Abort kontra drap av spedbarn

 

 

Jeg vet ikke hvor mange som har filosofert og stusset over det fenomenet at folk flest har få motforestillinger mot at kvinner tar abort, men på den annen side har sterke innvendinger mot at noen dreper et nyfødt barn. Drap av nyfødte vil de aller fleste oppfatte som en forbrytelse som fortjener fengselsstraff, mens abort er noe som riktignok er uønskelig, men det vekker sjelden noen stor forargelse. Det kan synes litt merkelig at folk reagerer så forskjellig på disse to foreteelsene, for det er jo egentlig det samme som skjer, man dreper i begge tilfelle et levende vesen. Hvordan skal så dette forstås?

 

Forklaring ved henvisning til evolusjonen
Ved å tenke igjennom dette paradokset finner man fort ut at vi her står overfor et paradeeksempel på hvordan Darwins utviklingslære virker. La oss tenke oss at en gang i urtiden, så hadde menneskene en gen-utrustning som gjorde dem helt likeglad med om et barn døde under fødselen eller ikke. Foreldre følte ingen glede ved å få barn, så mange foreldre drepte sine barn fordi de ikke hadde noen motivasjon for å la dem leve. Men så, etter hvert som tiden gikk, så dukket det opp noen mutasjoner av enkelte gener som ga som utslag at bærerne av disse genene fikk endret sitt følelsesliv slik at de ønsket at deres nyfødte barn skulle leve opp. Barna til disse ble derfor ikke drept, og førte derfor disse mutasjonene videre til sine etterkommere. Disse mutasjonene fikk derfor stor overlevelsesverdi og med tiden ble de så dominerende at praktisk talt alle menneskene ønsket at deres barn skulle leve opp. Og det er den situasjonen vi har i dag. I dag er vi utstyrt med gener som ikke bare sikrer at våre egne barn får leve opp, men vi besitter også et sterkt beskyttelsesbehov for andres barn.
Men hvorfor har vi ikke på liknende vis fått gener som får oss til å føle motvilje mot abort, ja, hvorfor føler vi ikke at det er like galt å forta abort som det er å drepe et nyfødt barn? Vel, her står vi overfor et holdepunkt for at Darwins lære er en naturlov med en meget sterk overbevisningskraft. La oss gå tilbake til urtidstilstanden igjen da menneskenes holdning til både spedbarnsdrap og abort var indifferent. På den tiden kunne menneskene ikke foreta abort på en enkel og ufarlig måte og forekom derfor nesten aldri. Så om det da dukket det opp en mutasjon i et gen, som disponerte bæreren for en motvilje mot abort, så hadde ikke dette genet noen overlevelsesverdi som var større enn det opprinnelige genet, man overlevde like lett uten som med dette genet, og genet ville derfor med stor sannsynlighet dø ut. Derfor har vi i dag ikke en gen-utrustning som gjør oss morask forarget i spørsmålet om å tillate abort. Med andre ord: fordi abort aldri har vært et valg i menneskenes utviklingshistorie, så er ikke gener mot abort blitt favorisert. Vi har faktisk ikke slike gener. Men med dagens abortpraksis, så vil gener som gjør oss indifferente til abort gradvis forsvinne fordi så mange aborterte fostre vil være bærere av disse, så kanskje om noen ti-tusen år, så vil, i motsetning til nå, et flertall være motstandere av abort, ja, det vil kanskje være straffbart å utføre det.

 

Er våre gener umoralske?
Vi styres altså i vår virkelighetsoppfatning og i våre moralske holdninger av våre gener. Men utviklingslæren gir ingen garanti for at det skjer en foredling av våre gener over tid. Så kanskje har de kristne rett når de sier at et menneskefoster har et like stort menneskeverd som et nyfødt barn. Ja, det er mye som tyder på det. Abort kan i Norge i dag foretas innen 12. svangerskapsuke. Er fostret da bare en celleklump eller er det et lite menneske? Det er faktisk det siste. Den tredje måneden i svangerskapet er fostret riktignok veldig lite og kan få plass i ett hønseegg. Men det begynner likevel å bli ganske aktivt. Ved utgangen av måneden kan den sparke med benene, vri på føttene, bevege tærne, knytte hendene, snu på hodet, rynke pannen og åpne munnen. Og det kan svelge og kan puste veske ut og inn av lungene. Men har ikke abortmotstanderne da rett i at vi her står overfor et fullverdig liv? Vi regner jo tross alt en hønsekylling som et fullt ut levende vesen. Jo, men er det dette god nok grunn til å forby abort? Vi har jo ingen betenkeligheter med å drepe kyllinger. Til det sier abortmotstanderne og spesielt de som har en religiøs begrunnelse for sin motstand, at forskjellen på menneskefostre og kyllinger er at et menneskefoster, på samme måte som fødte mennesker, har en spesiell status hos Gud som andre levende vesener ikke har. For oss gjelder blant annet det femte bud som sier at det ikke er lov å ta andre menneskers liv. Dette budet gjelder ikke for kyllinger. Et menneskeliv er hellig, et kylling-liv er ikke hellig. Og dette er gjerne den viktigste grunnen til at de er i mot abort. Men dette står og faller med at Gud eksisterer, for gjør han ikke det, så har vi jo ingen over oss å ha en favorisert stilling til. Og som jeg viste i en artikkel i DNM vinteren 2009-2010, så er det høyest tvilsomt om guder eksisterer. Og finnes det ikke guder, så er det vanskelig å godtgjøre at mennesker er i en annen stilling enn andre levende vesener, og dermed blir det vanskelig å forsvare at abort må forbys av den grunn.

 

Avsluttende betraktninger
Påstanden om at menneskene har en egen status hos Gud bringer opp spørsmålet om når det var menneskene fikk denne status. Vi har som kjent felles stamfar med blant annet sjimpansene. Denne stamfaren levde kanskje for ca seks millioner år siden. Denne stamfaren hadde neppe denne spesielle statusen, for da ville vel alle dens etterkommere også ha denne status og dermed også sjimpansene. Og det er det ingen som påstår. Så menneskene må ha fått denne status i de siste fem-seks millioner år. Kom dette brått fra en generasjon til den neste eller kom dette gradvis? Kanskje det skjedde den dagen Gud ga Moses de ti bud. Det kunne ha vært interessant å få en utredning fra teologisk hold om dette spørsmålet.
En annen interessant observasjon vi kan gjøre ut i fra det overforstående er at det nok er evolusjonen som har skapt menneskene, og ikke Gud. For hvis Gud har skapt menneskene, så virker det ulogisk at han skapte oss slik at vi er indifferente til abort, samtidig som vi har sterke motforestillinger mot drap av nyfødte. Hvis det er evolusjonen som har skapt oss, så er det, som vi har godtgjort ovenfor, akkurat dette vi kunne vente. Nå har selvfølgelig de kristne et motargument for enhver kritikk av manglende logikk i Guds forhold til sine utvalgte. De sier at det skal ikke være for lett å komme til himmelen, vi må bestå en del prøver for å kvalifisere oss. Og det er en slik prøve vi står overfor i vår holdning til abort. Så for å si det litt respektløst: Gud har her lagt opp en felle for menneskene som mange av oss har gått i. For meg synes det imidlertid mest logisk at alt dette med Gud er oppdiktet.

 

Av John Einbu