Møt intensivsykepleier Ana Gallardo Sedeño

De fleste som følger med på spanske nyheter er klar over helsekrisen i Andalucía, med manglende leger, sykepleiere og spesialister. Mange av helsearbeiderne velger å ta jobb i andre deler av Spania, hvor arbeidsforholdene og lønningene er bedre enn sør i landet. Andre velger å ta det store spranget og prøve seg i utlandet. Men det er ingen lett overgang, tross lønns- og kontraktmessige fordeler.

Det Norske Magasinet snakket med intensivsykepleieren Ana Gallardo Sedeño som lærte seg norsk, tok en jobb i Norge, men som dro tilbake til en mindre lukrativ stilling i Andalucía. Ana angrer ikke på oppholdet og sier at hvis hun flytter til utlandet igjen, blir det garantert Norge som har en spesiell plass i hennes hjerte.

Fra Andalucía til Nordhordland

De som ser for seg unge spanjoler som dovne og uten tiltakslyst, har ikke møtt Ana. Den 29-årige intensivsykepleieren har to mastere med spesialitet i intensivpleie og snakker spansk, engelsk og norsk. Til daglig fordeler hun sine arbeidsdager mellom en 100 % stilling som ambulansesykepleier og en 50 % stilling på et akuttmottak, for denne jenta er ikke redd for en utfordring!

Ana er født og oppvokst i Ronda i Málaga-provinsen. Både hennes mor og bror er sykepleiere, men det var ikke grunnen til at hun selv valgte yrket. «Jeg liker medisin og jeg liker å være med pasienter, men jeg trengte flere poeng for å komme inn på medisinstudiet og begynte på sykepleierutdannelsen i stedet – og så likte jeg det. Noen ganger er leger ganske avvisende, mens sykepleiere ofte har litt mer tid til å lytte til pasientene.»

Ana tok en femårig sykepleierutdannelse på universitetet i Granada, men selv med masterne i tillegg, var den eneste sykepleierjobben hun kunne finne, en to måneders kontrakt på en sommerleir i Sevilla. Da hun kom tilbake til Ronda, tok hun jobb i den private ambulansetjenesten som transporterer pasienter på de svingete veiene mellom Ronda og sykehus på kysten – den eneste stillingen som var tilgjengelig for den nyutdannede intensivsykepleieren.

«En av mine norske venner sa alltid «Jeg aner ikke hvorfor du har kommet til Norge. Du har jobb og kjæreste og familie i Spania, og dere har sol og varme. Hva gjør du her!?!» 

Hvordan endte du opp å jobbe i utlandet – og hvorfor Norge?

Jeg har alltid hatt lyst til å prøve å bo utenfor Spania. Noen studenter tar deler av utdannelsen i utlandet med Erasmus-programmet, men jeg foretrakk å bli ferdig med studiene og heller jobbe i utlandet senere. Jeg hadde aldri vært i Norge, men jeg har alltid likt den nordiske kulturen. Slik har det vært helt fra da jeg var liten. Men det var en tilfeldighet at jeg endte i Norge. Jeg hadde jo ikke annen arbeidserfaring enn sommerleiren i Sevilla og ambulansetjenesten og søkte på sykepleierstillinger over alt – i Andalucía, i resten av Spania og i utlandet, og så fikk jeg tilbud om å jobbe i Norge.

Hvordan var ansettelsesprosessen for spanske sykepleiere?

For min del var systemet litt komplisert. Jeg fikk jobb av et spansk selskap som ansatte meg på vegne av en norsk arbeidsgiver. Det spanske selskapet søkte etter helsepersonell som ville jobbe i Norge og tilbød norskkurs (som vi selv betalte for). Vi fikk en kontrakt hvor vi var bundet til å jobbe i Norge en viss tid, ellers måtte vi refundere dem for eksempel for hjemreiser under arbeidsperioden. Jeg jobbet på et norsk sykehjem, men det norske selskapet betalte lønnen til det spanske selskapet som ga meg min lønning etter at de hadde trukket fra sine avdrag og utgifter.

«I teorien er det spanske helsesystemet et av de beste i verden, men hvis man ikke har midler, personal og utstyr nok, så fungerer ikke tingene slik de skal»

Hvordan lærte du deg norsk? Det kan da ikke ha vært lett!

Jeg begynte med et nettbasert kurs som selskapet tilbød som var beregnet for voksne innvandrere som het Ny i Norge. Men det var nesten umulig å gjøre det samtidig med jobben min, så jeg endte opp med å ta privattimer i stedet. Jeg prøvde også å gjøre Bergenstesten, ikke fordi selskapet krevet det, men av egen interesse. Jeg dro faktisk til Valencia for å ta eksamenen, men den var veldig vanskelig. Det spanske selskapet krevde ellers bare et muntlig intervju på norsk, som jeg besto.

Og så flyttet du til Norge?

Ja, først kom jeg til Knarvik hvor jeg var i to-tre uker på opplæring, og så ble jeg flyttet til en fast stilling på et sykehjem i Meland på Holsnøy, også utenfor Bergen. I Knarvik jobbet jeg på et pleiehjem for eldre hvor vi bare delte ut orale legemidler, mens i Meland hadde vi forskjellige avdelinger inkludert rehabilitering. Her gjorde vi alt mulig, intravenøst, injeksjoner og morfinplastre.

Elsker kulde

Ana er den eneste spanjolen jeg kjenner som elsker kaldt vær og som står i snøen på sitt WhatsApp profilbilde. Men det er ikke akkurat lett for en vaskeekte andalusier å komme til en norsk vinter og ende på Vestlandet hvor hver fjordarm har sin egen dialekt.

Hvordan håndterte du norsk kulde og snø?

Det gikk egentlig greit, for jeg liker ikke varme. Jeg ankom Norge i november, så det var selvsagt litt av et sjokk. For eksempel å kjøre bil i snø, måke og skrape bilen hver dag og lære seg hvordan man kan gå på is uten å falle. Men mørket var tøffest for meg. Når jeg jobbet nattevakt, var jeg ferdig kl. 08.00 om morgenen så det var ennå mørkt ute, og når jeg våknet ved 15-tiden var det allerede natt igjen. Noen ganger så jeg ikke dagslys på tre-fire dager i strekk.

«Hva jeg kan si med sikkerhet er at hvis jeg vil bli mor, skal jeg snakke norsk med barna mine. Da har de flere muligheter, og hvis vi flytter til Norge en dag, blir det lettere for dem»

Er stereotypene om de kalde og innesluttede nordmennene sanne?

Jeg synes ikke det. Jeg hadde selvsagt erfaring med ‘typiske’ nordmenn, men de var i mindretall. Generelt var kollegaer og pasienter greie og åpne og snakket mye med meg om livet sitt etc. Jeg har fremdeles kontakt med et par norske kollegaer som jeg jobbet med. Samtidig tror jeg nordmenn generelt liker spanjoler. Mange hadde vært i Spania og ville fortelle meg om det. En av mine norske venner sa alltid «Jeg aner ikke hvorfor du har kommet til Norge. Du har jobb og kjæreste og familie i Spania, og dere har sol og varme. Hva gjør du her!?!» 

Hva var det vanskeligste ved det norske språket for deg som spanjol?

Grammatikken var egentlig grei, men uttalen var verre. Jeg har for eksempel vanskelig for å si du (i stedet for do) og vokalen æ som ligger mellom a og e er helt umulig! For å ikke nevne kj, skj, sj. For meg er de helt det samme … Dialekter og forskjell mellom nynorsk og bokmål er også veldig komplisert for oss utlendinger, og i tillegg skarrer bergenserne! Når jeg snakket med eldre pasienter i Meland, sa de «Eg veit ikkje» i stedet for «Jeg vet ikke» som jeg hadde lært, så det var tøft i de første ukene.

Hva var det beste ved å jobbe som sykepleier i Norge?

Det norske helsevesenet har bedre økonomi og mer utstyr og derfor flere muligheter. Jeg ble f.eks. imponert av at hvert eneste rom hadde personløftere for å forflytte pasienter. Her i Ronda har vi kanskje tre eller fire på hele sykehuset, og et pleiehjem vil kanskje ha én eller ingen. Man har også mulighet til å ta mange flere spesialiseringer innen sykepleien i Norge. I Spania vet du ikke engang om du kan få en jobb i det du er spesialisert i. Jeg var heldig som fikk jobb på akuttmottaket i Ronda, fotr selv om jeg har spesialutdannelse i intensivsykepleie, kunne jeg lett ha endt opp på barneavdelingen.

