Velkommen til Det Norske Magasinets desember-utgave 2020!

Her om dagen spurte noen meg om mitt kjæreste juleminne. Jeg har hatt mange hyggelige juler, men det er ett minne som skiller seg ut fra alle de andre – og det var mørkt og iskaldt!

Jeg hadde ikke feiret jul i Norge på over ti år, men siden legene ymtet at dette ville vœre fars siste jul, skulle vi nordover. Vi landet på tampen av en snestorm, og det fortsatte å lave ned under hele oppholdet. Det ble måking fra morgen til kveld, så det var virkelig en ’White Christmas’, spesielt for min meksikanske ektemann.

Da julekvelden kom, skulle familien dra og tenne lys på gravene. Dette er vanligvis min favoritt juletradisjon. Ingenting er så vakkert som et nattlig besøk på en snedekket kirkegård med flakkende stearinlys. Men når snedrevet forhindrer ens gjenklistrede øyne fra å se foten foran deg og kulden gir én neglesprekker, så er det kanskje bedre å bli foran peisen… Allikevel måtte den tradisjonelle lystenningen skje, om det så var det siste vi gjorde!

Far hadde kjøreforbud fra legene og mor nektet å kjøre i ruskeværet. Patriarken stolte ikke på meksikanske sjåfører (selv om vedkommende hadde overlevd 40 kanadiske vintre…), så han måtte innfinne seg med datteren sin bak rattet. Etter å ha lastet bilen full av kranser og spesielle gravlamper, satte vi i vei. 

Alt gikk bra inntil den tredje og siste kirkegården. Hjulene satte seg fast i brøytekanten, far sverget så det gjallet gjennom byen, og stiene var så nedsnedde at vi ikke visste hvem sitt ’evige hvile’ vi egentlig sto over. Selv med lånte stillongs og strikkevotter var det bitende kaldt for ’spanjolene’ i familien. Så ga vår andre lighter opp. Tro meg, vi var alle rede til å gjøre det. Vi prøvde igjen uten hell, da en passerende herre hørte vår nød. Han rotet i frakkelommen, ga oss en eske fyrstikker og ønsket oss god jul.

Esken inneholdt tre utente fyrstikker. Med frostbitte fingertupper tente min sønn den første fyrstikken som døde i neste vindkast. Den andre fyrstikken sloknet også umiddelbart. Vi samlet oss tettere sammen for å hjelpe vårt aller siste håp. Som i H.C. Andersens ’Piken med fyrstikkene’ flammet den siste fyrstikken opp, flakket i vinterblåsten og døde hen. Det var ingenting annet å gjøre enn å dra hjem til julemiddagen. Vi forlot kirkegården i stille bønn om tilgivelse fra tanten hvis grav vi antok at vi mer eller mindre hadde stått over. 

Jeg vil alltid huske denne julenatten da familien sto samlet for å tenne et lys i vintermørket. For desemberutgaven av DNM føler jeg at det er spesielt passende at vi har valgt å portrettere Jon og Torbjørg Aalborg fra sjømannskirken på Costa del Sol, et dynamisk par som alltid prøver å spre lys i hverdagen.   

Som sikkert mange andre, så har jeg bare ett eneste ønske i år –  at vi alle kommer oss igjennom denne vinteren med helsen i behold, og at det nye året vil bli lysere og mindre bekymringsfullt for verden. 

Ha en gledelig og trygg jul og et godt nytt år 

Karethe