Vin, mat og kultur: Extremadura og Ribera del Guadiana

Med min fantastiske uke i Portugal i erindring, tenker jeg spesielt på min hjemtur til Spania, hvor jeg fikk en opplevelse som overhodet ikke var forventet.Da jeg startet min tur i Portugal, kjørte jeg inn fra Spania via Sevilla, Huelva og ned Atlanterhavskysten til kystbyen Faro. For å få mest mulig opplevelser ut av turen, valgte jeg derfor å kjøre tilbake til Spania fra Lisboa, og deretter krysse landet tvers over, mot den spanske byen Badajoz.

For å gi deg et inntrykk av hvor dette er, så vil du, ved å være i denne byen, ha Toledo og Madrid svakt nordover på venstre side, rett frem i gjennom Spania har du Valencia ved Middelhavskysten, Sevilla og Málaga på høyre side ned mot Solkysten.
Jeg hadde allerede kjørt nesten fem timer i Portugal da jeg ankom Badajoz, og bestemte meg for å finne et sted i nærheten, på veien ned mot Sevilla, hvor jeg kunne ta meg en times pause og litt mat. Jeg kjørte først gjennom den lille byen Mérida og deretter motorveien mot Sevilla, og hadde ikke kjørt lenge, før et stort skilt ønsket velkommen til byen Almendralejo, og, jeg var ankommet Extremadura.
Jeg svinger av motorveien og kommer inn i en rundkjøring, og det første jeg ser, er en gedigen Bodega, med navnet Martinez Payva, og også rett ved siden av et stort hotell med egen restaurant.
Flott, tenker jeg. Her kan jeg få meg litt mat, og samtidig slappe litt av med utsikt mot Bodegaen ved siden av.
Mens jeg sitter og nyter min deilige tunfisksalat, tenker jeg samtidig på navnskiltet ved motorveien, og jeg visste at jeg hadde hørt dette navnet tidligere, og hjernen jobber febrilsk for å erindre i hukommelsen sammenhengen til dette bynavnet.
Og plutselig, mens jeg ser i vinlisten til hotellet, dukker det hele opp. Og selvfølgelig, jeg sitter midt i vindistriktet Ribera del Guadiana. Et lite distrikt som er velkjent for sine gode viner. Jeg smiler litt for meg selv, og tenker at her må jeg bli litt mer enn kun en time.

Et tre stjerners hotell av høy klasse
Etter et besøk til hotellets resepsjon, har jeg booket meg inn for et døgn, og samtidig fått med meg masse nyttig informasjon fra et utrolig elskverdig personale.
Jeg henter bagasjen i bilen, finner mitt rom, og blir overrasket over at dette hotellet bare har tre stjerner, for her er alt du trenger i rommet, samt en flott restaurant med egen bankettavdeling, kafeteria, utendørs og innendørs svømmebasseng, trimrom, badstu og massasje….
Igjen innfiner jeg meg i resepsjonen for å få litt hjelp til å besøke Bodegaen som ligger ved siden av hotellet, og samtidig får jeg svar på hvorfor hotellet bare har tre stjerner med denne flotte kvaliteten. Hoteller som ikke ligger inne i byer, må ha en betydelig høyere standard for å oppnå sine stjerner, men samme eier av dette hotellet, Acosta Vetonia, hadde ytterligere et hotell inne i byen, kun syv km unna, men med samme kvalitet, og fire stjerner.
Ja ja, tenkte jeg, da velger jeg heller dette hotellet, beliggende midt inne i druemarkene, med en side av hotellet mot motorveien og de øvrige tre sider mot vinmarkene med druestokker så langt øyet kan se. Fantastisk. Og med priser som et tre stjerners.

Bodega Martinez Payva
Besøket til Bodega Martinez Payva ble en ny opplevelse, med lange korridorer og høyt under taket som i en katedral, samt en enorm bankettsal som var ennå høyere under taket, og over alt en fantastisk duft av pressede druer. Jeg fikk denne utrolige følelsen av det sakrale, og ville helst bare hviske til de som var rundt meg.
Inn døren kommer det en ung mann og presenterer seg som eksportsjef for bodegaen, med det imponerende navnet Jesús Greus Vázquez De Velasco, og han tok meg med på en omvisning i ”Det aller Helligste”, hvor jeg fikk oppleve viner i alle kategorier. Og igjen får jeg denne deilige sakrale følelsen inne i meg.
Da jeg kjørte fra bodegaen var bagasjerommet fylt opp med 47 flasker av ulike kvaliteter, fra det aller tørreste av hvite til den nydelig søte Moscatel Dulce, samt rødviner fra de enkleste bordviner til Grand Reserva 2004. Du kan tro jeg begynte å kjøre forsiktig.
Før jeg kjørte fra bodegaen, fortalte Jesus Greus meg hvor jeg burde kjøre, for å oppleve mer av vindistriktet Ribera del Guadiana, og det var da jeg fant ut at jeg i alle fall trengte ytterligere et døgn på hotellet.

Pittoreske Arroyo de St. Servan
Jeg fulgte anbefalingen til Jesús Greus, og begynte kjøringen mot en liten by, hvor den største produksjon av kooperativ pressing foregikk, og dette er Arroyo de San Servan.
Veien dit var tydeligvis ikke for store biler, trodde jeg, inntil det kom i mot meg en gedigen trailer, og jeg måtte ut av veien for at vi skulle kunne passere hverandre.
Etter å ha kjørt en halv times tid, ble jeg stående fast i en kø. Ikke av biler, men av traktorer med tilhenger fulle av druer. Og selvfølgelig, dette var jo midt i høstingen, som startet bare tre dager før min ankomst. Snakker om tilfeldigheter.
Jeg fikk kjørt litt opp på siden av veien, og der hadde jeg full oversikt over den enorme køen av traktorer, og så langt jeg kunne klare å telle, kom jeg frem til 56 traktorer med hengere som var fylt opp til randen av druer, et fantastisk skue.
En av sjåførene fikk se meg, og loset meg frem gjennom køen, og snakk om vinpressing.
Veien var full av druer, og jeg kjørte over enorme klaser av druer, som ble presset på en litt spesiell måte, da jeg med min tunge bil, full av vinflasker, ble loset frem gjennom hele traktorkøen og frem til ”Cooperativa”, Nuestra Senora De Perales, hvor alle druene ble levert, og druesaften slo ut under bilen.
Og hvilken duft, som boret seg gjennom nesebor og bihule, og jeg ble helt fasinert av denne opplevelsen, etter å ha parkert bilen, og stå der, utenfor kooperativet, som var fellespresseriet for mange bodegaer, og spasere rundt på mengder av druer som var falt av lasset på traktorene, mens duften nå var passert bihulen og kommet langt inn i hodet på meg. Utrolig. Dette var vel det nærmeste jeg kunne komme himmelen.
For å ha med meg noen minner fra denne lille vinbyen, var jeg på jakt etter en vinbutikk, men det nærmeste jeg kom salg av vin over disk, var ”super`n på hjørnet”, hvor ikke utvalget var så imponerende, men de hadde en spesiell vin som de var veldig stolte av, og som var byens stolthet. Dette var en helt vanlig bordvin som heter Sierra de Arroyo, med 100% Tempranillo, og ikke av årgang, og damen bak disken, var overbevist om at jeg ville komme til å like denne vinen. Jaja, tenkte jeg, med en pris på 0.67 cent, var det vel ikke det beste kjøpet jeg hadde gjort noen gang, men dog, alt skal prøves, så jeg tok med meg seks flasker.
Jeg kjørte videre gjennom Ribera del Guadiana, og var imponert over det jeg så, hvor alle mulige plasser for vekst var utnyttet, og mellom rekkene av vinstokker, var det plantet oliventrær, og dette i milevis av beplantning.

Pressede vindruer som medisin
Over alt hvor jeg kjørte, var det druer rundt i veibanen, og denne deilige duften av pressede druer, hang fortsatt i luften, og i bihulen. Snakk om medisin.
Jeg ble på hotellet to netter, med deilige måltider, hyggelig bekjentskap med nye venner på hotellet og ved bodegaer, og det gjensto nå og kjøpe med seg litt flere viner fra distriktet før turen til Kysten startet. Jeg ble anbefalt en vinbutikk inne i byen, hvor det bugnet av de nydeligste viner, olivenoljer, mat fra regionen og Iberico skinke. Så, her ble jeg i over to timer, og da jeg kjørte av gårde, var bilen fylt opp med ytterligere 40 flasker vin.
Her fant jeg kjente bodegaer som Heredad de Barros med tinto Crianza 2007 som en av favorittene, Monasterio de Tentudia som er en klassiker med Vino de la Terra de Extremadura, og ikke minst Corte Real som vant to gullpriser i 2005 for sin vin, som med blanding av Cabernet Sauvignon og Tempranillo, er en utrolig nydelig og ”bløt” vin.
Og selvfølgelig var her også viner fra Bodega Payva, men bilen var jo allerede full av viner fra denne bodegaen, så nå var det på tide å begynne på turen hjemover.

Test av duft og smak
Vel hjemme er alle vinene plassert i skap hvor temperaturen er behagelig for lagring, men jeg hadde veldig lyst til å invitere noen venner på vinsmaking, for å teste ut noen av mine viner, og sist mandag hadde jeg samlet 12 personer i panel i min restaurant på Nordic.
Med vann og hvitt brød på bordet, samt spyttebakker for de som kjørte, og med 13 flasker klare for test, hvor alle flaskene var pakket inn i sølvpapir, var vi klare for smakingen.
Flesteparten av vinene var fra bodega Payva, av ulike kvaliteter, samt et par andre viner fra Ribera del Guadiana, en fra Portugal og også vinen til 0.67 cent fra Arroyo de San Servan…
Alle, inkludert meg selv, lot oss lure av kvaliteter kontra pris, at det ikke er bestandig slik at de dyreste vinene er de beste. Heldigvis.
Av de 13 vinene som ble testet, så gikk den søte Moscatel Dulce fra Payva ut som vinner, og, til stor overraskelse for hele panelet, ble bordvinen fra Arroyo, byens stolthet, kåret som den nest beste vinen, men faktisk som den aller beste rødvinen. Og tenk dere, her satt vi med både Crianza, Reserva og Grand Reserva.
På tredje plass kom Reserva 2005 fra Bodega Payva og deretter en av de alle dyreste i innkjøp, gullvinen fra Corte Real.

Pris betyr ikke alltid kvalitet
Målet mitt med smakingen hadde slått ut slik jeg ønsket og håpet på, nemlig at pris ikke alltid er nøkkelen for kvalitet. Så, kjøp deg noen viner i ulike prisklasser, pakk de inn i sølvpapir, og smak deg frem til den eller de du liker best, og husk, det er din gane som bestemmer din kvalitet, og da er det bare å kose seg. God Jul!