Bobler, brister, vabler og tomme lufthavner

Ciudad Real. Murcia. Lleida. Huesca. Castellón. Etter krise og dårlige tider preger de halv- eller heltomme, ubrukte og uønskede flyplassene til flere milliarder euro fortsatt de spanske landskapet son vabler eller åpne sår.

Kaniner, gress og en hel masse ingenting. Vi passerer nesten avkjørselen til Ciudad Real-lufthavnen når vi vil stikke innom på turen mellom Madrid og Málaga. Flyplassen ligger 235 km sør for den spanske hovedstaden.

Alt man ved nærmere ettersyn kan se, er en tom start- og landingsbane, fortsatt nokså ny og betryggende svart, en plattform til flyene, et ubemannet kontrolltårn og en tom terminal. Noen fugler skriker i luften; de er de eneste som bruker himmelen over oss. Enkelte bagasjevogner samler støv og rust. Her er ingen biler på parkeringsplassen, ingen mennesker. Vi kan ikke komme inn.

Lufthavnen som ble åpnet i 2008, ble også kalt Madrid Sur, som om den skulle ligge i den sørlige delen av Madrid. Diverse luftfartsselskaper forsøkte seg med ruter med destinasjoner som de faktisk kalte Madrid, selv om lufthavnen ligger så langt fra hovedstaden. Passasjerer brukte likevel ikke lang tid på å lukte lunta, google avstanden og velge bort. Så omdøpte man lufthavnen til Don Quijote, selvfølgelig etter den svært modige, men også distré og ulykksalige ridderen i Miguel de Cervantes roman.

Navneforandringen hjalp ikke, det siste flyet tok av herfra i april 2012. Siden har det vært stengt.

Lufthavnen har foreløpig kostet 1,1 milliard euro, fordelt mellom private investorer og regionen Castilla La Mancha, og verdien av deres investering faller etter hvert som bygningene forfaller og bagasjevognene ruster.

Start- og landingsbanen i ”intetheten” i Ciudad Real, 235 km fra Madrid.

Overopphetet optimisme
Ciudad Real Don Quijote og de andre nye lufthavnene er barn av en overoptimisme på 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet da sentralregjeringen, såvel som de lokale regjeringene sammen med private investorer skuffet milliarder av euro i mange og svært store byggeprosjekter. Det var ikke bare lufthavner, men også sykehus, kultursentra, motorveier og metroer som skulle bygges, og det i en fart. Men i 2008 brast det, og tilbake står halvparten av de påbegynte byggearbeidene som ingen har råd eller lyst til å ferdigstille. I stedet anmoder regionene staten om støtte og lån, mens den spanske staten må låne penger i EU for å kunne hjelpe bankene som har kommet i klemme med for mange og for store utlån.

I 2011 forsøkte den avgåtte, sosialistiske regjeringen en siste gang å bruke penger, denne gangen seks milliarder euro i byggeprosjekter for – som det het seg – for å kickstarte økonomien. Kanskje gjorde pengene godt, og ellers at arbeidsløse mennesker ble beskjeftiget for en tid, men i dag er det vanskelig å se fordelen ved å ha oppført anlegg som bare forfaller. Det ville være så enkelt å være ironisk, om det ikke var for de medfølgende, menneskelige tragediene.

Uansett er Ciudad Real-lufthavnen den eneste som står tom.

Corvera i Spanis California
Corvera er den nye smarte lufthavnen i Murcia som lokalregjeringen fikk trumfet igjennom til tross for forbedringer på den allerede eksisterende lufthavnen. Den nye lufthavnen er ennå ikke innviet, det er bare hjemmesiden som lokker med gratis annonsering som ingen ser. Lufthavnen, hvis fulle navn er Aeropuerto Internacional de Murcia Corvera, brysker seg med en hypermoderne flyplassbygning, grå betong og rustfritt stål med flott design. Men ikke en eneste flygning av kommersiell art er til nå sett på flyplassen, selv om lufthavnen var ferdig i 2012. Den har kostet 266 millioner euro.

Murcia skulle bli et europeisk California, het det seg. Man anla golfklubber på rekke og rad, etterfulgt av nye boligområder ved kysten og Marina de Cope, et kjempekompleks i en naturpark, for å tiltrekke seg utlendinger. Og for å garantere suksessen måtte i hvert fall en ny lufthavn på plass, mente lokalregjeringen. Alicantes lufthavn, bare 75 km borte, eller Murcias egen, den delvise militære lufthavnen San Javier, var ikke nok. Myndighetene deltok i festen, penger syntes ikke å være noen mangelvare, og i 2006 fikk konstruksjonsselskapet Sacyr arbeidet med å oppføre lufthavnen.

Det ble også investert mange EU-euro i en 100 km lang motorvei langs en ellers vakker kyststrekning til Cartagena som skulle benyttes av passasjerene, boligeiere og golfspillere. De har fortsatt ikke kommet.

