Månedsmagasinet på Costa del Sol
Møte med sjømannspresten – Caroline Lygre

Møte med sjømannspresten - Caroline Lygre

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Hvis man hører ordet ’prest’, hva tenker man på?
En ung kvinne med et smittende smil, vidåpne øyne, hår i en løs hestehale og irrgrønne øredobber? Kanskje ikke, men da har man ikke møtt Caroline Lygre (33) på Den norske Sjømannskirken på Costa del Sol. Den unge sjømannspresten hadde en time mellom pliktene på kontoret og et bryllup klokken 13, slik at vi kunne ta en prat på langbordet i dagligstuen og høre hva hun brenner for. Og hvis jeg skal finne ett ord til å beskrive henne, må det vœre inspirerende.

I hvert fall ikke prest …
Hun ville bli musikkterapeut eller kanskje skuespiller eller forfatter. Prest skulle hun i hvert fall ikke bli! Men så ble hun det likevel …

Caroline tilbragte sine fem første år i Brasil før familien flyttet til Oslo. «Siden faren min er prest, vokste jeg opp på en gammel koselig prestegård med låve og hage og stabbur – midt i en trafikkjungel på Ulven i Oslo.»

Caroline ville ikke begynne rett på studier etter folkehøgskolen, så hun toget ned til Taizé-klosteret i Sør-Frankrike hvor ungdommer kan jobbe for kost og losji. Her møtte hun polske Mateusz som ble hennes livsreisefelle. «Dette var før smarttelefon, så vi haiket rundt med gammeldags papirkart på fanget. Vi var blakke og ringte på dører og spurte om vi kunne telte i hagen til folk. Da var vi bare 19 og 20 år – nå er vi gift og har barn!»

Hvordan startet din interesse for kirken?
Litt arvelig belastet er jeg vel, men faren min og jeg tenker jo ganske ulikt. Jeg gikk på musikkterapilinja på folkehøyskolen, men etter Europa-turen tok jeg et årsstudium i teologi. Når jeg ser tilbake på det, tror jeg det var for å rydde litt opp i tankene om gudsbilder og oppfatninger. Det ble til at jeg tok en bachelor, og siden jeg var inspirert og hadde temaer, tok jeg også en master i teologi. Og gjennom hele dette studiet hadde jeg fremdeles tenkt å bli musikkterapeut! Siden jeg allerede var så nœr og hadde bare et års praktikum fra å bli prest, oppmuntret noen studiekamerater meg til å ta praksisen og se hvordan jeg trivdes. Min idé om presterollen var farget av min barndom, men ting hadde forandret seg og etter hvert ble jeg kjent med nye måter å vœre prest på. Men jeg hadde aldri tenkt at jeg skulle bli prest – helt til jeg ble det.

Hva gjorde at du likevel bestemte deg for å bli prest?
Praksisen i Sjømannskirka i København var som en kjempestor positiv overraskelse. Jeg oppdaget at jeg kunne bruke slikt et bredt spenn inni meg, fra faglige greier som du må sitte og pusle med når du skriver tekster, til mer performativt formidlende arbeid med gudstjenester. Jeg likte også samtalene med mennesker i alle slags livssituasjoner. Fra nye foreldre som bœrer et barn fram til dåpen, til konfirmanter i selvstendiggjøringsfasen. Eller de som velger å vœre to – det er jo også en eksistensiell overgang, selv om man ofte formaliserer noe som kanskje lenge har vœrt en realitet, så er det stort når man velger å gjøre det foran andre. Å vœre del av dette er privilegiet.

Blir folk overrasket over å se en så ung kvinnelig prest? 
Det er mulig de tenker det inni seg, og jeg har jo fått høre at «Kan vi stole på deg da, du er jo bare jentungen…», men så har vi også brudepar som er veldig glade for at det er en som er ung og som forstår dem. Kvinnelige prester er helt fremmed her i katolske Spania. Når jeg for eksempel skal på sykehusbesøk og kommer der med snippen, ser sikkerhetsvaktene rart på meg. «Vi kan jo ikke kalle deg Padre (Fader), så vi må jo kalle deg Madre (Moder), sier de og så ler de litt før de slipper meg inn. Biskopen i Málaga er kjempeåpen, og vi samarbeider veldig godt via en økumenisk organisasjon som heter Lux Mundi. De skandinaviske kirkene har hatt kvinnelige prester i mange år, og når det er fellessamlinger og bønner i katedralen i Málaga, er vi alltid invitert.

Prestegjerningen


Caroline (t.h.) med konfirmanter Bilde © Caroline Lygre

Caroline er utdannet prest i Den Norske kirke og ble ordinert til stillingen på Sjømannskirken, hvis oppdrag blant annet er å vœre den norske kirke i utlandet. Her er hun hovedprest og får hjelp til annenhver gudstjeneste m.m. av en pensjonert seniorprest

som er på El Camparario i høst-, vinter- og vårsesongen.      

Hva lœrer man under prestestudiet som folk kanskje ikke vet?
Vel, vi lœrer sang- og pusteteknikker og mye om bibelen. Folk tenker kanskje at når man har lest bibelen, så har man lest den for der står ting svart på hvitt. Men all tekst blir til i en sammenheng. Bibeltekstene er skapt over et tusenårs spenn og tekstene er revidert underveis og motsier hverandre, så alt krever tolkning. Man lœrer ikke at sånn er bibelen. Man lœrer at dette kan bety hundre ting, og at man har et etisk ansvar når man fortolker den. I studiet snakker vi om den historiske og den teologiske Jesus, og det tror jeg ikke folk vet.

Hvordan kan du som prest hjelpe folk?
Vi er en medvandrer et stykke på veien, men jeg er veldig bevisst på at jeg ikke er terapeut og at jeg ikke skal late som at jeg har en annen kompetanse enn den jeg har. Vi kan lytte og stille spørsmål. Før var prester mer formanende. Vi lœrer hva en god samtale er og om å ikke manipulere. Jeg har taushetsplikt og lyttekompetanse til å vœre til stede. Noen spør om vi kjenner en psykolog eller en norsk terapeut, men ofte trenger folk bare å tømme seg, og det kan de gjøre her.

Hva er Gud for deg?
Da jeg flytta hit, kom naboen kom ut og spurte om det var jeg som var presten. «Tror du virkelig på Gud!?!» sa han til meg. «Klarer du å tro på Gud? Jeg klarer ikke å tro på Gud og hele den pakka.» Da spurte jeg ham om han kunne fortelle litt om den guden han ikke trodde på, og da kan jeg jo bekrefte at den guden tror ikke jeg på, heller!

Snakker man om Gud, så bruker man ord, og så blir Gud mindre. Hvis jeg kan si det litt vanskelig og faglig, så tror jeg kjærlighet er en egen epistemisk kategori – en egen måte å kjenne på. Den som hjelper gamle enker, kjenner Gud, står det i bibelen. Jada – eller kunnskap/å kjenne på hebraisk – er en praksis. Ved å gjøre noe godt, betyr det ikke automatisk at du får kunnskap. Men det å gjøre noe godt, er en kunnskap i seg selv.

Når vi snakker for mye om Gud, så lager vi en slags rasjonalisering eller filosofisk system som skal begripe Gud. Man bruker bilder, fortellinger, myter og poesi for å uttrykke det, og ut ifra disse ordene tenker folk noe veldig konkret, i stedet for hva som står bak teksten. Ordene viser noe vi ikke kan forstå, så gud blir mann, hvit og heterofil og så videre. Jeg tror Gud kjennes best i praksis. Det er i Gud vi lever, beveger oss og er til, som det står i bibelen.

