EN TUR TIL LA URRACA - andalusisk herregård med norsk vertskap

Bare en halvtimes kjøring innenlands fra Málaga flyplass i utkanten av den hvite landsbyen Casarabonela, ligger La Urraca. Når den snirklede landeveien nærmer seg gården, kan man skimte en norsk vimpel som vaier i toppen av flaggstangen. For denne historiske herregården eies nemlig av et meget foretaksomt norsk par som ikke bare tar hånd om gårdsdriften med avokado og mangoer, men som også gjerne åpner sitt hjem for 18 overnattingsgjester! Det Norske Magasinet besøkte herregården og møtte vertskapet Kjersti Onsum og Eivind Karlsen som er mestre i å kombinere gjestfrihet med hjemmekos.

Carmen + Emilio er sant

I det vi kjører inn på gårdsplassen kommer familiens glade hunder Jazz og Kapi pilende ut for å ønske oss velkommen. Kjersti (60) og Eivind (60) inviterer oss til den store indre patioen som er husets generøse hjerte. Med noe i koppen og oliven fra egnen setter vi oss ned for å høre historien om herregården, gjestehusdriften og om vertskapet selv. Samtalen flyter som om vi var gamle venner, og paret utfyller hverandre når de svarer på spørsmålene, sikkert på samme måte som de deler alle jobbene på herregården.

På spansk kaller de seg Carmen og Emilio, da deres norske navn er for vanskelige å uttale for deres spanske landsbyfeller. Kjersti og Eivind var småkjærester på barneskolen, men livet deres tok separate veier. Hun ble optiker og drev en liten optikerkjede i Østfold. Eivind ble statsviter og hadde ulike direktørstillinger i Telenor både nasjonalt og internasjonalt. Begge hadde sine familier og barn, men 30 år senere krysset deres veier igjen – denne gangen for godt. Årene gikk med hektiske jobber ofte døgnet rundt for Eivind, inntil de forsto at det var tid for en livsendring.

Hvordan endte dere opp i Spania?
Kjersti: Vi var på en rideferie i Mexico og red fra én nydelig hacienda til den andre. Det var så mange vakre indre patioer med planter og antikviteter at vi tenkte ‘kan vi ikke kjøpe oss en sånn, da’. Distansen til Mexico gjør det vanskelig å beholde ens nettverk, og at syv mennesker hadde blitt skutt i nabohuset dagen før vi kom, dempet også interessen. Derfor bestemte vi oss for å lete etter noe lignende her, for arkitekturformen kom jo opprinnelig fra Spania.

Eivind: Andalucía er spektakulær, og det er korte avstander. En halvtime fra flyplassen eller Solkysten så er du oppe på et 1800 meter høyt fjell rett bak oss. Det gir opplevelsesmuligheter som man ikke får andre steder. Dette er også det varmeste strøket på fastlandet i Europa, så hvis du driver forretning, har du mulighet til å strekke sesongen.

Hvordan fant dere La Urraca?
Kjersti: Vi besøkte seks mulige eiendommer, men da disse stedene som hadde sett så fantastiske ut på nettet, viste seg å være bare oppspinn og løgn, dro vi hit for å ta en kikk. La Urraca var egentlig alt for svær, for dyr og for mye å gjøre – men så forelsket vi oss fullstendig i stedet.
Eivind: Det hele begynte som en lek med tanker i januar 2014, og i mars hadde vi allerede lagt inn bud!

Transformasjonen

Gården hadde stått tom i ti år. Geitene bodde der dagens vakre patio ligger, det var svalerede i stuen og murene lente farlig utover, men overflatearealet var stort nok og paret så La Urracas potensiale under alle sprekkene.

Hvordan stilte landsbyen seg til at dere ville renovere bygget?

Eivind: Siden dette var hva de kalte signatur-cortijoen i Casarabonela, var kommunen meget interessert i å få liv i gården igjen. Vi fikk positive tilbakemeldinger, og byarkitekten kom hit rimelig kjapt. Siden huset var regulert som lagerbygg, måtte vi først få bygget omregulert, deretter få lisensen og til slutt søke om ombygging. Men byarkitekten sa at huset var så falleferdig at det måtte renoveres, så vi fikk en midlertidig lisens og kunne begynne renoveringen mens vi ventet på omreguleringslisensen. Ellers så hadde vi ikke kjøpt det.

Kjersti: Den endelige lisensen tok like lenge som renoveringsprosessen – to år.

Under arbeidet bodde vi i de eneste to rommene som fungerte. Vi har totalt bytta ut 67 vinduer og dører!

Hva er deres erfaring med å bruke lokale håndverkere?

Eivind: Vi hadde bare gode erfaringer og brukte masse lokal hjelp hvilket ga positivt omdømme for stedet. Etter hvert skjønte de at det var noe som het tidsfrister, og vi lærte oss hvordan spanjolene tenkte. Det er et råd vi pleier å gi til andre som skal renovere: har du mulighet til å benytte lokale håndverkere, bygger du relasjoner til lokalmiljøet og skaper verdier lokalt.

Kjersti: På en tid var vi Casarabonelas største arbeidsgiver og hadde 18 murere som gikk her. Da var det travelt!

Og så kunne dere åpne for gjester?

Eivind: Huset sto ferdig sommeren 2016, og på høsten hadde vi en testsesong hvor vi inviterte venner tilnærmet gratis hit mot at de ga oss feedback. Vi testet logistikk, kjøkken, vin, transport og opplevelser, og det var utrolig lærerikt i forhold til hvordan vi håndterer gjester. Vi tenkte mer type Casa Rural bondegårdsferie, men da vi diskuterte det med noen markedsføringsfolk, opplevet de det som ekstremt eksklusivt å kunne sitte her på patioen med levende lys på kvelden med sine aller beste venner. Så vi valgte å posisjonere oss litt annerledes.

Kjersti: Gjestgiveridriften startet i 2017,og vi hadde 2.5 år med full drift. Etterspørselen økte uten markedsføring, alt var bare munn til munn. Til slutt hadde vi ventelister på populære langhelger. Så kom pandemien, og vi stengte helt i 2 år. Det var en fordel å ha 140 mål å kunne ri rundt på, men ellers var det bare utgifter og vedlikehold og ingen gjester. Men nå går det heldigvis bra igjen.

Kan man bo i en slik landsby uten å snakke spansk?

Eivind: Jeg vil si at hvis du ikke har noe interesse av å lære deg spansk, så skal du ikke bo i en sånn landsby som denne.

Kjersti: Du må i hvert fall kunne restaurant- og butikk-spansk, resten får komme etter hvert. Vi har en tolk som vi bruker til å hjelpe oss med juridiske ting som vi ikke kan gjøre selv.

Skjæra i eiketreet

Historisk sett var dette en eikeskog. Man kan fremdeles se en håndfull av de flotte svære eiketrærne på eiendommen, men de fleste var blitt kuttet ned for å dyrke oliven og senere avokado.

Hvor kommer navnet La Urraca fra?

Kjersti: Det fulle navnet er La Uracca del Chaparral som betyr ‘skjæra i eikeskogen’. Kanskje det refererte til et svart og hvitt bygg som lå på høyden i eikeskogen? Gården gikk den gang helt til neste landsby før det ble oppdelt mellom arvinger. Dette var herregården til Carasabonela. De fleste i landsbyen jobba her og gikk tilbake til sine hjem innenfor bymuren på natten nå det var røvere og slikt.

Eivind: Da maurerne ble kastet ut i 1490, delte monarkene Isabel og Ferdinand ut store landområder til den katolske kirken som leiet disse videre ut til adelskapet. Vi tror at kirken opprinnelig eide gården, siden det står i kirkebøkene at La Urraca hadde skatteplikt til dem. Det står også at gården kunne ta bompenger for veifarende og beskatte trafikken fra kysten da det gikk en romersk sti over eiendommen mot Madrid.
Kjersti: Vi vet at adelsfamilien Riva tok over, så vi har oppkalt et av de fineste rommene til Riva. Vi synes det er et viktig å kunne forbinde gården med den spennende fortiden. Våre gjester elsker jo slikt. Da blir det ikke bare et sted, men en del av historien.

Hvordan har dere tatt opp den gamle gårdsdriften?
Kjersti: Det var avokadodyrking her fra før av, men stedet hadde stått tomt i ti år så trærne var døde. Vi gravde opp røtter, pløyde, bar stein og henta inn økologiske eksperter på avokadoproduksjon for vi ville drive økologisk siden det ikke hadde vært gift påført på jorda her på årevis. Vi kjøpte også tolv typer frukttrær som vi bruker til dessertproduksjon.
Eivind: En lokal kar kommer og pløyer og vanner når vi ikke har tid. Han er god på gjødsling og vet når trœrne trenger ekstra jern etc., så han er også vår konsulent. Økologisk gårdsdrift er mye mer komplisert siden du ikke har tilgang til enklere løsninger som konvensjonelt jordbruk har. Stort sett alt er økologisk her for folk har ikke råd til annet. Alle har grønnsakshager. I landsbyen er det fremdeles selvberging og bytteøkonomi som gjelder. En gir kaniner til naboen og får fire løk og en høne tilbake. Slik holder de på fremdeles og det er noe veldig sjarmerende ved det.

Kjersti: Vi kan jo ikke landbruk i Spania … eller noe som helst annet sted. Og vi kan jo egentlig ikke hotelldrift heller. Vi synes bare det er veldig moro.

Hva er en vanlig arbeidsdag på La Urraca?

Kjersti: Det er avhengig av sesongen, men det er en tradisjonell gård med en stor gammel bygningsmasse som krever enormt med vedlikehold. Har vi gjester, er det mye kjøkkenarbeid og når vi bytter grupper, er det vasking og rydding. Når sesongen er over, er det maling og fuging av sprekker, pløying og beskjæring av avokadotrærne.

Eivind: Du skal ikke drive med dette hvis du er arbeidssky. Det er ikke forskjell på søndager lenger, men vi sniker oss unna for å spille golf hver 14 dag.

Hva slags hjelp har dere ellers?

Kjersti: Vi har hjelp to ganger i året når vi vasker huset skikkelig ned og en gang iblant på gården, ellers gjør vi alt sjøl. Når gjestene skal ha frokost, lunsj og middag, så er det litt å holde på med! Hvis vi har storfamilier med tre generasjoner i en uke, tar vi ingen neste helg for da er vi nødt til å ta oss igjen og vaske og gjøre alt. Men det er morsomt hver gang det kommer nye gjester – det er det vi gleder oss til.

Ikke et vanlig hotell

Både Kjersti og Eivind påpeker at det ikke er et hotell, eller i hvert fall ikke et vanlig hotell. Så hva kan man kalle det? Et gjestgiveri, kanskje?

Forklar hotelldriften på La Urraca?

Eivind: Vi ønsker å skape noe annerledes enn en vanlig hotellopplevelse. Vi kan ha opptil 18 voksne (pluss et par barn) i våre ni gjesterom, men vi har aldri flere enn én gruppe av gangen. Det kan være et 60-års dag, et bryllup, en vennegjeng eller en gruppe på kurs. Minimum er tre netter, men mange blir en uke. Da har gruppen hele huset for seg selv og kan gjøre akkurat hva de vil.
Kjersti: Gjestene kommer og bor i vårt hjem, så da vil vi gi dem en unik gjesteopplevelse. Vi presenterer ofte maten og vinen. Eivind er kokken og vin- og sherryekspert, så gjestene kan for eksempel be om vinsmaking eller en 9-retters middag med spesielle sherryer.

Eivind: Driftsmessig passer stedet godt for grupper og arrangementer, som også passer for oss for vi synes det er hyggelig å skape opplevelser. Jeg kan for eksempel lage paella på patioen mens vi forteller litt om historien. Vi kan også bringe flamencodansere eller skape en marokkansk aften. Vi kunne ikke gjort det slik hvis det var et enormt gjennomtrekk av hotellgjester som bare skulle inn og ut. Det hadde ikke gått rundt hvis vi hadde drevet dette som et tradisjonelt hotell, og det hadde ikke gitt oss samme arbeidsgleden heller.

Hva gjør gjestene deres her oppi fjellene?

Kjersti: Noen tar en dag i Málaga eller noen timer på bystranda, så er det gjort. Ellers rusler de igjennom olivenlundene og inn til landsbyen for å spise lunsj. Noen rider eller sykler, andre koser seg ved bassenget. De fleste går fjellturer, og vi har noen godt merkede løyper rundt her. Gjestene får med seg GPS hvis de vil, men mange som kommer hit er ganske rutinerte turgåere. Casarabonala er ellers en søvnig spansk fjellandsby med smale gater med brostein og blomsterpotter. Den er helt uberørt av turister, så det er ikke et esel eller en suvenirforretning å se.

Hva serverer dere gjestene?

