Månedsmagasinet på Costa del Sol
– De solgte lillebroren min

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email


Her er dokumentet fra hospitalet som er omtalt i denne artikkelen. Det inneholder en rekke selvmotsigelser.

Dette forteller en kvinne til Det Norske Magasinet. Hennes familie kommer fra Álora, i dag bor hun i Mijas. Utover det ønsker hun å være anonym. Bakgrunnen for denne historien brakte vi i marsutgaven av Det Norske Magasinet der du kunne lese saken om tvangsadopsjonene i Spania i artikkelen De stjålne barna.

– 11. april 1974 ble min mor lagt inn på hospitalet Carlos Haya i Málaga fordi hun skulle føde. Vi var på forhånd døtre, selv var jeg bare fem år gammel, min storesøster et par år eldre. Min mor visste altså godt hvordan det hele kunne forventes å foregå. Slik begynner den 42 år gamle kvinnens historie.
Men det gikk ikke slik som de foregående fødselene.
– Rett etter fødselen fortalte legen at barnet, en gutt, var dødfødt. Han skulle være født med beina først og kvalt med navlestrengen. Min mor insisterte på at hun hadde hørt gutten gråte, men sykehuspersonalet beskyldte henne for å være hysterisk, fortsetter hun.
Dagen etter ble faren presentert for en liten, hvit kiste med beskjed om at han for alt i verden ikke måtte åpne den.
– Hvorfor, forstod han ikke. Men husk at dette var under Franco-tiden, og spanjolene var den gangen svært autoritetstro. Min far måtte heller ikke ta kisten med seg hjem til begravelsen i Álora. Den skulle begraves på en kirkegård i Málaga. Han måtte også betale 4.000 pesetas, noe som ham tilsvarte en månedslønn.
Senere besøkte familien med jevne mellomrom gravstedet, inntil det en vakker dag ganske enkelt var borte. Hele kirkegården var jevnet med jorden.
– Jeg var fortsatt ikke så gammel, men jeg husker lange, snorrette rekker av små kors og at det var en stor mur rundt kirkegården. Min bror ble ikke døpt, så han fikk bare et nummer. Det stod nummer 83 på hans kors, sier kvinnen som ikke lenger er i tvil om at broren fortsatt lever.

Dokumenter styrker troen
– Da min søster og jeg begynte å høre alle de forferdelige historiene om barn som skulle ha blitt tvangsadoptert fra sykehus og klinikker, kunne vi bare undre oss over om det var noe i mors uttalelser etter fødselen. At våre foreldre ikke fikk lov til å begrave ham i vår by, var heller ikke vanlig, sier hun.
Derfor oppsøkte de to søstrene i januar politiet.
– Her fikk vi vite at hvis det ikke fantes noen kiste, hadde vi ingen sak. Men heller ikke kirkegården fantes lengre.
Neste skritt var å kontakte foreningen Anadir som jo nettopp hjelper mennesker i vår situasjon. Her ble de anbefalt å bli medlemmer, ta DNA-test og dermed bli inkludert i den databasen som skal føre barn og deres biologiske foreldre sammen igjen.
– Deretter var det tid for å snakke med våre foreldre, fortelle dem at vi var i gang med og gjerne ville fortsette med å undersøke saken. De hadde tidligere skammet seg mye over saken, og da vi stod med blomster i hendene ved en kirkegård som ikke lenger fantes, sa far min at vi ikke måtte snakke mer om dette. Men siden de andre sakene begynte å bli omtalte, og min søster og jeg begynte å stille spørsmål, kom ikke vårt engasjement som noen overraskelse på mine foreldre. Det eneste som de og en annen bror som ble født senere onsker, er jo å finne min bror.
Det viste seg at moren hadde gjemt dokumentet som sykehuset hadde gitt dem etter sønnens påståtte dødsfall, samt kvitteringen fra begravelsesbyrået.
– Hun hadde gjemt papirene som nå var det eneste hun hadde igjen sønnen. Fram til da hadde vi trodd at det var en liten mulighet for at vår bror fortsatt var i live, men disse papirene bekreftet vår tro. Min far sa at han visste at han ikke hadde begravd sønnen sin, sier kvinnen.

Selvmotsigelser og feil
Det viste seg at dokumentene var fulle av feil og selvmotsigelser, og familien er sikre på at så mange feil bare kan oppstå når alt bare er en løgn.
– Han kaltes et foster, men var en fullvoksen baby. Min mor hadde båret ham i ni måneder.
Var det bare et foster, hvorfor skulle kroppen da begraves? Det pleier man ikke å gjøre.
De sa at han var dødfødt kl. 21.00, men her står det at han døde 10 timer senere.
De sa at han ble kvalt av navlestrengen, mens her står det at han ble kvalt av fostervannet.
Blodtypen hans er registrert, noe som normalt heller ikke skjer med et foster eller en dødfødt baby.
Min mor er registrert som 24-åring, mens hun i virkeligheten var 32. Det kan skyldes at man vanligvis ”bare” stjal barn fra helt unge kvinner.
Kvitteringen fra begravelsesbyrået har, selv med de få opplysningene som finnes der, en feil. Her står det 4.500 pesetas med bokstaver, 4.000 pesetas med tall.
Hun setter dessuten spørsmålstegn ved hvorfor dokumentet ikke bærer sykehusets logo. Papiret er likevel underskrevet av to leger hvis navn vi her også har overstrøket fordi saken nå via Anadir skal undersøkes ved domstolen.
Kvinnen forteller avslutningsvis at hun og familien ikke ønsker å dømme noen, men at de impliserte må gjøre opp saken med sin egen samvittighet.
– Akkurat nå gleder vi oss over at han lever, selv om det har åpnet noen gamle sår. Hvorvidt vi finner ham, er likevel en helt annen sak. Men vi vil gjøre alt for det. Vi har et helt liv å fortelle ham om; det livet han var født til å leve.

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet