Tentudía og Jerez de los Caballeros

Tentudía klosteret ligger på en fjellkam ved byen Monesterio i Extremadura, nord for Sevilla på motorveien A 66 eller Ruta de la Plata. På denne fjellkammen hadde man på begynnelsen av 1200 tallet et stort slag mellom kristne og maurere. De kristne troppene ble ledet av Pelay Pérez Correa som tilhørte Santiago ordenen. Da dagen hellet og troppene hans ennå ikke hadde oppnådd den ønskede seieren, ropte han til Jomfru Maria: ¡Santa María, detén tu día! Altså: Hellige Maria! Stans dagen din! Og det gjorde hun også! Ifølge tradisjonen stanset solen like over horisonten, slik at de kristne fikk tid til å vinne slaget. 

Det ble naturligvis beskrevet som et mirakel og Correa lot det bygges en liten ermita (eneboerhytte) på fjellryggen hvor slaget fant sted. Med tiden oppstod klosteret som ble utvidet med nye bygninger over de neste århundrene. Klosterets navn er en forkortelse av Correas rop: Tentudía. Det ligger der den dag i dag, og nå skal vi besøke stedet og beundre utsikten fra høydedraget. Trodde vi… Men da vi kom frem ved 13 tiden, lå fjellryggen dessverre innhyllet i tett tåke. Vi kunne knapt skimte klosteret gjennom skylaget. Søren også! Vi var bekymret for at klosteret ikke ville vœre åpent slik en kald og guffen januardag, men jo, de overholdt åpningstidene, som er fra 11-18 om sommeren og 10-17 om vinteren. Her innkasserte den enslige frysende vakten den ene euroen som vi hver skulle betale for å komme inn. 

Klosteret har en pen klostergård, kirke og forskjellige rom. Plansjer på veggene forteller om Santiago ordenen og vi undrer hva det var med disse ridderordenene og deres opprinnelse. Jo, Santiagoordenen var en religiøs og militær orden som oppsto på 1100 tallet i delen av Spania som i dag heter León. Navnet stammer fra Santiago, Spanias skytshelgen. Ordenens opprinnelige formål var å beskytte pilgrimer på vei til Santiago de Compostela, i tillegg til å hjelpe til å kaste maurerne ut fra den iberiske halvøyen. Ordenen inkluderte ikke bare krigere, men munker og prester som skulle ta seg av riddernes åndelige behov og pleie dem hvis de ble såret. På klosteret kunne de hvile og styrke seg for kampen mot de vantroende. 

Klosteret er bygget til ære for Jomfru Maria. Hun står der og ser mild og vennlig ut ved alteret, omgitt av noen av Spanias eldste og vakreste håndmalte fliser. På begge sidene av alteret finner man hvelvede rom, hvor noen ’kjendiser’ er begravd. På den første salen kan man lese mer om ridderne og føle stemningen i et kaldt kloster. For selv om vi er i Spania, er det kjølig her på høyden mesteparten av året. 

Vi spør vakten om Santiago ordenen stadig eksisterer og han forteller at den ble oppløst en gang på 1800 tallet og at han selv er etterkommer av den siste ridderen av Santiago. Det er jo morsomt å vite. Utenfor ligger skyene stadig tett om klosteret. Bilder blir det ikke, så vi får ty til Google. 

Vi skal videre til Jerez de los Caballeros, som er en veldig gammel by med en intakt bymur og fine tårn. Det er bare 60 km fra Tentudía til Jerez de los Caballeros og på veien kom vi endelig ut av skydekket og kunne beundre landskapet. Byens navn viser til tempelridderne (caballeros) som endte deres dager her på 1200 tallet. De smale bratte gatene i byen gjør det ellers umulig å kjøre her. Jerez de los Caballeros har 9500 innbyggere og er kjent for to ting: kirketårnene og Nuñez de Balboa – conquistador og oppdageren av Stillehavet. Av de fem tårnene er ett et klokketårn (torre de reloj) – resten er kirketårn. Av kirketårnene likte vi best San Bartolomé i barokk stil, og både pompøst og usedvanlig. Vi får utlevert bykart på turistkontoret (Plaza San Agustín nr. 1), som ligger i et tidligere augustinsk kloster. 

Borgen er lett å finne og vi er imponerte over det store anlegget og bymuren med takker og porter. Her oppe er utsikten over landskapet storslått og vi kan se Det Blodige Tårnet hvor byens siste tempelriddere ble halshugget på 1200 tallet, fordi de nektet å overgi byen til kongen. Ved siden av ligger en morabit (bedehus) fra arabertiden. 

På et tidspunkt begynner det å regne og vi søker ly i portgangen til et palass.  Det viser seg å være Perez de Guzmans palass, som et par vennlige unge menn er meget ivrige til å vise oss. Palasset rommer nemlig en fotoutstilling som de har hengt opp, så vi blir trukket rundt i det vakre palasset, men får ikke tid til å se rommene, bare bildene. Et lite rom er særlig fint og vi får vite at det er verdens største bibliotek og at det her fra loftet har hengt verdens største lysekrone. Jeg forsøker forsiktig å si at biblioteket i min hjemby i Danmark er større, men det går ikke – dette er verdens største bibliotek! OK. Greit. Til sist viser de oss palassets bad med en romersk sarkofag som badekar! 

Så skal vi se Nuñez de Balboas hus. Han ble født her i 1475 og var en de mange hidalgos (hijos de algo – sønner av noe) som ikke riktig visste hva de skulle gjøre i livet. Da han hørte om Columbus og den nye verden, var han ikke sen med å  melde seg på en ekspedisjon som skulle lete etter rikdom og returnere den til det spanske kongeparet Isabel og Fernando. Redningen for mange av disse lutfattige hidalgos ble denne nye verden som lå og ventet. Her kunne man komme på eventyr og kanskje vinne rikdom og ære i stedet for å gå rundt og kjede seg i Spania. Og det gikk da også bra for Nuñez de Balboa i begynnelsen. På et tidspunkt kom han som blindpassasjer til det amerikanske fastlandet (som senere skulle vise seg å være dagens Panama). Her grunnla han byen Santa María la Antigua del Darién – den første spanske byen på det amerikanske fastland. En dag red han opp på det høyeste punktet bak byen, og der oppdaget han et hav. Han var meget forundret over dette synet og navngav det El Mar del Sur. Det var først senere at det kom til å hete El Pacífico– Stillehavet. 

Der var masse konflikter mellom forskjellige spanske grupperinger i den nye verden, spesielt fordi man hadde funnet gull. Balboa fikk på ett tidspunkt den sittende guvernøren som fiende. I 1519 ble han dømt til døden og halshugd sammen med fire andre. Dette aspektet av livet hans vises det ikke så mye av på museet, men ellers er det veldig moderne og det har fått en pris for flott museumsarkitektur.