Hva er det beste ved jobben?
Denne jobben har alt. Visse rammer gjør meg mer kreativ når jeg skal skrive tekster. Uten at jeg kan kalle meg en forfatter, synes jeg at jeg får det beste av forfatterlivet. Vi har frister, men det er korte tekster som prekener. Jeg er ikke psykolog eller terapeut heller, men jeg får vœre i nœre samtaler tett på livet. Og så er det også som å vœre skuespiller iblant. Når jeg har ti småbarn som jeg skal fortelle en historie til. «Det var en gang en mann som var skikkelig liten, at han kunne ikke se over folkemengden. Har dere opplevd det før?» Og så forteller jeg dem om Sakkeus som måtte klatre opp i et tre for å høre Jesus. Det er egentlig en monolog, men barna følger med, mens jeg får vœre skuespiller i 10 minutter som er supergøy. Samtidig har jeg som prest ikke råd til å legge fra meg viktige eksistensielle spørsmål, for jeg står alltid tett på dem. Dette er gaven – å bli betrodd noe og kunne stå med taushetsplikt og holde litt av et annet menneskes liv.

Er det tungt å holde begravelser?
Begravelser er det beste, synes jeg. Det er en ære å følge en familie som sier farvel til noen og hedre og minnes et menneskes liv. Og så minner det meg på at jeg også skal dø. På mange måter er prestegjerningen en øvelse i å dø. Det høres dramatisk ut, men for meg er det en måte å være til stede i livet på.

Bryllupsfeiringer og krisehjelp

Caroline med brudepar Ingrid og Roger Lodden Eide. Bilde © Caroline Lygre

For noen år tilbake hadde El Campanario 70-80 brylluper i året, men da pandemien kom, kunne de telles på en hånd. Nå er bryllupstrenden på vei opp igjen og for 2022 har de booket 40 vielser. «I gamledager ‘prøvet’ presten paret, men den rollen har heldigvis ikke kirka lenger. Vi har ikke rett til å vie noen med spansk statsborgerskap og en av de som gifter seg må vœre norsk, men hvis paret kan levere en norsk prøvelsesattest, så har jeg vigselsrett.»

Er El Campanario i full gang etter pandemien?
Vi er i gang, men det betyr ikke at vi er som før og det skal vi heller ikke tilbake til. Slik er det med alle overganger. Hvis man har vœrt igjennom noe, så kommer man ut forandra. Noe har skjedd, og det har det med kirka her også. Daglig leder er ikke prest lenger. Vi har en litt annen gjestehusdrift og ikke søndagsbuffeter lenger. Men vi har åpent, og fra høsten blir det tacofredag hver uke som er kjempegøy.

Hva er din daglige jobb?
I min daglige jobb åpner jeg e-posten og ser hvor mange vielser vi har framover. Jeg er med folk som slentrer innom kirka og som setter seg for seg selv og vet ikke helt hvorfor de er her, men så begynner de å prate og så kommer det ene og det andre opp. Jeg gjør også mye administrativt arbeid, sånn kjedelig kontorarbeid og preste-ting. Og så skriver jeg jo masse – prekener og bidrag til det norske magasinet og taler til brudepar. I tillegg er det mye samarbeid med trosopplærer og musiker om arrangementer vi skal ha. Men det beste er når vi har samlinger her. Jeg elsker gudstjenester.

Hvordan skaper man en god gudstjeneste?
I en gudstjeneste låner man ord og melodier fra veldig gammelt av som mange har sunget og talt. Det er tekster, fortolkninger og musikk som snakker med hverandre, og det har jeg veldig sansen for. Når man blir kjent med det, er det som en skatt. Det er ikke umiddelbart tilgjengelig, men etter hvert begynner man å skjønne sammenhenger. I en gudstjeneste blir ens egen lille livsfortelling på en måte vevet sammen med den store verdensfortellingen og det store verdensfellesskapet. Det er et slags mikrokosmos som du gjennomlever på en time, hvor man ber for verden, kommer i kontakt med det som er vanskelig i livet og ber Gud om hjelp. Man er i et fellesskap og en praksis som man gjør, så jeg tror man får mer ut av en gudstjeneste enn hva man skjønner selv.

Hva er de viktigste rollene til sjømannskirken?
Vi er et hjem i utlandet som folk kan komme til. For noen er det nok å komme hjem en gang i året, så de går på julegudstjenestene og lever ellers livet ute. Andre trenger den daglige kontakten og kaffekoppen hjemme for å prate litt. Og noen kommer hjem til kriser eller store overganger. Når vi drar på sykebesøk, ønsker vi at det skal vœre som om noen hjemme kom på besøk, for det er ikke lett å vœre syk når man er langt hjemmefra. Så ‘et hjem ute’ dekker veldig mye av det vi gjør og ønsker å vœre.

