Fra støv til støv - Livets siste ritualer på den andalusiske landsbygda

Tradisjoner knyttet til livets slutt er svært personlige og følelsesladede. Men ettersom dette er en port vi alle må gjennom, vil jeg dele noen observasjoner om disse ritualene i det andalusiske innlandet.

Mannen min og jeg har vært i flere begravelser i løpet av våre 13 lykkelige år i Andalucía enn i resten av livet til sammen. Delvis på grunn av nabolaget vi bor i, og kanskje også fordi vi begynner å komme litt opp i årene selv …

I Málagas hvite landsbyer er ritualene knyttet til livets slutt fortsatt sterkt preget av tradisjon. Nabolaget vårt har mange 80- og 90-åringer, og på plazaen der de eldre karene sitter og slarver, blir vi påminnet om livets uunngåelige kretsløp.

Vi har vent oss til å høre den alvorstunge klangen fra kirkeklokkene før rekviemmessen I kirken oppi gaten. På samme måte har vi begynt å følge med på dødsannonsene som klistres opp ved siden av lottokupongene i matbutikken. Hver gang en ambulanse nærmer seg blindveien vår, frykter jeg at tiden er inne for en av de aldrende naboene. Heldigvis er de her fortsatt, men det vil med stor sannsynlighet komme flere begravelser.

Før jeg går videre, vil jeg gjerne understreke én ting: Jeg er ikke religiøs. Jeg skriver dette kun som en kulturell observatør med dyp respekt for innbyggerne i byen og deres avdøde.

Når noen dør
Det første som slo meg ved spanske begravelsesskikker, er hvor raskt det går. Så snart noen går bort, blir den avdøde fraktet til et av byens travle tanatorios (begravelsesbyråer). Det er her familien våker over den avdøde, folk kommer for å ta et siste farvel, begravelsesmessen holdes, og det er herfra kisten fraktes til det siste hvilestedet. Alt skjer i løpet av et par dager – noe som kan overraske oss som kjenner til den spanske mañana-kulturen.

Begravelsesbyråene har religiøse navn, slik som vårt Tanatorio El Niño Jesús (Jesusbarnets begravelsesbyrå). Man gjenkjenner stedet ved at det alltid står en gruppe mennesker utenfor. Naturlig nok er det her røykerne samles, men det er også der familien kan slippe unna den endeløse rekken av naboer, venner, fjerne slektninger og folk de knapt kjenner som kommer for å kondolere.

Man kommer inn i en åpen hall med resepsjon, kapell og venterom. Her sitter de nærmeste på benker vendt mot glassmonteren der kisten står – lukket eller åpen. Jeg vet ikke hva den egentlige grunnen er til at de sitter i timevis og ser på den avdøde. Det virker som det forsterker tragedien, særlig ved såkalte «for tidlige» dødsfall (finnes det egentlig dødsfall som kommer «i rett tid»?). Kanskje er tradisjonen ment for at vi ser vår egen dødelighet i øynene og skikker oss bedre mens vi ennå er her?

Da vi ankom vår første begravelse, var vi de eneste som var kledd i sort. I Norge ville det vært utenkelig å møte opp i begravelse med leopardmønstrede tights eller sterke farger, men her kommer folk i det de har på seg. Fremtoningen ser dermed ikke ut til å spille noen rolle i denne ellers så tradisjonsbundne seremonien.

Messene finner vanligvis sted i kapellet til begravelsesbyrået, der de avvikles på løpende bånd, avhengig av hvor mange som skal bisettes. I begravelsene vi har overvært, er det sjelden avvik i liturgien – bortsett fra at navnet på den avdøde byttes ut. Kapellet er som regel fullt av mennesker som kommer og går. Som forventet ringer alltid en mobiltelefon (med ringetonen Despacito). Eieren famler febrilsk etter telefonen – ikke for å slå den av, men for å svare og forklare innringeren at de ikke kan snakke, ettersom de befinner seg i en entierro.

For en som knapt husker Fader vår, er det overraskende å se at alle rundt oss kan messen utenat – fra ende til annen. De mumler med i bønnene, gjør korstegnet og kneler eller reiser seg til rett tid.

Til slutt stiller den avdødes familie seg bak kisten, mens folk går frem mot alteret for å vise sin respekt – gjør korstegnet, berører kisten eller sender et diskré nikk til den sørgende familien.

Tredje hylle
Deretter skal kisten flyttes til gravlunden. Tradisjonelt ble den båret, men i dag fraktes den som regel med begravelsesbil. Likevel består selve kjernen i tradisjonen. Nærmeste familie, begravelsesfølget og til slutt nysgjerrige tilskuere følger kisten i et langsomt prosesjonstog og stanser all trafikk. I mindre tettsteder omfatter dette i praksis alle. Landsbylivet stopper opp idet hele lokalsamfunnet går bak kisten og viser sin respekt. Som utenforstående opplever jeg dette som en svært hjertevarm tradisjon, som forhåpentligvis vil bli videreført i generasjoner fremover.

Selve begravelsen skjer umiddelbart etterpå, men her innebærer dette at kisten plasseres i en nisje i en vertikal vegg. På Cementerio de San Lorenzo i Ronda finnes det tusenvis av slike nisjer, stablet i fire eller fem høyder. Det kan gi inntrykk av et makabert bankhvelv, selv om hver grav vanligvis er pyntet og har et personlig preg.

Under gravleggingen av en avdød bekjent sto to arbeidere i kjeledress klare med en sakselift. Mens familien så på, ble kisten løftet opp og plassert i nisjen. Det siste som ble stappet inn var en krans. Uten noen som helst seremoni begynte arbeiderne å mure fast lokket over åpningen, der en marmorplate senere skulle monteres utenpå. Liften ble senket, og arbeiderne gikk sin vei og etterlot gravfølget i tårer. Et av familiemedlemmene besvimte i dette øyeblikket, og to leger blant de pårørende kom umiddelbart til unnsetning. Hun fikk faktisk mer oppmerksomhet enn sin avdøde grandtante. Vi bor tross alt i Andalucía, der følelsene sitter løst, og drama – eller melodrama – er en del av hverdagen.

Slik følger vi nabolaget fra vugge til grav. Vi tenner lys for de syke og skrøpelige, selv om vi ennå ikke gjør korsets tegn når vi passerer små helligdommer langs veien. Noe er det best å overlate til lokalbefolkningen.

Alle bilder © Karethe Linaae