Møt Rune Bergmann - Maestroen fra Sykkylven

Livet er en ofte en kombinasjon av tilfeldighet, vilje og skjebne. Hvordan ellers kan en unggutt som vokste opp i en bygd på Sunnmøre hvor man bare kunne kjøpe musikk på bensinstasjonen, bli en internasjonal anerkjent dirigent? 

«Alt jeg gjør er av rein entusiasme»

Bare innrøm det – en gang iblant begynner de fleste av oss å veive med armene i takt til musikken. Jeg har i hvert fall vanskelig for ikke å ‘dirigere’ når de spiller en ekstra livlig symfoni på bilradioen. Men hva er det som gjør musikk så medrivende at man ubevisst begynner å slå takten, eller at hårene på armene reiser seg når man lytter til en spesielt vakker melodi? Hva gjør en dirigent for å skape denne magien, og hvordan kan noe som ser så lett og morsomt ut, være så vanskelig?

I september tok Rune Bergmann (46) med seg dirigentpinnen til Málaga for å lede byens filharmoniorkester som gjestedirigent for andre gang – en jobb han tar på seg utenom sin rolle som sjefsdirigent for hele tre symfoniorkestre – i Calgary i Canada, Szczecin i Polen og Argovia i Sveits. Det Norske Magasinet møtte den opptatte dirigenten på familiens feriested i Calahonda og ble helt bergtatt av Maestroen fra Sykkylven!

Fra kulestøt til dirigentpinne

Hvis man vokste opp i en bygd med 8000 innbyggere utenfor Ålesund i 1970-årene, hadde man ikke mange valg. Sykkylven var synonymt med Ekornes, så alle startet i møbelbransjen. Men Rune og hans bror Bjørn fulgte ikke det forventede løpet. Mens andre barn kjøpte godteri for ukepengene, sparte Rune opp til å kjøpe en dobbelt CD med symfonier av Beethoven og Mozart. Brødrene spilte trompet i lokalkorpset og var ivrige i friidrett. Bjørn ville bli organist og dro til Bergen for å studere. Og så var det Runes tur. «Man kan vel si at jeg var et lokaltalent i kulestøt, men på et tidspunkt måtte jeg velge. Sats på musikken, sa far, for musikk har man glede av hele livet.»

Hvordan begynte ditt musikkeventyr?
Da jeg var åtte år så jeg nyttårskonserten fra Wien på TV hvor den verdenskjente Carlos Kleiber dirigerte Flaggemusovertyren av Strauss. 10 sekunder inn i ouverturen snudde jeg meg til foreldrene mine og sa Dette er det jeg vil gjøre! Av alle mine rare påfunn tok de dette på alvor, selv om det ikke fantes dirigentutdanning i Norge den gangen. Pappa ringte en trompetist i Oslo Filharmonien som sa at for å bli dirigent, måtte jeg først bli en innmari god musiker.

Rune valgte trompet som hovedinstrument, og gjennom ungdomskolen og videregående sendte foreldrene ham annenhver uke med Braathens SAFE til en onkel i Oslo for å få musikkundervisning på Norges Musikkhøgskole. Det han opplevde der, forandret livet hans.

«Alle ville hjelpe gutten fra bygda. Hver dag fra 10-14 satt jeg bakerst i salen og observerte øvelsene til Oslo filharmonien. Det var da den legendariske Mariss Jansons var sjefsdirigent, så det var nok den viktigste utdanningen jeg tok. Det noe med å være der og se hvordan de gjør det og hva som skjer når noe går galt. For det er like viktig å lære hvordan man ikke bør gjøre det.»

Skjebnens spill
Rune er overbevist om at ting skjer av en grunn – spesielt når det kom til møtet med kvinnen som ble hans kone.

«Da jeg skulle begynne å studere musikk var det store kutt på studieplasser i Norge, men i Tromsø hadde de én studieplass som jeg kunne prøvespille på. Jeg hadde aldri vært nord for Trondheim, men satte meg på flyet, vant prøvespillet og flyttet på hybel der. Etter seks måneder med mørketid og snørekord ringte korpset i Tromsø fordi dirigenten hadde blitt sjuk og jeg hoppa inn. En musiker stormet litt seint inn fra kulda – med rød genser og røde kinn. Jeg visste umiddelbart at dette skulle bli kona mi.»

Jorunn tok jusstudiet i Oslo og Rune søkte på verdens mest krevende dirigentlinje – Sibelius Akademiet i Finland. «De har 400 søkere og én plass så jeg trodde aldri at jeg skulle komme inn, men så gjorde jeg det. Mens Jorunn studerte norsk lov, pendlet jeg mellom Oslo og Helsinki så vi ble vant til å bo fra hverandre.»

