Månedsmagasinet på Costa del Sol
Tanker omkring en båtreise

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email
Toledo
NORSKE
PLUSS+

Toledo

Som trekkfugler flest tar også vi vingene fatt og flyr til varme land om høsten. Vi legger kursen mot vårt lille ørnerede på toppen av en høyblokk i Fuengirola og tilbringer vinteren langt borte fra mørke vinterdager i Norge.
Vi vet at trekkfugler hviler på båter når de flyr over store havstrekninger, det ville vi også prøve i høst. I vår hadde vi hørt om en båt som skulle dra fra nordlige farvann til Middelhavet i september, og vi var raskt ute med å sikre oss plass.
For et par år siden hadde en god venn bakt seg over Atlanterhavet til Brasil. Han var pensjonert stuert og besetningen hadde vært henrykt over ferskt brød og ferske kaker hver dag. – Nå kan ikke jeg bake, men jeg kan skrelle poteter og vi har alle hørt om eventyrere som har skrellet seg til ukjente kontinenter. Men jeg trodde vel egentlig ikke potetskrelling ville bli aktuelt.
Travle måneder gikk, og vi tenkte ikke mye på saken.

Er det et cruise?
På ettersommeren begynte det å komme post fra rederiet. Det var opplysninger om båten, om reisen og om tilbud underveis. Etter hvert kom billetter og krav om betaling. Og litt etter litt gikk det opp for oss at denne båtreisen begynte å nærme seg å være et cruise!
Jeg har aldri ønsket å dra på cruise. Jeg har oppfattet det som toppen av dekadanse. Det er glitter og stas, det er mat, mat, mat, det er å se og bli sett. Damer med blått hår og diamanter på brillene, og stadig nye antrekk. – Og det viktigste er å få sitte ved kapteinens bord. Han med hvit uniform og gullstriper oppover armene. – Jeg vet ikke hva som skal til for å bli blant de utvalgte. Heller ikke når det gjelder styrmannens gunst. Han som går omkring i håndsydde skinnsko og er betalt for å gi damene flørtende oppmerksomhet. – Sa du fordommer?

Vi går ombord
Vi tok fly til København, og planla en taxi til kaien der båten lå. Men på flyplassen sto en dame fra rederiet og tok hånd om bagasjen vår og skulle frakte oss til båten. Dette var utrolig! Hun fortalte at de skulle ta i mot 1000 passasjerer på flyplassen og at resten ville ta seg om bord selv. Hva var dette? –
Det fikk vi snart svar på. Da vi ankom kaien lå det et kjempestort, kritthvitt og vakkert skip og ventet på oss.
Det var bare å gå om bord. – Skjønt ikke bare….
Først måtte vi vise pass og billetter, så ble vi kroppsvisitert, ny kontroll og så tok de bilde av oss. Til sist fikk vi utdelt et legitimasjonskort. Så skulle kortet kontrolleres, pass og billetter pånytt, og endelig var vi ombord. – Alt dette antagelig for at en ung selvmordsbomber ikke skal kunne forveksles med en uføretrygdet bestemor fra Norge.
Senere gikk det forbausende greit. Det var aldri køer når vi skulle av eller på skipet. Vi ble aldri mer kroppsvisitert.

Selve skipet
Slik var alt på dette fantastiske skipet som hadde 2400 passasjerer og 950 besetningsmedlemmer ombord. Logistikken var perfekt. Alt var perfekt.
Alt var nytt og blankt og lekkert. Riktig nok var det farger og mønstre, møbler og dekorative elementer som braket sammen og sloss om oppmerksomheten. Det var langt fra den enkle og stilrene smaken som preger oss nordboere. Etterhvert forsto jeg at det er ”cruiseskipstilen”.
Min bedre halvdel hadde funnet ut at det var køysenger i lugaren og jeg hadde forberedt meg på åtte dager i noe a’la en sovekupe på NSB. Jeg gruet for å kravle fram og tilbake over all bagasjen jeg som vanlig hadde med meg.
Gledelig overrasket ble vi da lugaren viste seg å være romslig og lekker. Stort vindu, bred dobbeltseng, sofa og salongbord, skrivebord og stoler og masser av skapplass og hylleplass. Badet var perfekt. Dusjforhenget var like skinnende rent nederst som øverst. Ingen avleiringer i krokene, masse stableplass og masser av lekre håndklær.

Vel ombord
Vi hadde knapt gjort oss kjent med lugaren, før vi skulle på introduksjonsmøte for de engelsktalende. Vi var bare elleve nordmenn om bord. Vi møtte mennesker fra Hawaii og Japan, Australia og Canada, Indonesia og Island. – Hele verden var representert med 37 nasjoner.– Rebecca, vår ”mann” ombord, lærte navnene våre der og da, hele tiden var hun omkring oss og sørget for at vi hadde det bra.
Men vi skjønte raskt at dette ikke var noe hvilehjem, for ikke før vi var tilbake i lugaren, så ble vi utkommandert til redningsøvelse. På med redningsvester og still på dekk! Det var litt av et syn. Hundrevis av mennesker i svære orange flytevester. Dessverre var det ikke lov å fotografere. Ikke fikk vi komme opp i redningsbåtene heller. Etter inspeksjon og informasjon ble øvelsen avblåst, men da var det noen som syntes det var på tide å begynne festen. De gikk rett i nærmeste bar med redningsvestene på.
En annen forestilling jeg hadde om cruisereiser, var at passasjerene satt ute i dekksstoler med et teppe rundt bena og leste kriminalromaner. I timesvis.
Eller de promenerte langsomt på dekk. Og at tiden gikk veldig, veldig langsom.
Her ombord var livet veldig travelt. Det foregikk tusen ting hele tiden. På daglige utflukter kunne en komme til Dover, London eller Paris, til Normandie eller Santiago de Compostela, Lisboa eller Cádiz.

Utflukt til Normandie
Utflukten til Normandie var viet D-dagen. Interessant, men trist. Ufattelige 110.000 personer omkom i løpet av noen få dager. Av de 60.000 amerikanske soldatene som omkom i løpet av de kommende ukene, ligger 60 % begravet i Normandie. Resten ble ført tilbake til Amerika. Det tok syv år å identifisere de døde. Totalt ble nesten 100.000 personer av ulike nasjonaliteter begravet i Normandie.
Mens vi vandret omkring mellom tusenvis av vakre marmorkors, kunne jeg ikke la være å undre meg over at våre norske myndigheter daglig sender unge gutter ut i en krig ingen fatter noe av.

Andre Aktiviteter
Den som ikke dro på utflukt, kunne gå på serviettbrettekurs eller tangokurs eller italienskkurs eller lære å lage is med nitrogen. En kunne spille ping-pong eller tennis, gå på slankekurs eller få ta del i hemmeligheten om ”hvordan få en flat mage”. Det ergrer meg at jeg ikke fikk med meg det.
På spa-avdelingen kunne en få farget øyenbrynene og lakket tåneglene. Dit rakk vi heller aldri! Og ikke fikk vi prøvd bassenget eller boblebadene.
Men jeg var innom spillebulen, og studerte ruletten. Jeg så hvordan hundrevis av euro skiftet eiere for til sist å ende i skipets pengebinge. Slik gikk det alltid. Jeg hadde bestemt meg for å bidra litt selv, når jeg hadde lært hvordan det skulle gjøres, men det ble det ikke noe av.
Mannen min har aldri villet gå med meg på casino, og det har jeg i grunnen alltid vært litt fornærmet for. – Men egentlig er jeg ingen spiller. Så skitt! Penger spart er penger tjent!

Ved kapteinens bord?
Middagene var et av dagens høydepunkter. Men først var det Happy Hour
i skipets utallige barer. Kom du i skade for ikke å ha noen å dele med, så satt du plutselig med to store drinker. Det kunne bli litt mye før en seksretters middag! Så da gjaldt det å finne et sted å gjemme den ene til senere på kvelden.
Det var to bordsettinger, hver til 1200 gjester. Maten og serveringen var perfekt.
Servitøren underholdt oss med triks og kunster. Men vi ble aldri invitert til kapteinens bord!
Plaster på såret var at vår omsorgsfulle Rebecca en ettermiddag tok ”vårt bord” med på broen. Der fikk vi hilse på både kaptein og styrmann. Vi fikk en liten innføring i teknikken og sikkerheten om bord. Broen var like lekker som resten av skipet. Og det fikk meg til å tenke på min farfar som engang sto på broen på Norges siste seilskip og førte skuta i sjøsprøyt og blest.
Rebecca betrodde meg at det var for hennes skyld kapteinen hadde latt oss slippe til på broen. (Han hadde vel kanskje et godt øye til henne.) Og det var nok heller ikke til ære for oss to nordmenn at det hang et ekte norsk 17. maiflagg på broen.

Hvordan er det å være på cruise?
Da vi hadde vært et par dager ombord, ble jeg spurt om hvordan jeg likte å være på cruise. Jeg svarte at det skulle jeg svare på når det hele var over.
Uken gikk. Vi dro hjemmefra i fleecejakke og anorakk, og ankom Malaga i shorts og singlet.
Og hvordan var det så å være på cruise? –Dekadent? Tja! Cruise er blitt allemannseie. Det var ikke nye jåleri å oppleve. Og det hele er tilpasset moderne mennesker som hele tiden må være i gang og som frykter roen. Det blir faktisk litt hektisk.
Så hvis du vil ha en kontemplativ reise, der du kan tenke deg om, der du kan falle til ro, hvile ut, lese boken du har hatt liggende lenge, eller meditere litt over horisonten eller et vakkert landskap, må du heller ta Hurtigruta. Kanskje litt utenom sesong. Det er det helsebot i.

Ps. Jeg ymtet frempå for min mann forleden om at det sikkert var veldig interessante cruise i det indre Middelhav!

Av Inger Jakhelln

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet