Med Carmen, Juan og barberen i Sevilla

Jeg elsker Carmen, Carmen elsker meg. En bit av den bombastiske operaen om den sevillanske kvinnen Carmen siver ut fra en café ved et lille torg med et springvand som ligger i skyggen av en noen appelsintrær. Herfra går det ut mange smale streder der Don Juan hadde sin daglige spasertur eller sin daglige jakt etter skjørter. Det er heller ikke langt fra det hjørnet der barberen hadde sin salong. Barberen i Sevilla, selvfølgelig.

Sevilla er slett ikke så ekstremt høykulturell, faktisk er det i dag en svært avslappet stemning i sentrum der tidligere tiders hestevogner fortsatt frakter besøkende rundt i byen, og der tidligere tiders bilkaos nå er erstattet av en stillegående sporvogn, men den andalusiske hovedstaden har likevel vært kulisse for flere operaer av blant annet Bizet, Rossini og Mozart.
Operaene foregår i den spanske gullalder, da forfattere og komponister ble tiltrukket av Sevilla som plutselig var blitt verdens midtpunkt. Det var etter oppdagelsen av den såkalte nye verden, og de spanske erobrerne brakte hittil ukjente rikdommer og hittil ukjente særheter med tilbake til Spania der Sevilla ved elven Guadalquivir var det naturlige målet.
Det var først og fremst i den jødiske bydelen som allerede den gang hadde endret navn til Santa Cruz (det hellige kors), at de tre operafigurene levde, men de har også udødeliggjort tobakksfabrikken, bydelen Triana, palasset Real Alcázar, katedralen Santa María og minareten La Giralda, samt flamenco og alt annet av ”sevillano”.
Følg med Carmen, Juan og barberen rundt i den fortsatt vakre og besungne sørspanske storbyen.

Carmens lidenskap og flamenco
Carmen er én av de mest lidenskapelige karakterer i operaverdenen. Hun ble først skapt på slutten av 1800-tallet i en roman av Prosper Mérimée og ble senere foreviget i operaen av Georges Bizet.
Hun danset flamenco om natten i Callejón del Agua i sin del av Sevilla, og hun opptrådte i bydelen Tirana på den andre siden av floden Guadalquivir som snor seg stor og stolt gjennom byen der den passerer Det gylne tårn, Torre del Oro, som maurerne oppførte for derfra å kunne trekke en kjede over elven for å hindre invaderende horder, blant annet vikingene, i å komme inn til sentrum. Men det var selvfølgelig lang tid før Carmens opera.
Hun tilbragte dagene på tobakksfabrikken der rundt 3.000 sevillanos, for det meste kvinner, var sysselsatt med å rulle sigaretter og sigarer etter at tobakken var transportert til Spania fra det vi nå kjenner som Latin-Amerika. Hennes dager på fabrikken ble garantert overdrevent romantisert, i virkeligheten var det sikkert et ulidelig slavearbeid dag etter dag å sitte bøyd over støvete tobakksblader. I dag huser den gamle tobakksfabrikken da også Sevillas universitet.
I Carmens Sevilla ser man også den nåværende lokalregjeringen, Junta de Andalucías hovedsete, Palacio de San Telmo, fra 1682. Carmen har dessuten udødeliggjort tyrefekterarenaen, La Maestranza, der hun selv møtte nettopp døden.

Don Juans skjørter og streder
Det finnes rundt 50 operaer basert på kvinnebedåreren Don Juan, bl.a. W. A. Mozarts fra 1780-årene der originaltittelen var Don Giovanni.
Don Juans navn er nok mer berømt enn ham selv, men det var altså her i vakre Sevilla, særlig i det jødiske kvarteret at han skulle ha jobbet seg fram som tidenes største skjørtejeger. Han skal ha hatt hundrevis av elskerinner, men det var nå den gang da de fleste arbeids- og kanskje elskovsdugelige mennene enten var i krig eller var blitt sendt som conquistadores til Spanias nye imperium i vest, og det ga vår skjørtejeger fritt rom for hans manøvrer.
Følger man med Don Juan rundt i det jødiske kvarteret som fikk navneforandring til Santa Cruz da de fleste jøder under inkvisisjonen ble forvist fra Spania, kommer man inn i de trangeste smugene. Den smaleste kalles kyssegaten, fordi man kunne – og i og for seg fortsatt kan – lene seg ut av vinduene og kysse gjenboeren. Og ellers ser man her de så kjente og fine balkongene under hvilke man sang sine serenader, og i labyrinten en mengde sjarmerende plasser med springvann eller statuer, som f.eks. på Plaza de Refinadores, der det er en statue av Don Juan.
I dag kjører det fortsatt ingen biler fordi gatene rundt de opptil tre etasjer høye, hvitkalkede middelalderbygningene ganske enkelt er for smale.

Barberens Sevilla og Figaros Bryllup
Det var Beaumarchais som i 1775 skapte denne komiske karakteren som ble kjent i operaene av Gioachino Rossini og W.A. Mozart.
Etter Barberen i Sevilla fulgte Mozart opp med Figaros bryllup som foregår på et slott i nærheten av byen, men man kan da også se Figaros hus i Santa Cruz.
Barberen i Sevilla fører oss også til området utenfor det gamle jødiske kvarteret. Man kommer til katedralen Santa María som ble oppført på restene av en moske, og den er verdens tredje største etter Peterskirken i Vatikanet og St. Pauls i London, og her ligger nå den gamle sjøfareren Christofer Columbus begravet. Ved katedralen finnes fortsatt maurernes appelsinlund, og over det kristne monumentet tårner også den dag i dag den gamle minaret La Giralda, som betyr værhanen.
Man ser også her noen av de drøyt 30.000 appelsintrærne som pryder Sevilla. De fleste av appelsinene er forøvrig bitre, og de høstes av kommunen som eksporterer en stor del av dem til bl.a. England og også selger dem til framstilling av appelsinvinen, Vino de Naranja.
Mellom katedralen og Santa Cruz står det indiske arkivet, Archivo de Indias, som tidligere var markedshallen eller børsen, Casa Lonja de Mercadores, som Felipe II lot oppføre i 1572. Og så er det mauriske palasset Real Alcázar som fortsatt brukes av den spanske kongefamilien. Det er det eldste av sitt slag i Europa.
Real Alcázar er som Archivo de Indias og katedralen på UNESCOs verdensarvsliste, noe sikkert både Carmen, Juan og barberen ville ha syntes var helt i orden.

Scenen Sevilla
Sevilla har i dag over 700.000 innbyggere, kommunen 1,5 millioner, men som i så mange store byer med århundrer på baken, ligger de mest interessante stedene innenfor en nokså begrenset radius, og her er det ganske enkelt å finne fram.
Den siste operaen om den andalusiske hovedstaden er kanskje ikke skrevet, den siste er i hvert fall ikke sunget, og det er heller ikke de siste lovord. I hvert fall framstår Sevilla i dag som en enorm teaterkulisse som likevel er levende, prektig og så storslått som de operaene den har inspirert til.