Tøffe tider juli 2011

Den spanske dronningen Reina Sofía sto for den offisielle åpningen av det store fotoarrangementet PHotoEspaña 2011 som pågår fram til 24. juli i Madrid. Programmet omfatter mer enn 60 utstillinger.

– Til side! Her kommer dronningen!

– Flytt deg!
– Ikke dytt!
– Men jeg stod her først!
Vi knuffer og dytter, banner og skjeller mot hverandre. Det går i engelsk, fransk, spansk og noen uforståelige lyder som trolig er japansk, indonesisk eller noe i den retning.
Vi er som barn som slåss om sukkertøy der vi står, langt inne i Den kongelige botaniske hagen, midt i Madrid. Fortsatt er det en halv time til hovedpersonen skal dukke opp, men kampen om de beste plassene er i full gang.
Forventningsfulle står vi der i solsteiken. Det må være godt over 35 grader, og vi har allerede ventet i mer enn en halv time. Svetten renner, men ingen av oss har tenkt å gi opp.
Jeg skulle ha tatt med en flaske vann, tenker jeg. Men bestemt skyver jeg tanken fra meg. Her gjelder det å stå løpet ut. Jeg ser på sola, vurderer nok en gang hvordan skyggene faller og sjekker kamerainnstillingene for sikkert femte gang. Konklusjonen er akkurat som sist: Fotoposisjonen er bra, bare hovedpersonen kommer nært nok. De beste bildene får jeg når hovedpersonen beveger seg inn i halvskyggen.
– Akkurat der, sier jeg til meg selv, men likevel såpass høyt at fotografen til venstre kikker undrende bort på meg.
Fotografen på høyre side stønner oppgitt: – Jeg glemte å ta med det største teleobjektivet mitt! Fuck!
Dette er nemlig en ”once-in-a-lifetime”-opplevelse! I alle fall oppleves det sånn. Det er derfor mer enn 40 fotografer og journalister fra hele verden står her og lider i solsteiken, mens både adrenalin-, stress- og irritasjonsnivåene stadig setter nye, personlige rekorder hos de flest av oss.
Det har vært et styr, helt fra vi ble busset hit til den kongelige parken, vegg i vegg med det kjente Prado-museet. Først var det navneopprop og sjekking av ID-kort og pass.
– Legg alle vesker på bakken! Her! Hadde den myndige sikkerhetsvakten kommandert og pekt på grusgangen bak oss. Lydig hadde vi lagt fra oss alle veskene med kameraer, objektiver, blitzer og mobiltelefoner på bakken.
Det må da være utstyr for millioner av kroner, tenkte jeg.
Plutselig dukket det opp en enda morskere sikkerhetsvakt. Nå med hund. Drevent og myndig kommanderte han hunden til å lukte seg gjennom rekken av vesker og jakker.
– Det må være en bombehund, hvisket fotografen ved siden av meg på dårlig engelsk.
– Bare det ikke er en narkohund, er jeg fornøyd, flirte den spanske fotografen rett bak meg.
– Vale! Nå kan dere hente utstyret, kunngjorde sikkerhetsvakten fem minutter senere, etter at hunden hans hadde luktet og dobbeltluktet seg gjennom alt ustyret. Ingenting mistenkelig, heldigvis.
Så bar det innover grusgangene i parken. Etter sikkert 400 meter kom vi til en liten steintrapp.
– Her skal dere står! Forkynte den myndige sikkerhetsvakten som nå hadde tatt på de mørke solbrillene, trolig for å virke enda morskere. Han gjorde tegn til at vi skulle spre oss i bredden.
Jeg måtte gi opp kampen om den beste posisjonen på nederste trinn i trappa. To drevne spanske fotografer prøvde å muntre opp sikkerhetsvakten, samtidig som de bevisst brukte albuene for å dytte meg bakover. Jeg skjønte fort at her hadde jeg ikke en sjanse. Jeg ga opp og plasserte meg på trinnet rett bak og mellom de spanske fotografene.
En drøss sikkerhetsvakter – jeg aner ikke hvor mange – har nå tatt oppstilling på sidene og bak oss. De skiller seg som vanlig ut med de karakteristiske grå øreproppene og krøllete ledningene som forsvinner ned i skjorta bak på ryggen et sted.

I nesten en time måtte utålmodige journalister vente på å få tatt sine bilder av den spanske dronninga.

Her står vi og venter, jeg og innpå 40 andre stressede fotografer og journalister. Jeg kikker rastløst på klokka nok en gang; ti på halv ett. Mindre enn ti minutter igjen.
Plutselig skjer det noe. Sikkerhetsvaktene retter seg opp, det virker som om de har fått en beskjed på øret. De kikker nervøst rundt seg en siste gang for å forvisse seg om at det ”umulige” pressekorpset virkelig klarer å holde seg i ro.
Og der. Langt der framme – mer enn hundre meter foran oss – kommer et stort følge.
La Reina! Det går et forventningsfullt stønn gjennom forsamlingen. Som på kommando løftes 40 kameralinser i skuddklar posisjon. Plutselig er ”ildgiviningen” i gang. Det klikker og summer fra motordrevne kameraer, blitzene fyres av, til tross for at følget fortsatt er 40 meter unna og ingen aner hvor i følget hovedpersonen befinner seg.
Så går pressekorpset i full oppløsning. Sikkerhetsvaktene blir stående rådville, mens 40 journalister sprer seg ut til begge sider, dels for å slippe det kongelige følget forbi, men mest av alt for å sikre seg de beste bildene.
Der kommer hun, Reina Sofía. Høy, slank og elegant, kledd i en gulgrønn kjole med jakke, grå sko og med matchende veske og med en blomsterkvast i venstre hånd.
Nå! Jeg trykker ned utløseren. Ti bilder i rask rekkefølge. Det går så fort at jeg knapt aner hva jeg tar bilder av. Men jeg oppfattet i et glimt at dronningen så rett mot meg.
Jeg har gjort mye rart som journalist. Hilst på ulike typer mennesker, reist og opplevd morsomme og spennende ting, men også vært tett på katastrofer og mennesker som har opplevd store og små tragedier. Men å være ”hoffreporter” og jakte på kongelige i verste ”Se & Hør”-stil, har jeg aldri vært i nærheten av. Før nå.