Hva var din første dirigentjobb?
Under studietiden skulle den kjente Herbert Blomstedt være gjestedirigent for Filharmonien, men flyselskapet hadde mistet bagasjen hans med partitur og dirigentpinne. Jeg satt som vanlig bak og så på da bibliotekaren kom løpende og ba meg om å låne mitt partitur og dirigentpinne. Etter øvelsen fikk jeg tilbake pinnen signert av Blomstedt. «Maestroen er klar til å møte deg», fikk jeg høre. Jeg spurte ham hva jeg skulle gjøre som nyutdannet, da det var en utfordring å få ordentlige jobber. Blomstedt ga meg rådet som hadde blitt gitt til ham: «Dra ut på det svenske bondelandet og finn et orkester som trenger en dirigent og som du kan gjøre godt.» I flere år gjennom studiet reiste jeg derfor til Karlskrona og dirigerte et orkester der.

Og så strømmet jobbene på?
Nei, da. Folk tror at det er lett å få jobb når man er ferdigutdanna, men Mastergrader hjelper ikke i mitt yrke. Ingen vil ha ferske som må læres opp. Fra første stund er du i konkurranse med de på høyeste nivå, så du må finne ut hvordan du kan bli den ene som kommer igjennom det vanvittige nåløyet. Jeg underviste og jobbet freelance i mange år og tok alt hva jeg kunne snappe opp av dirigentjobber. I 2016 hadde jeg en friuke før jeg skulle til Calgary for første gang som gjestedirigent, og da hoppa jeg inn for en syk dirigent i Szczecin i Polen. Jeg ble der en uke, dirigerte konserten, fløy til Calgary og endte opp som sjefsdirigent på begge steder!

Er det vanlig å være sjefsdirigent på flere steder samtidig?
Moderne dirigenter har gjerne to orkester på ulike plasser som de er sjefsdirigent for. Som musikalsk leder og sjefsdirigent står du på scenen og dirigerer i maks 20 uker per år, i tillegg til en del skrivebordsarbeid. Tre orkestre er litt i det drøyeste laget, men det skjedde tilfeldig. Jeg skulle egentlig bytte ut orkesteret i Polen med Argovia filharmoniorkester i Sveits, men da protesterte de i Polen, så jeg endte opp med alle tre orkestrene.

Teknikk og følelser

Rune sammenligner dirigenter med en vin som blir bedre dess lenger den står. «Musikkteori, historie og teknikk kunne jeg for 20 år siden, men jeg har blitt flinkere til å jobbe med mennesker. Kunnskapen bedres med erfaring, for man har gjort noen tabber underveis.»

Hva skiller en god dirigent fra en utmerket en?

Eksepsjonelle dirigenter er en samlende figur og en tydelig leder. De vet hva de vil ha og hvordan de skal få det. Samtidig må man vite når man bør trekke seg tilbake og ikke være i veien for orkesteret. Du har hundre toppmusikere opplærte i å være de beste i det de driver med, så utfordringen er å få dem til å samhandle.

Hva gjør en dirigent annet enn å holde takten?

Å være dirigent er veldig enkelt og grusomt vanskelig på samme tid. Alle kan i utgangspunktet lære det, men å gjøre det bra er en annen ting. Rytmen må ligge i blodet og man må føle musikken. Det er en av de få yrkene man kan gjøre så lenge man kan stå på beina og løfte armene. Unge dirigenter har gjerne voldsomme bevegelser, men etter hvert blir bevegelsene mindre, og man viser kunnskapen på en annen måte. Vi leser også partiturer og planlegger hvilke teknikker vi vil bruke. Dirigere jeg det i to, eller fortere i fire eller alt på ett? Hvordan skal jeg klare å få inn trompetene på det stedet som er så vanskelig? Når ting blir krevende, må dirigenten gjøre det lettere for orkesteret.

Hvilke råd gir du til de som ønsker å bli dirigent?

Folk syntes det ser kult ut å stå i dress på scenen og vifte med en pinne, men det er bare en bitteliten del av jobben. 90 % er knallhardt arbeid som man ikke ser. Etter studiet har du kanskje 10-15 år før du blir etablert. Jeg sier til de som spør at hvis de kan tenke seg å gjøre noe annet i livet, så gjør det. Dirigere må det være absolutt det eneste du brenner for. Ellers er mitt råd å observere og lytte. Da jeg var gjesteforeleser på universitetet i Baltimore, gjorde studentene alt etter boka, men hvis dirigenten bare slår takten, blir det stivt og stampete. Musikerne spilte sammen, men det var ikke sjel og varme for eksempel i strykerne. Jeg ba studenten om å åpne håndflatene mot bakken og flytte armene ut to centimeter. Han dirigerte det samme stykket, men orkesteret låt helt annerledes – varmere, luftigere og roligere. Så ba jeg ham løftet armene og dirigerte høyere oppe, og plutselig låt alt lysere. Studentene fikk helt hakeslepp.

Agent og andre utfordringer
Etter å ha bygd opp karrieren med gjesteoppdrag, kommer det til et punkt hvor dirigenten trenger en agent. «Uten agent har man ikke en sjanse. Orkestrene kommuniserer gjennom et agentur som ordner kontrakter og alt det der. Så det er neste utfordring. Hvis man trodde det var hardt å komme inn på studiet og få seg jobb etterpå, er det enda tøffere å få seg agent! Det er derfor det er så vanskelig å slå igjennom i dette yrket. Å være dyktig er bare en selvfølge. I tillegg må du være smart og heldig nok – og på riktig sted til riktig tid …»

Hvordan fant du din agent?

Jeg forsøkte å finne en agent med den samme tenkemåten som meg selv. Jeg traff ham tilfeldigvis i New York da vi begge var ferske, og nå dirigerer jeg topp orkestre, og han driver kanskje verdens beste agentur for dirigenter i Wien.

Hva er den mest utfordrende dirigentjobben du har hatt?

Det må være da jeg hoppet inn på en konsert i Augsburg i Tyskland. Ti dager etter at vår mellomste ble født ringte de og ba meg slenge meg på flyet. Jeg spurte hva jeg skulle dirigere, men agenten hadde ikke peiling og ba meg bare ta med dress og pinne. Da jeg landet, fikk jeg vite at repertoaret var et stykke av Janáček som jeg aldri hadde dirigert før. Jeg satt oppe hele natta og lærte meg stykket, og etter pausen kom de omtrent og ansatte meg. Når du er ung og har bare én sjanse, må du ta den. Slik fikk jeg muligheten til å bli dirigent for operahuset i Augsburg.

Føler du at du har kommet i mål nå?

Jeg har kommet til et punkt hvor jeg ikke trenger å ta alle jobbtilbud, men det er farlig å bli for selvsikker for man vet aldri hva som kan skje. Under pandemien satt jeg i Norge i to år da jeg ikke kunne reise til Canada. Greia med denne jobben er at man blir evaluert for hver forestilling. Du kan ha gjort en million gode konserter og så kan én dårlig konsert ødelegge alt. Det er en veldig liten verden, så det er ikke rom for feil.

Hva er utfordringene for en sjefsdirigent?

Sjefsdirigentens største utfordring er å finne sin egen stemme og bringe musikken til neste nivå, selv om du har gjort stykket femti ganger før. Å skape noe magisk – som når du går på en konsert og hårene reiser seg på armene dine og du føler at du er med på noe mirakuløst – skjer bare ved gjensidig tillit og respekt. Du er også ansvarlig for orkesterets utvikling. Hva bør orkesteret spille for å bli bedre og hvilke gjestedirigenter bør man bringe inn? Jeg prøver alltid å finne dirigenter som er bedre eller annerledes enn meg på noe vis, slik at orkesteret lærer noe nytt. Jeg prøver å strekke strikken så langt jeg kan og sprenge musikkgrensene litt.

Liv i koffert

Mens Jorunn og deres tre sønner bor i Lommedalen utenfor Oslo, lever Rune stort sett i koffert og flyr kloden rundt for å dirigere. I sommer tok han fri i seks uker for første gang og var med familien på deres feriested i Calahonda.

Hvordan håndterer du all reisingen?

For meg handler det mer om musikken, enn folkene, byen og plassen. Når jeg kommer til et nytt sted, begynner jeg med musikken og så føles det som om det er akkurat der jeg skal være akkurat da. Jeg er veldig heldig som har en kone som har full kontroll hjemme og en full karriere som skatteadvokat. To dirigenter i samme familie hadde ikke gått, for yrket er ikke familievennlig. Et sjefsdirigentengasjement varer sjelden mer enn 5-10 år, mens før var det kanskje 30 år, så du er på farta hele tiden. Det er ikke så unaturlig at jeg jobber mest i utlandet. Det har ikke vært så mange kjente norske dirigenter gjennom tidene, så for eksempel spanjoler og amerikanere synes det er kjempeeksotisk når det kommer en svær nordmann opp på scenen.

Og du er heller aldri hjemme på bursdagen din? Nei, da står jeg på scenen og dirigerer Mozart. Jeg husker at jeg var så stolt da jeg som barn oppdaget at Mozart og jeg var født på samme dag. Det har blitt en tradisjon at jeg holder en Happy Birthday Mozart konsert hvert år på den 27. januar. Så på bursdagen min står jeg et eller annet sted på kloden og dirigerer Mozart, og det kommer jeg til å gjøre resten av livet!

I Málaga var du gjestedirigent. Hvordan er det forskjellig fra å være sjefdirigent?

Som gjestedirigent har du maks en uke på å forberede en konsert, så du må finne ut hvor langt du kan ta orkesteret på den tiden. Hvis man slenger ut tusen ideer, forvirrer man musikerne mer enn man hjelper dem. Det viktigste er å høre hvordan orkesteret låter, kalkulere hvor mange dager det er til konserten, og avgjøre hvordan man kan få det til å høres best ut på den tiden. Jeg bruker entusiasme som et virkemiddel for å få musikerne til å yte best mulig. Første gang jeg kom til Málaga (i 2021) var det et kjempesjokk. For musikerne, mener jeg … Plutselig gikk en viking løs der oppe og opptrådde helt annerledes enn det de var vant til.

Hvordan er det å dirigere orkestre fra forskjellige land?

Hvis jeg for eksempel dirigerer Mozart som skal være litt lett, må jeg jobbe veldig med nordamerikanske orkestre. I motsetning er orkestre her i Spania ofte for lette, så da må jeg inn med mer kustus. Da jeg dirigerte Beethoven på operahuset i Lisboa, måtte jeg ta et valg. Hvis jeg skulle lære orkesteret å spille Beethoven som jeg vil ha det, ville det tatt et år. Så jeg justerte litt og lot de bruke den portugisiske blood, sweat and tears metoden deres. Musikerne spilte for livet og entusiasmen var på topp. Det var en av de artigste konsertene jeg har hatt, men ganske fjernt fra hva jeg hadde hatt i tankene. Før var det enorme forskjeller på orkestre, men ettersom kommunikasjon har gjort verden mindre, har også musikken og spillemåten forandret seg. Med dagens teknologi har musikere verden over bedre tilgang til kilder for å kunne fremføre musikken slik vi tror komponistene hadde ønsket det.

Musikk til kos
Hvis Rune skal kose seg, setter han seg ned og hører på Mahler. Hvis han skal bli inspirert, hører han på Beethoven og hvis han trenger å muntres opp, da hører han på Mozart. «Jeg er også veldig glad i Grieg og blir sett på som en slags spesialist på nordisk musikk, så jeg hører mye på Nielsen, Sibelius og Grieg.»

Hva slags musikk foretrekker du å dirigere?

Noen dirigenter liker Stravinsky som vi i bransjen kaller «100 meter hekkeløp for dirigenter». Musikk som bytter taktarter er virtuost og artig, men jeg foretrekker ting du ikke kan lære deg, men som du må føle. Gi meg Brahms eller Mahler så er jeg happy, for da må du føle noe. Du kan ikke bare holde takta, du må gi noe i klangen for at det skal bli spennende å høre på. Jeg trives best i det romantiske repertoaret hvor du må legge inn en stor del av din personlighet for at det skal bli bra. I Málaga spilte vi Dvorák Cellokonsert som jeg faktisk gjorde sist i Calgary med Yo-Yo Ma i 2018. Og så den storslagne 9. symfonien av Schubert.

Og til slutt, hva er din store dirigentdrøm? På Sibelius akademiet kunne vi velge repertoar, men det var også tre obligatoriske stykker. Den ene var en cellokonsert av Lutosłavski, som er krevende teknisk fordi man må gi musikerne spor med forskjellige tall. De to andre stykkene var Radetzky-marsjen og An der schönen blauen Donau som blir sett på som lettere klassisk musikk. Professoren vår sa at «Kanskje dere kommer til å dirigere nyttårskonserten fra Wien en dag og da må dere vite hvordan dere får den rette schwungen i den da ra ra ram, pam pam, pam pam». Det høres super enkelt ut, men du er nødt til å vite hvordan du skal føle musikken for å gjøre det. Så målet mitt før jeg pakker ned pinnen må være å dirigere nyttårskonserten i Wien, men jeg har enda litt å gå på …

«Dirigent er en av de få yrkene man kan gjøre så lenge man kan stå på beina og løfte armene.

«Mitt beste våpen er et stort smil.

«Hvis jeg skal kose meg, så hører jeg på Mahler. Hvis jeg skal bli inspirert, hører jeg på Beethoven og hvis jeg trenger å muntres opp, da hører jeg på Mozart.