” gjennom den dype sanden, men nå for tiden bruker man traktorer, lastbiler og 4X4. Fordi følget fra de mange ”hermandades” fra øst ligge rundt 35.000 mennesker (og det øker hvert år), er det klart at det er en ufattelig belastning man dermed utsetter nasjonalparken for. Selv om det bare er en begrenset avstand fra elven til El Rocío (ca. 35 km. i luftlinje), må man tenke på at det hele foregår ulidelig langsomt i den dype sand. Veien (eller rettere sagt hjulsporet) som benyttes, har eksistert siden 1400-tallet, så man kan konstatere at det var ”los rocieros” som kom først. De har ganske enkelt vunnet hevd på å bruke ruten gjennom nasjonalparken og til landsbyen El Rocío.
Det er ingen tvil om at miljømyndighetene river seg i håret mens de høyrøstede og festglade spanjolene drar gjennom nasjonalparken og skremmer truede dyrearter fra sans og samling, mens de tisser og det som verre er utover det hele og til og med ”glemmer” å ta sine etterlatenskaper med seg.
Når de så er vel ankommet El Rocío, deltar de sammen med de 114 andre ”karavanene” i festen når de bærer sine egne helgenstatuer bort for å hilse på La Virgen del Rocío. Det er klart at karavanekøen for besøket er milelang, og langs med ruten står man som sild i tønne for å oppleve begivenheten som utover selve deltakerne fra Las Hermandades teller flere hundretusen tilskuere. Opplevelsen skal være helt spesiell, og mange kommer svært oppløftede hjem fra El Rocío der det uten tvil kan bli pisket opp en mektig stemning av religiøs opphisselse, lidenskap og suggesjon.
På veien tilbake deltar det langt færre mennesker i følget, for de fleste foretrekker å kjøre hjem i bil. Miljøbelastningen i nasjonalparken er altså mindre på tilbakeveien.
Det kan bli interessant å se hvem som i det lange løp ”vinner” denne tautrekningen om retten til å ferdes i nasjonalparken: trekkfuglene og de truede dyrene (beskyttet av miljømyndighetene) eller ”los rocieros” (beskyttet av samtlige prester, biskoper og hele den katolske kirke med paven i spissen). Slik tingene ser ut nå, har ”los rocieros” vunnet, og det ville oppstå et ramaskrik hvis noen skulle forsøke å sette en stopper for denne århundrelange tradisjonen. Tja, man kan jo si at det var de som kom først, og det må naturen leve med. Dyrene trekker vel bort til andre deler av parken mens festlighetene foregår, og når det er ryddet opp, er det bare hjulsporene tilbake i sanden, og freden senker seg igjen.
Tilbake til vår utflukt: Vi blir kjørt rundt i nasjonalparken en times tid, og på et tidspunkt stopper vi opp midt i et skjønt landskap med klitter. Her tar vi en pause slik at vi kan beundre naturen. Deretter kjører vi ned på stranden og nå raser vi avsted på den faste sanden, mens vi ser at en del mennesker går rundt i vannkanten og samler opp ting. Det er muslingfiskerne som i likhet med ”los rocieros” har hevd på å ferdes på stranden og finne muslinger og andre skalldyr. De selger ”fangsten” til de mange restaurantene borte i Sanlúcar som dermed kan tilby ferske skalldyr til kundene.
Når vår firhjulstrekker befinner seg rett overfor Sanlúcar blir vi satt av på stranden og vi tenker: hva nå? Men nå ser vi en båt med en ”rampenese” nærme seg, og den seiler rett til det stedet der vi venter i selskap med ”muslingmennene”. Nå setter båten nesen ned på stranden og vi går om bord. I løpet av null komma fem er vi tilbake i Sanlúcar eter en herlig utflukt.