Kjersti: All vår mat er økologisk, lokal og kortreist. Vi har prøvd å finne gamle matoppskrifter og lage autentiske lokalretter. Det er herregårdsmat, piffa litt opp for nordiske ganer.
Eivind: Du får ikke pommes frites hos meg. Det er artig for gjestene når vi henter en svær bolle med økologiske tomater fra hagen. Da behøver jeg ikke gjøre noe med dem – litt lokal olje så er det et gourmetmåltid. Vi vil vœre annerledes enn restaurantene på kysten og lager alt fra bunnen av. Lokalslakteren kan sjelden anskaffe hva vi trenger for ingen andre i landsbyen kjøper for eksempel carrillada ibérica. Det er et litt fattig område så prisen betyr mye, og når vi serverer en 9-retters festmiddag, så skal vi ikke slurve med kvaliteten. Jeg drar ned til en hotellgrossist i Málaga som har fantastiske kjøtt- og fiskedisker, for jeg vil plukke maten selv.

Kjersti: Det er stadig nye ting og det er morsomt. Vi levde en måned som veganere for å finne de beste oppskriftene, og nå har vi vegantilbud. Når vi for eksempel har yogakurs, er mange veldig bevisste på kosthold og har spesielle ønsker. Og vi gjør så godt vi kan med bare oss to som skal lage, servere og rydde alt.

Og kan vi spørre om prisen?

Kjersti: Gjestene kontakter oss og forteller hva de ønsker seg og får pris beroende på hva de bestiller. Noen vil ha tre måltider om dagen eller spesielle viner og sherrykurs, så prisen er veldig forskjellig. De betaler rundt 100 euro per person for en overnatting med frokost pluss en enkel lunsj uten drikke. Overnatting med frokost, lunsj og middag pluss en OK vin koster rundt 150 per person. Vi vil ikke lage det dyrere, spesielt for de som inviterer til et 60- eller 70-års lag hvor kanskje én person betaler for festmiddagen og et par overnattinger.
Eivind: Vi har også yoga-, pilates- og mindfulnesskurs eller ledertrening og da vil vi jo prise oss henholdsvis. Vi konkurrerer ofte med italienske gårder hvor de tar inn andre gjester enn gruppen, som vi ikke gjør. Så vi kunne sikkert skviset ut noen flere euro, men det har vi valgt å ikke gjøre. Vi synes det er veldig hyggelig når folk sier at de har fått mye for pengene.

Kommer noen av gjestene tilbake?

Kjersti: Ja, det skjer hele tiden. Noen av de som for eksempel kommer på kurs, kommer tilbake med hele slekta eller legger sitt 60-års lag hit. Vi snakker hele tiden om å skape gode minner for våre gjester.

Hadde dere gjort dette igjen?  
Kjersti: Absolutt. Har ikke angra en dag på det!
Eivind: Vi er ikke typer som angrer mye heller, da. Mange spør om vi alltid har hatt dette som en drøm, men det har vi ikke. Men å gjøre noen store skift i livet gir en unik vitalitetsinjeksjon. Man må slutte å tenke pensjonspoeng og årsinntekt og tørre å ta livsstilsendringen. Hadde vi sittet og regnet på dette kontra det gamle livet vårt, hadde vi aldri gjort det. Men det er ikke sikkert vi hadde blitt så gamle heller …

Hva har dere lœrt?

Eivind: Hvis du skal sette i gang noe slikt, kan du ikke gjøre det som et impulsivt idealistprosjekt. Du må du ha en konkret plan og kontroll på regnestykkene. Før vi kjøpte, hadde vi diskusjoner med ambassaden, turistnæringen og reiselivsrådgivere. Begynner du å renovere uten en plan, er det ubegrenset hvor mye et sånt sted kan suge av midler. Du må bestemme hvor du må sette inn mer penger og hvor du kan greie deg med litt mindre investering. Vi brukte mye på patioen og uteområdene, fordi vi visste at det skulle bli utestua for gjestene våre. Men man må ha stram prosjektstyring ellers blir dette et enormt sluk.

Blir dere i Spania?
Kjersti: Ja …  Når dette prosjektet er over og vi eventuelt velger å selge, så kommer vi til å kjøpe noe nytt her i Spania – men ikke så svært – så vi kan spille mer golf og jobbe mindre. Eivind: Ja, jeg har blitt veldig glad i Andalucía. Vi synes denne regionen er utrolig spennende med kultur, mat, opplevelser og topografi. Og alt er innenfor 2 timer!