Fra Konstantinopel til Istanbul

Málaga ligger på Europas ytterkant, men flyforbindelsene er nå så gode at vi saktens kan dra på utflukter til det meste av det europeiske kontinentet, og vi bringer i denne serien smaksprøver på byer som man enkelt kan reise til fra Spania. Denne gangen serverer vi en appetittvekker til en utflukt til Istanbul.

Der Europa møter Asia, bare skilt av Bosporosstredet som forbinder Middelhavet med Svartehavet, der kristendommen møter islam, der historien til stadighet puster nåtiden i nakken, der sultanenes palasser, mektige moskeer, et av verdens fineste kjøkken og et nirvana av smaksinntrykk og pirrende dufter venter, der ligger Istanbul, det tidligere Konstantinopel og før det igjen Bysants, hovedstaden i Det bysantinske riket.

”Hosgeldiniz,” sa de. Velkommen. ”Hosbulduk,” sa jeg. Det er en fornøyelse.
For å forstå dette mystiske og mytiske landet skulle jeg bli der i ett år. Jeg skulle bli der inntil jeg innså at det kan man aldri helt. Man kan bare gjette. Likevel er et par dager i Istanbul nok til å få en fornemmelse av dette mangefasetterte, kosmopolitiske kaoset.

Istanbul har mellom 15 og 16 millioner innbyggere, langt flere enn hovedstaden Ankara, og å beskrive den som overveldende ville være en underdrivelse. Her er det høyt til himmelen og spennende, men her er det også larmende, til tider tjukt av eksos og mer røyk fra gatekjøkken, og så er det masser av mennesker. Overalt. Og det kommer hele tiden flere til.

Istanbul deles av Bosporus, og i Anatolia eller Lille-Asia ligger den nyere bydelen, mens den mest interessante og historiske delen er på den europeiske siden som igjen deles av et stredet kalt Det gylne horn.

Sultanens palass og en I uten prikk
Nå er det i denne forbindelse snakk om kortfortalte smaksprøver på Istanbul. Og på en utflukt, et par dagers besøk, kan man rekke å utforske det essensielle i byen og se at det er gode grunn til at disse stedene er avbildet på en millioner postkort.

Sultanens palass et godt sted å starte dersom man da ønsker en fornemmelse av fordums storhet i det engang så store, osmanske riket som hadde Istanbul som hovedstad. Topkapi, heter palasset. Det uttales ”topkapæ”, men i det minste bruker Tyrkia det latinske alfabetet og med enkelte unntak som en I uten prikk, er språket mulig å lese. Det er takket være Atatürk, men han kommer vi tilbake til.

Topkapi skuer over Bosporos og lenger ute Marmarahavet, og det var her at sultanene holdt hus, hamam og harem fra omkring år 1465, da det ble beordret oppført av Mehmed II og fram til 1856 da den daværende sultanen flyttet til det nyere palasset Dolmabahce, som ligger rett ut mot Bosporos.

Det som i dag er Istanbul var jo inntil da Konstantinopel, den gresk-katolske eller østromerske hovedstaden, men ettersom man ikke kunne enes, lot man flankene være åpne mot et angrep fra tyrkerne som i århundrene tidligere langsomt, men ganske sikkert hadde erobret bit etter bit av det som skulle bli Tyrkia. Nå stanset de ikke i Konstantinopel, men fortsatte med å erobre inntil sultanen på et tidspunkt rådet over hele Midtøsten, samt store deler av Nord-Afrika og Balkan.

Sultanenes palass der det på et tidspunkt bodde over 4.000 mennesker, består av flere gårder og harem der hundrevis av kvinner og menn stod til sultanens rådighet. Haremene som man også fortsatt kan se, er svært rikt utsmykket med fliser, gull og tingeltang. Man kan dessuten se sultanenes kjøkken, et gigantisk område med skipslignende skorsteiner der datidens kreative kokker komponerte retter som skulle tilfredsstille sultanen og senere gjøre det tyrkiske kjøkkenet berettiget til deretter å bli omtalt som et av verdens beste.

Meze og Delight
Kanskje gir kjøkkenet lyst til å utfordre påstandene om det fabelaktige i det tyrkiske kjøkken. Nåvel, det er selvfølgelig ikke på de lokale spisestedene her i Sultamahmet at man opplever den finere gastronomi, men med litt hell og iherdighet kan man finne gode steder der mange retter har sin opprinnelse i sultanenes kjøkken.

Det er fylte dolmer, ikke å forveksle med dolmus, som er de oftest like så proppfulle minibusser som kjører i pendelfart ikke bare her, men i hele landet, og det er fylte squash og auberginer, sprøe brødsaker som cigara börek, salater skåret så fint at de blir kalt supper, kebab i hundre forskjellige versjoner og fersk fisk fra Marmara og Svartehavet. Alt sammen servert med himmelske dips som cacik (tyrkernes tzaziki) eller baba ganous.

Oftest serveres rettere som meze, altså en serie småretter som man også kjenner fra Hellas, og hvem som har opphavsretten er sikkert én av de utallige tingene de to folkene fortsatt stadig krangler om.

Tyrkerne er verdensmestre i voldsomt søte desserter, men man kunne også stoppe ved én av de utallige forretningene eller bodene som selger det som også vi best kjenner det engelske ordet for, nemlig Turkish Delight, eller på tyrkisk lokum – små, søte saker som må ha stått modell til marshmallows.

Den blå moskeen og Hagia Sophia
Med på programmet over et førstegangsbesøk i Istanbul bør naturligvis også være de to moskeene Hagia Sophia og Den blå moske som ligger en rask spasertur bortover de delvis brosteinsbelagte gatene fra Topkapi.

Førstnevnte moské er selvfølgelig den tidligere kirken hvis greske navn kan oversettes til hellig visdom, og den var med sin 82 meters lengde, 73 meters bredde og 55 meter i høyden, den største helligdommen i det bysantinske riket. Den har stått her siden det herrens år 537 da den ble ferdig etter bare fem års arbeid. Gjennom historien var den både en ortodoks kirke, siden en romersk-katolsk-, men etter de interne stridighetene i 1453, tillot tyrkerne at de kristne symbolene ble malt over og at fire minareter ble tilført arkitekturen. Gjennom sine snart 1.500 år har den også blitt rystet av flere jordskjelv, men bygningen framstår altså nesten som den gjorde det den gang i 537.

Rett ved siden av ligger Den blå moské, beskrevet slik på grunn av sådan på grund av flisene, og den heter egentlig Sultanahmet Camii (Sultan Ahmets Moské). Den kom til flere hundre år senere, den sto ferdig i 1616. For liksom å overgå sin fordums og hedenske nabo, ble den utstyrt med seks minareter. Den brukes fortsatt som moské.

4000 boder, en basar full av krydder
Også som et godt etablert par ligger Grand Bazaar, eller Büyük Carsi, og Det egyptiske markedet også kalt krydderimarkedet, Mesir Çarsisi ikke langt fra hverandre,

Grand Bazaar slår alt men tenker om et orientalsk marked. Her skal det være rundt 4.000 boder (noen hevder 4.400), fordelt på 60 overdekkede gater, og her selges tepper og sutsko, te-service og vannpiper, og det ikke bare til utlendinger.

Det andre markedet eller basaren er et kryddermarkedet som stammer fra den gang karavaner med handelsfolk transporterte dyrebart krydder fra Østen, bl.a. Egypt og herav navnet. Herfra ble de solgt videre til det store osmanske riket og også til Europa. Dette markedet eller basaren er mindre hektisk enn Grand Bazaar.

Det ble grunnlagt for rundt 350 år siden, og her selges fortsatt krydder og lekkerbiskener fra hele verden og duftene og fargene er fantastisk eksotiske.

Begge steder har en del boder med kopivarer, t-skjorter og skrot sneket seg inn, men søikt kalles vel også utvikling.

Bro over Bosporos forbinder Europa og Asia.

Dolmabache, Atatürk og Orient Expressen
I bydelen Besiktas, nede ved Bosporos, ligger Dolmabahce-palasset som var den første større, bygningen i Istanbul som ble bygget i europeisk stil.