Hvordan var jobbsituasjonen ellers forskjellig fra Spania?

Norge har bedre arbeidsforhold og kontrakter, noe jeg antar gjelder alle typer jobb, ikke bare sykepleien. Det er en helt annen kultur, hvor for eksempel konseptet om lønn er totalt forskjellig fra hva vi er vant til. Her i Spania får du ingenting hvis du ikke krever det, og ofte ikke da heller.. Derfor ble jeg ble livredd da jeg fikk tilsendt penger fra Norge året etter at jeg hadde jobbet der. Jeg tenkte med en gang at jeg hadde gjort noe feil og kontaktet dem. «Det er feriepengene dine fra du jobbet her», sa de. I teorien er det spanske helsesystemet ett av de beste i verden, men hvis man ikke har midler og personale og utstyr nok, så fungerer ikke tingene slik de skal.

«Dialekter og forskjell mellom nynorsk og bokmål er veldig komplisert for oss utlendinger, og i tillegg skarrer bergenserne!»

Tilbake til Andalucía

Etter seks måneder, når endelig våren og solen kom til Nordhordland, dro Ana tilbake til Andalucía. Men det var verken kulden, mørket, språkproblemer, ensomhet eller savnet av familie og kjæreste som var hovedgrunnen til at hun forlot Norge.

Hvorfor valgte du å dra tilbake til Spania?

Det er klart jeg savnet familien og kjæresten min, men jeg dro tilbake mest p.g.a jobbsituasjonen, for jeg hadde ikke en fast vaktliste. Selv her i Spania får jeg min månedlige vaktliste fra sykehuset rundt den tredje uken av måneden, slik at jeg vet hvilke dager jeg skal jobbe i den følgende måneden. Men i stillingen i Meland visste jeg aldri når jeg ville ha fri, så det var vanskelig å planlegge å dra noe sted eller besøke venner i Bergen. Jeg snakket med det spanske selskapet som ansatte meg og sa at hvis jeg får en timeplan i hvert fall et par uker på forhånd, så blir jeg, men det skjedde aldri. Jeg ble kjent med utlendinger som jobbet med andre selskaper, og de var veldig fornøyde, så det var bare selskapet jeg jobbet for som ikke fungerte så bra.

Har du angret på at du ‘ga opp’?

Neida. Da jeg kom tilbake tenkte jeg kanskje at jeg skulle prøve igjen om et par år, men så kom Covid. Og etter Covid flyttet jeg sammen med kjæresten min, Pablo og kjøpte hus og adopterte hunder og katter og fikk kyllinger.

Hvordan er arbeidssituasjonen din i dag?

Jeg har en fast kontrakt med 100 % stilling som ambulansesykepleier for et privat selskap som betjener den offentlige sektoren og en 50 % stilling på akutten på det offentlige distriktsykehuset i Ronda med fem-seks 24-timers vakter i måneden.

‘Bare’ 150 %, altså?!?

Ja, jeg må nesten gjøre det, for selv med fem års erfaring som intensivsykepleier på akutten, trenger jeg flere poeng for å få en fast kontrakt. Derfor beholder jeg ambulansejobben, slik at hvis jobben fra sykehuset plutselig forsvinner, greier jeg meg likevel.

Hva skulle det til for at du hadde dratt tilbake til Norge?

Jeg tenker mye på det fremdeles, for jeg liker kulturen og folkene, og systemet og arbeidsforholdene er mye bedre enn her i Spania. Hvis jeg hadde dratt nå, hadde jeg arrangert det direkte med et norsk selskap eller søkt på stillinger. Men det måtte være en fast stilling på en intensivavdeling, og selvfølgelig måtte jeg ha forbedret norsken min først. Samtidig er Pablo ikke sikker på om han vil flytte, selv om han også liker kulden. Som datautvikler kan han egentlig jobbe hvor som helst, og dessuten er IT-bransjen ikke ‘liv og død’ som helsesektoren, men han er enda mer familiekjær enn meg.

Og hvis dere blir her?

Jeg tror at jeg alltid vil like hva jeg gjør med intensivsykepleie, og én dag får jeg kanskje en fast stilling på akutten. Hva jeg kan si med sikkerhet er at hvis jeg vil bli mor, skal jeg snakke norsk med barna mine. Da har de flere muligheter, og hvis vi flytter til Norge en dag, blir det lettere for dem.