El Camino – en personlig utviklingsreise

Siden middelalderen har apostelen Jakobs jordiske rester trukket millioner av pilegrimer fra hele verden til Santiago de Compostela i Galicia. Drevet av religiøse, spirituelle eller eventyrlystne motiver begir tusenvis av mennesker seg hvert år ut på hele eller deler av den opp til 900 kilometer lange Caminoen. En reise som for mange blir starten på et nytt liv.

Historien forteller at Sankt Jakob, en av Jesus’ tolv apostler, led martyrdøden på Kong Herodes Agrippas I’s befaling 44 år etter Kristi fødsel. På et spektakulært vis fikk syv av hans disipler smuglet liket til Galicia, hvor de begravet ham. Historien forteller videre at Jakob viste seg 800 år senere, deltok i og selv snudde et blodig slag mot maurerne til de kristnes fordel. Han fikk derfor tilnavnet Jakob ‘Maurerdreperen’ og ble belønnet med en kirke, hvor graven hans ble funnet. I over 100 år mente folk at kirken bragte helgenen Jakobs kraft til de kristne. Lykken snudde allikevel brått, da maurerne i 997 erobret Santiago de Compostela og ødela byen.

Rundt 1100-tallet ble maurerne endelig fordrevet fra Nord-Spania, og med det begynte pilegrimene å strømme til Santiago de Compostela og den nye katedralen, som ble påbegynt i 1075, men først sto ferdig i 1211. Katedralen var i mange år et populært pilegrimsmål, inntil Reformasjonen fra 1517 midlertidig stanset ferdens popularitet.

De første pilegrimer

Middelalderens katolikker hadde et vell av hellige steder rundt om i Europa. De tre viktigste var Jerusalem, hvor Jesus ble korsfestet, Roma, hvor Jesus’ spesielt utvalgte, Peter, hadde lidd martyrdøden, og Santiago de Compostela, hvor Jakob lå begravet. Men mens pilegrimsreisene til Jerusalem og Roma siden det 12. århundre ble færre og færre for endelig å nesten ebbe helt ut, forble ferden til Santiago de Compostela. Flere Caminoer fører til katedralen i denne byen, men den mest kjente og mest begåtte er den fra Sør-Frankrike til Nord-Spania.

De opprinnelige pilegrimsutstyret besto av et fotsidt klesplagg samlet med et belte rundt livet og en kappe. På hodet hadde de en bredbremmet hatt som beskyttet mot sol og regn. I sin striesekk hadde pilegrimen bare det mest nødvendige – mat, en type pilegrimspass, penger, fyrstikker og en flaske eller et uthulet gresskar med vann eller vin. I hånden var den uunnværlige pilegrimsstaven som støttet dem på bratte veier, målte vadestedenes dybde, forsvarte dem mot ville dyr og røvere, og hjalp dem å krysse bekker.

Utgangspunktet for datidens pilegrimsferder var den reisendes hjemby. Det klare flertall av pilegrimene reiste til fots – de mest fanatiske eller spesielt troende barføtt eller på knærne! Enkelte velhavende pilegrimer tilbakela ruten på hesteryggen, og enda færre ble transportert i en bærestol. Den gang hadde turens religiøse aspekt den klart største tiltrekningskraften på pilegrimene, men det var også noen som ble pålagt å gå ruten til Santiago de Compostela som straff eller bot. En straff, som ellers stadig eksisterer i Flandern i det nordlige Belgia.

På ruten møttes religiøse kristne på tvers av nasjonaliteter fra hele Europa. De spiste ved samme bord, sov i samme rom på herbergene eller i klostrene, lærte hverandres skikker og språk, og utgjorde i det hele tatt et, for datiden, fullstendig ukjent multikulturelt fellesskap. Et forenet Europa hvor alle hadde samme mål; å komme til Santiago de Compostela.

Den moderne Camino

Det finnes i dag mange måter å gå en Camino på. Enkelte tar hele turen fra Sør-Frankrike, noen deler den opp og tar et nytt stykke hvert år, mens andre begynner så langt fra Santiago de Compostela, som de har lyst til å gå. Dagens pilegrimsruter har på mange måter utviklet seg markant i retning av mer moderne forhold. Det gjelder for eksempel utstyret, som nå er langt mer velegnet for en gåtur på opp til 900 kilometer. Vanntette eller pustende klœr og skotøy og spesialdesignede ryggsekker har erstattet tynnsålede sandaler, en tungvint kappe og den upraktiske striesekken.

Samtidig har man fremdeles bevart mange ting fra den opprinnelige pilgrimsferden. Overnatting foregår stadig i primitive sovesaler på tidsløse herberger, turen er for de fleste stadig til fots, og Caminoens avslutning markeres stadig med en seremoni i katedralen i Santiago de Compostela. Tradisjonen foreskriver dessuten at hver pilegrim går opp til en stor skulptur av apostelen Jakob, bytter sin egen hatt med figurens sølvkrone og omfavner ham med ordene: Kjære venn, anbefal meg til Gud.” Tradisjonen i dag er allikevel at man nøyer seg med en omfavnelse – eller en selfie.

Å gå El Camino er på mange måter en reise i tiden. Rutens omgivelser og særpreg er i store deler fremdeles som da de første pilegrimene påbegynte deres reise for godt 900 år siden. Smale stier, røft terreng og en vakker, mangfoldig natur er stadig faste ingredienser på turen. På noen ruter kan det fremdeles være langt mellom tegn på moderne sivilisasjon, og det er derfor rike muligheter for å oppleve et streif av fortidens opprinnelige pilegrimsferd.

Populært som aldri før

Siden 1985 har et pilegrimskontor underlagt katedralen i Santiago de Compostela holdt regnskap over antall pilegrimer. Kontoret har notert at antallet av vandrere har steget fra 690 i 1985 til over 350 000. Årsaken til den eksplosive stigningen skal finnes i de mange behovene som El Camino etter sigende oppfyller. Mange går fremdeles pilegrimsferden av religiøse årsaker, flere gjør det for den fysiske utfordringen, men den største tiltrekningskraften har blitt den spirituelle opplevelsen som mange forteller om etter en fullendt Camino – øyeblikk av total ro i kropp og skjel hvor man kommer i en fullstendig symbiose med naturen.