Da det osmanske riket led nederlag i 1921 og Mustafa Kemal trådte ut av ruinene for å skape republikken Tyrkia, benyttet han palasset som residens. Bombastisk, barokk og neoklassisk. Men nokså interessant, hvis man vil gå denne Kemal etter i sømmene.

Han var mannen som snudde opp – ned på det tyrkiske samfunnet ved blant annet å forby kvinner å dekke ansiktet med tørklær eller slør, samtidig som de fikk stemmerett (1934), og han forbød menn å bære de sære, omvendte ”spannene” på hodet. Han lot det latinske alfabetet erstatte kyrilliske og arabiske skrifttegn, skilte stat og religion, innførte skoleplikt og en rekke andre fornuftige ting. Blant annet for at Tyrkia skulle nærme seg Europa framfor å gå motsatt vei over Bosporos til Anatolia og dermed Asia, hvor 97 prosent av landets territorium tross alt ligger. Om hans visjon holder, kan bare tiden vise, og EUs visdom avgjøre.

Det var ham som senere skulle bli kalt Atatürk, noe som betyr tyrkernes far og som stadig hedres den dag i dag, og selv når f.eks. tyrkiske fotballag spiller i europeiske turneringer, tar ofte tilskuere med enorme bilder av ham og vifter med det som andre vifter med flagg. Alle ting heter Atatürk her, både broer, avenyer og lufthavnen.

Atatürk døde her i Dolmabahce i 1938, og siden har det vært et museum. Mens man kan gå rundt på egen hånd i Topkapi, kan man her i Dolmabahce bare gå sammen med en guide.

Ikke langt fra Dolmabahce og også ned mot Bospors ligger et annet, tidligere og svært vakkert sultanpalass som heter Çiragan og som i dag tilhører hotellkjeden Kempinski. Et annet forslag til overnatting er det sagnomspunne Pera Palas som også i seg selv kan være et museumsbesøk, om noen ellers skulle føre regnskap. Men Pera Palas som ligger i bydelen Palas, ble oppført i 1892 for å kunne motta gjester fra Orient Expressen. Og så har Agatha Christie selvfølgelig vært der, mens James Bond i Agent 007 bodde i værelse 32. Hotellet kalles her Kristal Palass.
Men det er selvfølgelig et ganske variert tilbud av overnattingsmuligheter i en storby som denne, og som med alt annet gjør man klokt i å la allsidigheten overgå trivialitetene. Så mye lover i hvert fall Istanbul.
”Gürüsürüs,” sa vi. Vi sees, og neste gang til mer enn en smaksprøve.

Festningen Rumeli som ble bygget av sultanen Mehmet II i 1451 og 1452, altså årene før han inntok Konstantinopel.

Istanbuls historie
Her et utvalg milepæler av Istanbuls svært omtumlede historie. Flere av årstallene må betegnes som omtrentlige.
660 f.Kr.: Grekerne grunnlegger en by her som de kaller Byzantium. På norsk Bysants.
357 f.Kr.: Byen er medlem av Det andre attiske sjøforbundet.
200 f.Kr. – 195 e.Kr.: Hører under Makedonia.
195 e.Kr.: Byen ødelegges av den romerske keiseren Septimus Severus, etter at innbyggerne støttet en motkeiser.
330: Konstantin den store gjør den til Romerrikets nye hovedstad, Nova Roma, som likevel raskt erstattes av Konstantinopel, altså Konstantins by.
330-1453: Den er med visse unntak hovedstad i Det bysantinske riket eller Det østromerske keiserdømme.
430: Byen blir utvidet, omkranset av en stor mur, en del av den finnes fortsatt.
800: Forsvaret på sjøsiden blir forsterket med murer ved Det gylne horn, og en kjede føres over til den befestede forstaden Pera på den andre siden.
900-tallet: Vikingene når også hit, og de kaller byen Miklagard.
1204: Konstantinopel blir erobret av en katolsk korsfarerhær, noe den aldri kommer seg helt over.
1453: Osmannerne anført av sultan Mehmed II inntar byen og gjør den til deres hovedstad. De kaller den Istanbul.
1923: Det osmanske riket bukker under. Atatürk er med på å grunnlegge republikken Tyrkia med hovedstaden Ankara.
1930: Konstantinopel omdøpes offisielt til Istanbul.