Månedsmagasinet på Costa del Sol
Sedella, Rio de la Fuente og “Lille Madeira”

Sedella, Rio de la Fuente og “Lille Madeira”

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Sedella er en fin og gammel landsby på Mudejar-ruten, og den ligger og gjemmer seg i Maromas sørlige kanter. Byen ble grunnlagt av romerne, noe funnet av mynter og potteskår også peker på. Men man strides om opprinnelsen til byens navn. “Sedilia” betød landbesittelse i romertiden, så det kan være herfra navnet er avledet, men det sies også at dronning Isabel da hun hørte om utfallet av et stort slag mellom kristne og maurer i nærheten av byen, skal ha uttalt ”Se de ella” (jeg vet om det) og at byen på denne måten fikk navnet sitt. Uansett, så ligger byen over en hesteskoformet dalside og har dermed en morsom fasong der gatene følger dalsiden rundt. Kirken har den dag i dag et tårn som opprinnelig var en minaret, for i arabertiden var byen et ledd i perlerekken av blomstrende landbrukssamfunn som hovedsakelig levde av eksport av tørkede rosiner, fikener, silke og sukker. Bak byen tårner Maroma seg, og man kan gå en spennende tur inn i naturparken ved å følge en interessant rute som tar deg fram til ville kløfter, fine vanningskanaler som de berømte ”levadas” på Madeira, – og et brusende vannfall.

Jeg har sagt det før, men det kan ikke sies ofte nok: Solkystens bakland Eer stappfullt av spennende overraskelser. Her gikk vi intetanende ut på en vandretur og fant både en romersk bro, ”levadas”, flotte ”rock pools” og et brølende vannfall. Bare broen stod nevnt i vår håndbok, resten var ren bonus. Og hvis fosset hadde ligget et hvilket som helst annet sted, hadde det hatt turiststjerner og det ville vært skilt som viste veien til dette naturfenomenet. Men ikke her nord for Sedella. Vi ”falt” over dette enestående stedet ved en tilfeldighet, og kan dermed fortelle Det Norske Magasinets lesere om dette funnet av et nytt, spennende utfluktsmål.


Huset med mudejartårnet er til salgs

Sedella har ikke så mange severdigheter, så det betyr litt. I tillegg til kirketårnet er den eneste andre severdigheten et mudejar-tårn som tilhører et hus som ligger rett ved siden av kirken. Man kan se rester av mønstret murmaling på tårnet som altså stammer helt fra arabertiden. Huset er for øvrig til salgs, så hvis man gjerne vil bli den glade eieren av sitt eget mudejar-tårn, så kan det altså la seg gjøre. Vår tur starter på kirkeplassen, og når vi har beundret den, vender vi ryggen til kirken og følger gaten rundt til høyre på samme nivå. Gaten følger dalsidens konturer og på et tidspunkt kommer vi til et skilt på venstre hånd. Der står det: Puente romano 806 meter.

Her starter en vei som først tar oss bort til den romerske broen og deretter ut i guds ville natur. Broen er et praktstykke av en gammel steinbro, og hvis den virkelig er bygget av romerne, er den jo en 2000 år gammel historisk perle som i seg selv burde tiltrekke seg stor oppmerksomhet. Mine kilder sier ikke noe om broens opprinnelse, så det må stå som et åpent spørsmål om den rent faktisk ER romersk. Men flott er den, og så snart vi har passeret den, begynner en liten sti som akkurat her løper sammen med GR 242 – den ”nye” grand recorrida – langdistansestien fra Periana til Nerja.
Vi følger stien inntil vi kommer til et sted med en masse store, flate klipper. Her skal vi opp til venstre, og det er faktisk et par hvite malingsflekker som viser hvor stien går. Stien går opp over klippene og snor seg deretter inn og ut. Hold godt øye med de hvite flekkene. På et tidspunkt får vi en kløft på høyre hånd og herfra er stien tydeligere. Etter noen hundre meter får vi øye på en stor ruin litt høyere oppe og dit skal vi. Ruinen er restene av en gård som het Cortijo Herreriza.


En gate i Sedella

Stien fortsetter bak ruinen og igjen er det hvite flekker som vi kan følge. Vi skal først til høyre ved ruinen for å finne en slags hulvei som fører oss opp til venstre. På et tidspunkt kommer vi opp til et sted der det ligger en interessant ås som går ut i vestlig retning og som bare ender bratt ned mot Rio de la Fuentes kløft. Foran oss har vi et storslått landskap som går opp mot Maroma som i dag er snøkledd, og en fæl polarvind blåser her så vi må enda en gang konstatere at vi skulle ha husket lue og vanter. Når blir vi klokere? Men nå ser vi i østlig retning en pæle som markerer stien vår, og så snart vi kommer inn til kanten av kløften, kommer vi i le, og nå er det igjen varmt og deilig. Vi følger bare stien ganske kort, og på et tidspunkt ser vi en veiskilt med et kryss over. Det antyder at det ikke er her GR 242 går, men det er nettopp opp av denne ”forbudte” stien at veien vår går. Etter bare ca. 50 m kommer vi opp til en fin vandingskanal, og nå blir vi elleville, for nå er vi plutselig på ”levada”- vandring som på Madeira (se Det Norske Magasinet mai 2011), og stien går lystig rett fram.

Det er ved enden av denne vanningskanalen at vi finner de fine ”rock pools” og det brølende fossefallet. Vi blir mildest talt forbløffet over den dramatiske naturskjønnheten som møter oss her, og når vi nå befinner oss inne i enden av kløften og har sett en sti over på den andre siden. Vi tenker at det må jo være en måte å finne stien på dersom vi hopp over vannfallet og forserer en svært steil kløft. Det kan ikke anbefales, og NEI, det er ingen sammenheng her med stien på den andre siden. Det kostet oss en del nervepirrende minutter mens den ene av oss hang ut over en bratt fjellskrent mens den andre forgjeves forsøkte å forsere en nærmest loddrett kløft. Da vi med mye slit og vansker hadde fått reddet oss i sikkerhet igjen nede ved fossefallet, måtte vi minne hverandre om at man IKKE skal begi seg ut på bratte fjellsider uten synlige stier. Det ender alltid i tull og drama.
Glade var vi da vi kunne vende nesen mot sør og bare følge vanningskanalen og stien tilbake til Sedella. Samlet lengde på turen fram og tilbake er på 6-7 km, og det er er en svært flott utflukt.


Fra dette skiltet kan du skimte den romeske broen

Senere da den ”lille tykke stifinneren” (som Erik omtaler seg selv) gikk inn på Google Earth for å se hvor vi hadde vært, framgik det med all ønskelig tydelighet at vi enda en gang hadde vært på en mindre galei. Vi var ikke inne i bunnen av dalen, men hadde bare møtt en kjempeinnsnevring med ditto nivåforskjell, og den tidligere omtalte stien forsvant bare i det store intet. Enhver erfaren Spania-vandrer vet at ethvert selvstendig forsøk på å være stifinner gjennom stikkende kratt er dødsdømt. Akkurat som da vi i tidenes morgen var på langrennstur i Norge, må vi sanne det riktige i det gamle ordtaket ”det er ingen skam å snu”.
 

Av Else Byskov

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet