LA CASCADA DE LOS BOLOS

En uforglemmelig tur til Durcal-elvens fossefall.

Denne vakre turen må være områdets best bevarte hemmelighet, for Durcal kommune (30 km. sør for Granada) har ikke gjort noe for å sette opp skilt og beskrive turen på nettsiden deres. Og hvorfor er det slik? Jeg antar at ruten er så vill og potensielt farlig at ingen offentlig myndighet vil anbefale den av frykt for erstatningskrav ved ulykker. Jeg hørte om turen ved hjelp av utspekulerte metoder og det måtte litt detektivarbeid til for å finne starten på ruten.

Turen til fossen er 10 km. totalt – frem og tilbake – nesten uten høydestigning. Det er sikkert rundt 150 høydemeter, men man merker det nesten ikke. Ruten består i utgangspunktet av en helt uskyldig grusvei som går langs en stengt vannkanal. Deretter går man på en smal kant langs en åpen vannrenne og må presse seg gjennom en smal korridor, før man kommer ned i selve elveleiet og går i vannet de resterende rundt 2,5 km. Det er mange steiner å klatre over, og det er en utfordring, for selv i september var det mye vann. Det kan derfor være vanskelig å få fotfeste, så ta for all del med staver. Turen bør være forbudt for barn under 7 år og små hunder, spør du meg. Vi så flere gråtende barn og små hunder som bjeffet fortvilet. De store hundene og de eldre barna elsket det.

Når det er sagt, er det en fantastisk tur som man kan gjøre om sommeren, da man går i vann og blir nedkjølt på halve turen. Stien går ned til bunnen av en kløft hvor landskapet er uendelig vakkert. Med matpause tar hele turen rundt fire timer. Husk å pakke niste og vann og gode sko. Det er umulig å bruke flippflopper og løse sandaler.

Turen starter ved parkeringsplassen som tilhører skolen El instituto de Enseñanza Secundaria del Valle de Lecrín (adresse: Camino de las Arenillas s/n 18.650 Dúrcal, Granada – for GPSen). Inngangen til skolen er utenfor den gamle hovedveien N323A.

Vi gikk turen på en lørdag, og det var en del folk, men det var bare bra fordi vi kunne spørre folk om råd og få hjelp hvis vi trengte det. Alle var vennlige. Velger man å gå ruten på en ukedag, er det sannsynligvis færre folk.

Fra skolens parkeringsplass går man ned asfaltveien, forbi skolen og rett etter, ved en brun port (med ordene por favor no aparcar) på en gul vegg, følger man veggen. Når den tar slutt, svinger man til høyre og ender på en vakker bred grusvei. I det fjerne åpner en kløft seg, og det er dit vi skal. På venstre side ligger bunnen av dalen som etter hvert havner på nivå med stien.

Når stien ender, må vi ned i en trang liten kløft langs en trapp og opp en liten skråning på andre siden av kløften. Og så begynner strabasene for alvor, for her må man følge betongkanten som avgrenser vannrennen. Til å begynne med er den veldig smal og ganske tvilsom, men man kan lene seg mot den motsatte veggen. Man kan også gå ned i vannkanalen og følge den. Det er definitivt trygt, og man får våte føtter før eller siden uansett.

På et tidspunkt kom vi over en smal korridor som vi måtte presse oss gjennom. Her gjelder det å ikke sette seg fast!

Når vannkanalen tar slutt, kommer en slags sluse hvor elvevannet kanaliseres inn i kanalen. Deretter går turen på bunnen av elven med bratte fjellvegger på begge sider mesteparten av tiden.

Av og til møtte vi strandede damer som så ut til å ha gitt opp eller satt og ventet på at familien eller resten av gruppen kom tilbake. Jeg ble ledsaget av to yngre mennesker som hjalp meg gjennom de vanskeligste delene. Uten dem hadde det ikke vært mulig, for dette er på ingen måte en tur man tar alene. På ett sted er det en veldig høy klippe med fossende vann. Jeg var på nippet til å gi opp, men ble dyttet opp, og derfra var det bare 15-20 minutter opp til fossen.

Ruten ender her i en 5-6 meter høy foss, så det er umulig å komme videre, og for å være ærlig, var jeg glad for at jeg kunne snu. Det er ingen steder å sitte ved fossen, men litt lenger ned fant vi en god plass hvor vi spiser matpakken vår. Underholdningsverdien her er høy, for det er alltid noe morsomt å observere, som de unge som to iskalde dusjer i fossen.

Så er det bare å følge elven tilbake igjen. Det gikk litt raskere fordi vi hadde medstrøm, men det var fortsatt ikke lett. På et tidspunkt slo jeg hodet på en stein, men det gikk heldigvis bra. Spørsmålet er om 73-åringer bør ta denne ruten, men jeg er liksom en aldersfornekter, så jeg gjorde det likevel. En av mennene vi fulgte kom også bort til meg da vi nådde fossen, klappet meg på skulderen og sa campeona (heltinne)! Da ble jeg stolt.

Men la det være sagt: Jeg fraskriver meg ethvert ansvar for skader under turen. Som alt annet, er denne ruten foretatt på egen risiko og er ikke uten farer. Gå aldri denne ruten når det regner.