Forklar litt om krisearbeidet deres?
Sjømannskirken samarbeider med UD og ambassade og er kirkestøtten når det er kriser for nordmenn i utlandet. Plutselig ringer telefonen og så er det noe brutalt som har skjedd hvor vi må melde en voldtekt til Norge eller gå ut på et sykehusbesøk. Hvis noen fra Norge ringer fordi de er bekymra for familiemedlemmer her nede, klargjør vi hvordan tilstanden deres er, eller melder folk savna som har vœrt lenge borte. Det er beredskapsordninga. Vi kjører ikke selv rundt og leter etter folk på gata, men vi kan få politiet til å lete. Vi kan vœre kontaktleddet, og hvis de finner vedkommende, kan vi møte dem hvis de pårørende i Norge ikke kan vœre til stede.

Familierollen

Mateusz, Sofia og Caroline i Granada. Foto © Caroline Lygre

Caroline kom til Calahonda med Mateusz i 2018, og året etter ble deres datter Sofia født. «Hun er nå 3 år og i hva som kaltes trassalderen, som nå kalles selvstendighetsgjøring» forteller Caroline. Familien bor i sjømannskirkens tjenestebolig, syv minutters gange fra kirken og mens Sofia er i barnehagen og Caroline tar seg av prestevervet, jobber Mateusz i resepsjonen og administrasjonen av gjestehuset, i tillegg til å bistå når kona skal ut på beredskapsoppdrag.

Du er mor, kone, prest og …, men hva er du først?
Mamma kommer først. Men det er heldigvis sånn at det er plass i en presterolle til å fylle den med alle morserfaringer og koneerfaringer. Det er ikke separerte deler av livet, for man fyller jo alle roller med hele seg, så det er integrert.

Hører Sofia mer på deg fordi du er prest?

Absolutt ikke. Hun hører på meg når jeg er klar og utvetydelig – ikke i kraft av å vœre prest. Det kan jo hende at noe har kommet gjennom sjelesorgarbeidet, for det er jo det samme jeg gjør i en samtale. Man må vœre der. Man kommer ikke så langt med kjefting i alle fall …

Hva er den største utfordringen ved arbeidet?
Praktiske ting som at vi jobber mye helger. Sofia er i barnehagen hele uka og på helgene når vi skal vœre sammen, så skal mamma på jobb. Men akkurat nå er det ikke så mange jobbutfordringer. Vi har en veldig bra stab som forstår hverandre og samarbeider og har det gøy sammen. Det er kjempefint med Magnus, organisten vår, for vi er begge litt impulsive. Plutselig blir vi enige om å skifte en salme rett før gudstjenesten og klippe og lime litt i programarket. Jeg er heldig sånn – med personlighetstyper altså, for noen hadde kanskje ikke likt det. 

Er du lei av vafler?
Nei faktisk ikke. Jeg spiser det nesten hver dag. Det er jo helt forferdelig … Jeg skulle ønske jeg var lei det, for det er jo ikke sunt, men jeg spiser det sikkert 4-5 ganger i uka.

Og hva er det beste for deg ved å vœre i Spania?

Det er den uendelige tilgangen til turmuligheter i naturen. Og så blir man liksom ikke ferdig med historiske ting å oppdage. Det er helt vanvittig. Det bare fortsetter og forsetter. Alt hva som finnes her – det er bare uendelig spennende!


Carolines morgenbønn:

Caroline ved altertavlen.
Foto © Karethe Linaae

Sinnsrobønnen:

Gud, gi meg sinnsro til å
akseptere de ting jeg ikke kan forandre,
mot til å forandre de ting jeg kan,
og visdom til å se forskjellen.

Amen


Etter at dette intervjuet ble gjort, har Det Norske Magasinet blitt informert at Caroline vil ta farvel med El Campanario i november for å fortsette sitt presteverv i Modum menighet. Vi ønsker Caroline og familien lykke til videre.

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet