Gatelangs med hund og tyrefektere

Jeg tror de fleste vil svare flamenco og tyrefekting dersom de kjapt skal nevne to kjennetegn på spansk kultur. I hvert fall er det mine automatiske assosiasjoner, og det er lett å forklare hvorfor. Spansk historie er full av dramatikk og grusomheter. Mange mennesker har levd svært harde liv med sterke følelser som trenger utløp. I dansen er det mulig å vise kjærlighet og sorg, men også stolthet og trass. I tyrefektingen stilles også livets harde realiteter i skarpt relieff. For finnes det et bedre eksempel på kampen mot overmakten og lettelsen når den blir kronet med seier? Eller på frykten for den smerten livet kan føre med seg ved synet av oksens horn som borer seg inn i lysken på tyrefekteren og han blir kastet opp i luften for deretter å ligge og vri seg i smerte på arenaens blodige sand mens livet ebber ut?

Mens flamencoens popularitet lever i beste velgående, er tyrefektingens status i sterk tilbakegang. Dyremishandlingen som den dramatiske kampen mellom dyr og menneske innebærer, er sterkt kritisert og har vært forbudt flere ganger. I Catalonia er for eksempel tyrefekting forbudt, og en stor arena i Barcelona er omgjort til kjøpesenter. Og 6.10.2010 bestemte den spanske nasjonalforsamlingen, tross heftig motstand, at tyrefekting ikke skal regnes som en del av landets kulturarv.

Men kan man erklære noe sånt? Kan man fjerne tanker og følelser som lever i en stor del av befolkningen? Ikke minst når dramaene som har utspilt (og utspiller?) seg i og omkring ringen har klare paralleller til hendelser og motsetninger i det spanske samfunnet?

I det området der jeg bor, i Los Boliches i Fuengirola, er i hvert fall tyrefektingen nærværende i det daglige.  Så og si alle gatene rundt min bolig er oppkalt etter toreadorer. Bli med på en morgentur med Dexi, hunden min, så skal jeg fortelle om noe av det jeg daglig opplever!

Ute av døra og etter å ha gått noen skritt, snust og tisset litt (det siste gjelder bare av den ene av oss), kommer vi til Calle Matias Lara, oppkalt etter en tyrefekter med tilnavnet Larita. Her må vi velge retning. Går vi til høyre, kommer vi til Calle Gallito, til venstre Calle Belmonte.

Disse to, Gallito og Belmonte, var folkehelter og rivaler i tyrefektingens gullalder, sjuårsperioden fra 1913 til 1920. Gallito hadde borgerlig bakgrunn og var borgerskapets mann. Gullalderen endte da Gallito ble drept av en okse. Belmonte var arbeiderklassens helt og kom selv fra en proletær bakgrunn. Det spesielle med han var at han innførte en ny måte å opptre på, med ganske små bevegelser og okser som passerte svært nær. Denne farlige teknikken gjorde at han ble skadd mange ganger, og eksperter uttalte at om man ville se Belmonte opptre, burde man skynde seg. Han overlevde imidlertid oksene, men tok sitt eget liv 70 år gammel, i 1962. For en skjebnens ironi!

I dag snuser vi oss mot venstre. Hele tiden finner Dexi noe å snuse på, og enda viktigere – en brødbit eller avfall av mer tvilsomt slag å spise. Men hun er en labrador med god helse og appetitt, så foreløpig har ikke dette junk food-inntaket hatt noen skadelig virkning på henne.

Snart kommer vi til Recinto Ferial, den store markedsplassen i Fuengirola. Langs den ene siden av den går en gate oppkalt etter tyrefekteren José Cubero Yiyo. Det siste er kjælenavnet hans. Yiyo rakk ikke å bli mer en 21 år gammel før han ble drept av en okse. Forspillet til denne tragedien er i seg selv en tragedie. Året før, i 1984, hadde toreadoren Francisco Rivera Pérez, Paquiri, blitt drept av en okse. Nå skulle det være en ny turnering og en eldre tyrefekter, Curro Romero, skulle fylle plassen til Paquiri. Men han var kraftig overtroisk og hadde fått dårlige signaler om denne dagen, så han trakk seg. I stedet ble dette derfor Yiyo’s mulighet – og skjebne.

Etter en stund på markedsplassen, tar vi av og kommer til Centro Salud, helsesenteret i Los Boliches. Tvers overfor den ligger det en koselig kafe hvor jeg pleier å nyte en café con leche og Dexi den medfølgende galleta’en. Stedet er velegnet til å sitte og observere det lokale folkelivet. I gata ligger det en skole, en annen kafé og brødutsalg, en kombinert bokhandel og aviskiosk, et minimercado, en forretning som selger sko og annet utstyr for folk som har helseproblemer, og til slutt et apotek. Ganske mye, med andre ord, på drøye hundre meter. 

Når jeg så kikker over kaffekoppen, ser jeg nok et gateskilt med navnet til en tyrefekter: A. Chenel Antoñete. Han var født i 1932 og døde av lungebetennelse i 2011, 79 år gammel. Ingen okser tok knekken på han! 

Antoñete var Chenels kjælenavn, og faktisk har mange av tyrefekterne et eller annet tilnavn. Det er ikke godt å vite hvor disse tilnavnene kom fra. Når Dexi og jeg fortsetter vår morgenvandring, kommer vi snart til en gate som heter Frascuelo alias Salvador Sánchez Povedano. Han ble født i 1842 og avsluttet sin karriere i 1890. Da hadde han drept 3801 okser. Frascuelo betyr «flaske». Hvorfor tyrefekteren fikk dette tilnavnet, vet jeg ikke. Heller ikke hvorfor Andres Torres fra Malaga fikk tilnavnet El Monagillo – korgutten.

Calle Francisco Claros Curros er heller ikke opplagt. Claros curros betyr noe sånt som «klare spillejobber». Og ganske fornøyelig er gatenavnet Hermanos Galan Casero, som direkte oversatt blir Brødrene Galan hjemmelaget!

Det er mange flere gater i mitt område som er oppkalt etter tyrefektere, men det blir for langt å nevne alle. Dessuten begynner Dexi og jeg å bli litt trøtte i labbene våre. Det er tid for å vende hjem.

Men her, på vår egen dørterskel i Calle Manolete Lateral, er det en siste toreador som må nevnes, nemlig Manuel Rodriguez. Han ble altså kalt Manolete, som er en kallenavnversjon av Manuel. Og nå snakker vi «big star»! Manolete ble født i 1917 og døde i 1947. Han var Franco-tilhenger og hadde sin glanstid etter borgerkrigen med en stor tilhengerskare. Utstrålingen hans var helt spesiell til tross for – eller kanskje på grunn av? –  at han aldri smilte. Hans dyktighet som tyrefekter var enorm, og kanskje var dette årsaken til at han etter hvert ble utsatt for kritikk og baksnakking. Publikum ble lei av hans ufeilbarlighet, og det hjalp nok ikke at motsetningene mellom nasjonalister og republikanere langt fra hadde lagt seg. Det begynte nemlig å gå rykter om at han jukset, at oksene var «afeitados», det vil si at hornene var «barbert», eller slipt ned slik at hornene ble kortere og oksen ikke lenger var i stand til å sikte skikkelig. Det ble også sagt at oksene han kjempet mot var små og lite farlige. For å imøtegå disse ryktene bestemte Manolete seg for å opptre mot en beryktet okse, den 495 kg tunge Islero fra en oppdretter berømt for å ha farlige okser. Det endte med at Manolete ble skadd til døde. Generalissimo Franco erklærte tre dagers landesorg etter dette. Historien om Manolete er også blitt en film med samme navn som toreadoren, der Adrien Brody og Penelope Cruz spiller hovedrollene. 

Hvem er disse mennene som frivillig stiller seg i veien for en illsint okse på nærmere 500 kg? Hva rører seg av frykt eller stolthet i deres tilværelse?

Hvem er de menneskene som vil se på dette dramaet og ser det som et viktig kulturfenomen? Og hvem mener tyrefekting bare er skamløst dyreplageri som ikke har noe som helst med kultur å gjøre?

Hva mener du? Dexi og jeg skal i hvert fall snuse videre.