Profil: ESPEN HOLM - Sjømannsprest for alle

Den Norske Sjømannskirken gikk fra å være en trygg havn for norske sjøfolk til å bli kirken for alle nordmenn i utlandet. Navnet er det samme, men kirkens formål har forandret seg til å bli en inkluderende, oppsøkende og nyskapende kirke i verdens hverdag. Da vi hørte at Sjømannskirken i Calahonda hadde fått en ny prest som kom med kone og fire (!) barn, dro vi umiddelbart dit for å ta en prat og høre deres historie.

Måne og Sol

Det er en søndag i slutten av september. Solen skinner, luften dufter lett av vafler, og det er livlig aktivitet på El Campanario. Som alltid finnes menighetens trofaste som stiller opp hver søndag, men det er også barn som løper rundt på patioen, unge som står ved inngangen til kirkerommet og gir ut salmebøker, stolte foreldre som skal bivåne deres konfirmanters første gudstjeneste og en shorts-kledd prest, Espen Holm (37) som stikker raskt inn for å ta på seg den hvite albaen.

Etter de tolv klokkeslagene, starter prosesjonen opp kirkegangen ledet av konfirmantkullet for 2024. Organist Magnus slår et par livlige akkorder, og så setter menigheten i med Måne og Sol så det riktig ljomer i taket. Prekenen gjøres i samspill mellom menighetspedagog Silje som leser bibelversene, et dusin konfirmanter som iscenesetter historien om Lasarus og Espen som forklarer hva og hvorfor. Han snakker oppriktig, uten pekefinger. Og alle inviteres til å delta i nattverden, selv de som ikke kan spise gluten, for selvsagt er oblatene glutenfrie! Joda, dette er virkelig nyskapende, oppsøkende og inkluderende, slik som kirker bør være både til hverdag og fest.

På flyttefot

Etter gudstjenesten setter Espen og jeg oss ned i kirkerommet. Han har fått tid til å skifte til ‘sivilklær’ og hentet kaffe og kake. Og kun én av hans fire små kommer inn for å be om å få kola. Det er da søndag …

Espen kommer fra Porsgrunn og flyttet til Skien etter studier på Menighetsfakultetet i Oslo. «Jeg gikk på en måte rett fra studier og inn i prestejobben, men jeg har vært ungdomsprest, kapellan og nå sist sogneprest i Skien. Sjømannspresterollen er den fjerde i min snart ti års prestegjerning.»

Hva gjorde at dere bestemte dere for å dra til El Campanario?

Dette er et fellesprosjekt mellom min kone Hanne og jeg, da begge hadde lyst til å bo litt i utlandet. Hun var i sjømannskirka i London som ung og jeg var på utveksling i Hong Kong, så vi har nok begge litt lopper i blodet. Det var mange tråder som kom sammen og som gjorde at vi valgte å søke. Sjømannskirken gir muligheter hvis man vil gjøre en litt annen type jobb, men vi hadde barn og et godt nettverk i Skien. I fjor høst kjente vi at åra begynner å bli litt like og lengtet ut, men det er ikke alle sjømannskirker som passer for småbarnsfamilier. Her er det imidlertid en stor stab og andre med unger. Samtidig kjente jeg daglig leder Kristin fra før, så da stillingen kom opp, sa vi YESS. Vi fikk jobbene i desember, men skulle ikke ned før i august, så nå vi har gått lenge å gleda oss!

«Vi vil at det skal være godt å være her og at sjømannskirken blir litt som å komme hjem.»

Hva sa venner og famille om beslutningen?  

“Jeg skjønner ikke at dere tør,» sa noen. Andre innrømmet at de hadde lyst til å gjøre det samme, men så ikke hvordan de kunne få det til. Familien synes vi ville være langt unna, men mor pensjonerte seg for å være mer med oss. Samtidig er Spania lett å komme til. Ett av kriteriene våre var at det var nær og i samme tidssone. Derfor var det ikke aktuelt for oss å for eksempel søke jobb på sjømannskirken i Singapore.

Hvordan har selve flyttingen og overgangen gått?

Vi leide ut huset, pakket badeleker og lego og dro. Mens vi fløy, kjørte våre foreldre ned med vår 8-seters bil med alle barnesetene for å være til stede da vi ankom. Men fem minutter før flyet dro fra Gardemoen fikk vi høre at bilen hadde fått motorhavari på A-7 i Almería. Vi har derfor ikke vært noe særlig rundt, for det er ikke plass til alle seks i lånebilen. Men det var så varmt da vi kom, at det eneste som fristet var å bade. Og heldigvis har vi basseng der vi bor, og bassenget på kirka er jo kjempedeilig!

Hvordan har barna innrettet seg og hva med språket?

Det var trygt å høre at organisten og kona har vært her i over seks år med tre barn, så da kunne jo vi reise ned med fire … Rett før vi dro, da det var avskjed med klassekamerater og fotballvenner, begynte eldstemann å grue seg litt. Barna er små og skjønte ikke hvor de skulle reise. Vi lovet mye bading og saftis, og stort sett har de håndtert det bra fra første stund og fått seg venner i barnehagen og på skolen. Vi valgte Den norske skolen fordi sjømannskirken har et nært samarbeid med dem, og det var enklere for de eldste barna. Klart vi ønsker å bli en del av det spanske, og barna har spansk på skolen og barnehagen. Hanne og jeg skal også ta spanskkurs, men vi blir nok ikke så integrert som andre på grunn av jobbens egenart. Vi er kirke for nordmenn i utlandet, så da vi må jo først og fremst knytte oss til det norske miljøet.

Prest hjemme og ute

Espen har hatt troen siden han var barn. Han begynte å holde andakter etter konfirmasjonstiden og fikk tilbakemelding at dette var han flink til. Senere gikk han på bibelskole hvor Kristin som jobber på El Campanario og en del andre prester var lærere. «Jeg syntes de var innmari kule og interessante når de underviste, så det inspirerte til videre teologistudier. Jeg tvilte litt på om jeg skulle gå inn i Den norske kirke, for det er liksom ikke helt meg alt sammen. Men man trenger ikke å være helt komfortable med alt. Jeg er for eksempel mer vant til bandmusikk og kristen pop enn tradisjonell salmesang. Men så gir man litt og tar man litt, og så ser man at det er en fin måte å møte mennesker og utøve troa si på.»

Får sjømannsprester en spesiell trening før dere sendes ut?

Når du blir tilsatt, får du et kurs om å jobbe i sjømannskirken og om selve organisasjonen. Det er stadig nye ting, spesielt med beredskap. Man er ofte i flere krisesituasjoner når man er i utlandet hvor de sosiale nettverkene ikke er å store, så sjømannskirken akter å skape det nettverket.

Hva er forskjellen på å være ‘vanlig’ prest og sjømannsprest?

Jeg jobbet godt i Den norske kirken, men er kanskje enda mer hjemme i sjømannskirken. Den er litt mer folkelige i måten den er. Her kan jeg stå i oppvaska på et arrangement, for du er der det trengs. Det er skikkelig teamfølelse og veldig godt arbeidsmiljø her. Da kona som er gjestehusansvarlig, ble syk, steppet Kristin inn. Det er enormt fint at vi er her for hverandre, og det føles mer her enn hjemme, synes jeg. Samtidig er vi glade for at vi kan jobbe 150 % i stedet for 200 %. Det er det sjømannskirken tilbyr oss som et par. Mer er 50 % stilling for Hanne hadde ikke gått i denne hektiske småbarnsfasen. Gjestehusjobb og resepsjon kan gjøres mest når de er i barnehagen, så det kan kombineres med at jeg er prest. Ellers er den store forskjellen at familieliv, fritid og jobb blandes mer sammen. Jeg går på kirka selv om jeg ikke jobber. Dette er vårt miljø og nettverk. Samtidig handler det litt om det praktiske, da området er avstengt med mye plass å løpe og leke for barna.

Hva består sjømanskirkejobben – uten sjømenn – av?

I dag var det faktisk én her som hadde jobbet på sjøen, men det kommer ikke mange sjømenn lenger. De pleier gjerne å si at de var sjømenn og er stolte av det. Kirken fokuserer nå på nordmenn generelt i utlandet. Vi reiser på ganske mange bedriftsbesøk med vafler og kaffe, for det er nesten alltid noen som trenger å prate litt. Sjømannskirken er også en beredskapsorganisasjon. Dette er i kirkens DNA og noe vi får trening i før vi starter jobben. Når er vi i kriseberedskap, er vi tilgjengelige for de som er i krise og de som styrer krisen. Vi har ikke noen ledende rolle, men familie, pårørende eller UD kan be oss om å bidra. Det er også mange flotte ting som skjer, som når vi hadde ‘sleep-over’ med konfirmantene denne helgen eller de mange gode vielsesopplevelsene. Bare i september hadde vi 14-15 brylluper, og det er super gøy rett og slett. Noen storbryllup har 60 gjester, og noen bor her som kjempekoselig for da blir vi kjent med dem. Nå slutter bryllupssesongen inntil våren, med så går gudstjenestebesøket opp inntil desember. Samtidig arrangerer vi konserter, foredrag, utstillinger og selv et vintage klesshow og da blir det fullt på patioen! Det er topper og roligere perioder, men alltid moro.

Alle velkommen

Espen synes det er viktig å ha et personlig element i gudstjenestene hvor han kan tre litt ut av staffasjen og snakke menneske til menneske. «Jeg forsøker alltid å snakke på et språk som folk forstår. Samtidig er jeg veldig glad i å stå og messe og gjøre symbolene litt store, for jeg tror at vi har godt av å pirke i nysgjerrigheten og la oss utfordre.»

Hvordan får sjømannskirken alle til å føle seg velkomne?

Mange er ikke faste kirkegjengere hjemme og kommer hit for en prat og en kaffe, for det er kanskje lettere å komme hit enn til en vanlig kirke. Alle sjømannskirker er bygd opp litt på samme vis. Du kommer først inn på ‘lese-værselet’ med bøker og aviser og så til kjøkkenet og kafeteriaen. Det siste du går inn i, er kirkerommet. Tanken bak er at man ikke skal møte det som er mest fremmed først. Jeg går alltid rundt med navnelapp med Prest på, og da begynner folk å prate om løst og fast. Vi vil at det skal være godt å være her, og at sjømannskirken blir litt som å komme hjem.

«Det dummeste vi på sjømannskirken kunne gjøre ut ifra et branding-perspektiv, ville være å kutte vaflene. De har blitt vår identitet.»

Jeg la merke til at alle konfirmantene tok nattverden. Er det normalt?

Konfirmanter og voksne synes ikke det er så ‘skummelt’ å bli med på nattverden her. Før var det liksom bare for de i menigheten som var ‘verdige nok’, men sånn er det ikke lenger. De unge har ofte en løs tilknytning til kirka. Fire av tolv av 2024-kullet er ikke døpt, noe som er en trend i Norge. Konfirmantene vet ofte ikke om de vil konfirmere seg før året er omme. Alle som ønsker det kan gå til nattverden, og det tror jeg vi har greid å formidle. Vi fortalte konfirmantene hva det var og sa at hvis de ønsker å ta imot det Gud har for dem – selv om de ikke helt vet hva det er ennå fordi de er i starten av året, så kan de komme fram. Og det gjorde alle sammen. Men hadde de ikke villet, så hadde det vært OK også.

Hva er det artigste dere har opplevd i Spania hittil?

På Hannes første joggetur på stranda, kom et villsvin løpende mot henne. Det er ikke det du forventer til når du er på løpetur i Norge! En annen morsom opplevelse var da vi hadde to bryllup på samme dag. En seniorgruppe ville danse ringdans for det første brudeparet. Jeg sto her i kirka og så dem danse i vei, og visste at det snart skulle komme inn et nytt brudefølge. Men det gikk akkurat. De ble ferdig øyeblikket før det nye bryllupet startet! Mange ting skjer her i løpet av dagen, men det er alltid innholdsrikt og gøy.

Lager dere menyforandringer, eller blir det alltid vafler på El Campanario?

Jeg skulle gjerne ha variert menyen litt, men kokken er virkelig flink, og det hadde sikkert blitt ramaskrik hvis vi sluttet med den faste sildemiddagen på fredager. På søndag serverer vi kaffe og vafler, og fra onsdag til lørdag er det middag med for eksempel grillbuffet og laksemiddag som vi nyter godt av. Men vaflene kutter vi aldri. Det dummeste vi på sjømannskirken kunne gjøre ut ifra et branding-perspektiv, ville være å kutte vaflene. De har blitt vår identitet.

Hva er den hyggeligste presteopplevelsen du har hatt hittil?

Det er nok brudeparene som har vært over måte fornøyde med stedet og samlingen. Vi får gode tilbakemeldinger for gudstjenestene våre også, men bryllup skal jo helst være én gang i livet. Hvis vi kan være med på å gjøre dagen som de forventer eller å overgå forventingene, da er det veldig stort!

Den unge prestefamilien blir i noen år, uten at de vil gi en ‘utløpsdato’. «Jeg er nesten sikker på at vil bli her i tre til fem år. Man vet jo aldri, men hvis ingen vil hjem, så drar vi jo ikke tilbake. Nå er vi her og her skal vi bli. Dette er vårt nye hjem!»