Behandler bankene oss som idioter?

I det siste halvåret har vi lært om rentestigninger. Politikere, økonomer og banker har i samlet flokk forklart oss at rentestigninger er et nødvendig onde for å få styr på inflasjonen – et av dagens største samfunnsøkonomiske problemer. Derfor har alle med bolig- og andre typer variable lån blitt rammet beinhardt i lommeboken. Under slagordet det er ingen annen utvei – vi må alle ta en del av smerten betaler millioner av innbyggere i dag dyre renter på lånene deres som for kun et år siden var nærmest rentefrie.

Vi må alle ta en del av smerten – eller må vi det? Renten har jo to sider: innskudd og utlån. Det siste har samtlige banker på et splittet sekund hevet så den harmonerer med den europeiske sentralbankens rentestigning. De har med andre ord lynraskt sendt rentestigningene videre til forbrukerne.

Slik er spillets regler og det er helt OK. Det er derimot ikke OK at bankene ‘glemmer’ å justere innskuddsrenten. Ingen forteller oss hvorfor – og ingen gjør noe med det. Det er logisk at en kontohaver ikke har fått noe avkastning på sitt innestående i de siste 10-12 årene, når renten har vært nær null. Men med dagens Euribor (Eurozonens referanserente) på rundt tre prosent, koster et boliglån nå samlet fire prosent i rente. Et billån ligger på rundt fem prosent og et forbrukslån ligger på seks til syv prosent i årlig rente. Med disse utlånsrentene burde alle kontohavere motta et årlig renteutbytte på én til to prosent. Men vi får et stort NULL – krydret med en håndfull årlige gebyrer og vedlikeholdsavgifter for bruk av konto, betalingskort og ved bankoverføringer.

De spanske bankene og deres produkter og tjenester er ikke like, men retningslinjen er identisk. Det samme er bankenes ytterst profesjonelle og avvikende svar når de tamme forretningsjournalistene spør diskret om de ‘glemte’ innskuddsrentene og stigende banktjenestekostnadene for innbyggerne. Like så forsiktige er de mektige spanske forbrukerorganisasjonene som ellers ikke har rykte for å holde munn. I hele fjor sommer var de rundt på landets bensinstasjoner for å forsikre at disse ikke utnyttet statens rabatt på 20 cent for å heve deres literpris. På samme tid har de siden Black Friday og over januarsalget overvåket samtlige kjøpesentre og butikkjeder for å sikre at de annonserte rabattene var reelle. Ukorrekte før-priser på en salgsvare anmeldes uten nøling som falsk markedsføring. Samtidig går de spanske forbrukerorganisasjonene nå etter landets supermarkeder. De vil sikre at regjeringens nye momsfritagelse på utvalgte dagligvarer kommer innbyggerne til gode i form av en ekte prisnedsettelse – og ikke bare ender opp som ekstra profitt for supermarkedene.

På samme måte burde de granske de spanske bankene. Ikke for å drive heksejakt, men bare for å sikre litt rettferdighet. Det gir jo ingen mening at den spanske regjeringen bruker svimlende beløper på å redusere moms og avgifter på strøm, bensin og dagligvarer for å hjelpe menigmann, når f.eks. Banco Santander samtidig introduserer en ny årlig vedlikeholdsavgift på 240 euro til samtlige kontohavere.

Akkurat som de andre storbankene, BBVA, Caixa Bank, Banco Sabadell og Bankinter, har Banco Santander hatt et utrolig 2022 – og jeg er den første som smiler. Hvis vi ønsker vekst og nye arbeidsplasser, er det alfa og omega med sterke og velfungerende banker som kan og vil finansiere private og forretningsmessige prosjekter. Halter bankerne, halter også samfunnet. Det så vi tydelig under Finanskrisen i 2008. Men nettopp under Finanskrisen fikk bankene en hittil uhørt stor håndsrekning fra både Den europeiske sentralbanken, Banco de España og den spanske regjeringen. I gjensidig interesse hjalp vi alle bankene som på det grådige 2000-tallet kjørte fullstendig av sporet – både i Spania og det øvrige Europa. Nå nytter det ikke at det pustes nytt liv grådigheten på bekostning av landets innbyggere. Det er opp med innskuddsrenten og ned med gebyrene. Alt annet er å ta oss for idioter.