Allerede to år senere startet problemene. Bankene ville ikke leke mer. Lokalregjeringen insisterte og kort fortalt kausjonerte man for 200 millioner euro. Pengene ble likevel ikke utbetalt.

35 kilometer derfra har det statseide lufthavnselskapet AENA nettopp investert i lufthavnen San Javier. En ny start- og landingsbane, et nytt kontrolltårn og en ny terminal har blitt innviet. AENA ber regionen betale, men nå sendes regningen i stedet til forsvarsministeriet.

Ingen har ennå villet innvie Corvera. Et par deadlines er overskrevet, og det vites ikke når lufthavnen åpnes gang. Den mange skriveriene i pressen om omstendighetene rundt særlig lufthavnene i Castellón og Ciudad Real gjør at ingen politiker ønsker risikerer å klippe over enda et rødt bånd til en lufthavn uten fly.

Lleidas kontrolltårn holder åpent fredager og søndager.

Lleida med avganger to dager i uka
Lufthavnen Lleida-Alguaire ligger ca. 15 km nord for Lleida i Katalonia. Her har den katalanske lokalregjeringen spandert 90 millioner euro på lufthavnbyggingen som også har trukket til seg private investorer.

Denne lufthavnen ble innviet i 2011, og faktisk har rundt 40.000 passasjerer hittil benyttet flyplassen. I en periode ble den også benyttet av Ryanair og Vueling, men de stanset flygningene da de oppdaget at de hadde sendt tilstrekkelig med tomme fly av sted til den overflødige lufthavn.

I fjor var det svært stille her.

Nå flyr Air Nostrum likevel mellom Lleida og Palma, Ibiza og Mahón, mens en engelsk charteroperatør inntil april hadde flygninger hit fra Manchester og Gatwick.

Her lander og tar fly av hver fredag og søndag, de andre dagene er det ingen trafikk. Men kanskje er det håp?

Huesca og 100 km til løypene
Huescas lufthavn kalles Aeropuerto de Huesca-Pironeos. Denne Pyreneene-flyplassen 10 km fra Huesca ble åpnet i 2006 etter å have kostet 40 millioner euro.

Den skulle bringe passasjerer på ski- eller vandreferier i Aragonias del av Pyreneene. Det nærmeste skisenteret ligger 100 km fra lufthavnen, så passasjerene har kunnet styre sine begeistringer.

Man lyktes med å holde liv i noen innenriksflygninger til bl.a. La Coruña, Madrid og Valencia, men i 2011 stoppet luftfartsselskapet Pyrenair, og siden har det vært svært begrenset kommersiell trafikk på flyplassen.

I 2012 ankom 2.446 passasjerer til Huescas lufthavn. I januar 2013 ankom 13 og i februar 20 passasjerer.

Lufthavnen fungerer altså stadig og har nå 15 ansatte og en gjeld på 70 millioner euro.

Smerte og smakløshet i Castellón
I Valencia-regionen ligger Castellón-Costa Azahar som er et trist eksempel på at lufthavnene også kan ha vært bygget for å skape mulighet for korrupsjonen som plager det spanske samfunnet.

Selv om den slett ikke var ferdig, ble den i mars 2011 innviet under stor festivitas og av Carlos Fabra som er formannen for det offentlige selskapet, Aerocas, som eier lufthavnen, og tidligere formann for provinsen Castellón, samt Francisco Camps som på den tiden var formann for Valencias lokalregjering. Begge PP. Lufthavnen hadde inntil da kostet 150 millioner euro. Marketing-folk var ansatt og fotballspillere løp rundt med lufthavnens logo på skjortene.

Men der er fortsatt ikke sett et eneste kommersielt fly i lufthavnen.

Og begge de herrer er nå anklaget for korrupsjon. Sistnevnte ble i fjor ikke kjent skyldig i Gürtel-saken, men Høyesterett planlegger igjen å se på hans rolle i saken. Førstnevntes sak skal i høst for retten etter at han i ni år har lykkes i å trenere saken. Han er beskyldt for ha sneket til seg 1,5 millioner euro.

Fabra er dessuten latterliggjort på folkemunne fordi den gigantiske statuen som nå fyller tomrommet foran lufthavnbygningen, har blitt oppført på hans ordre og sies å forestille ham selv. Den kostede 300.000 euro, inkludert et fly som står opp ned.

I februar i år ankom etter lang ventetid et lite propellfly som tilhørte lufthavnselskapet AENA. Det var et stort øyeblikk. Det var en testflygning, en av mange skritt som må tas før lufthavnen eventuelt kan åpne. Et annet skritt har vært en omlegging av plassen ved enden av rullebanen. På grunn av en liten regnefeil ble den bygget for liten til at vanlige passasjerfly kunne svinge der. Det har også vært snakk om å forlenge selve banen for å betjene større fraktfly.

Og så kan Aeropuerto de Castellón-Costa Azahar åpne. Hvis ellers flyselskapene vil anlegge rutene og passasjerene vil kjøpe billettene. Men fram til det er det altså kun AENAs propellfly som har brukt rullebanen til 150 millioner euro.