Historisk glimt
Året er 711. Maurerne går over Gibraltarstredet med den hensikt å invadere Den iberiske halvøya. Og det tar dem bare få måneder å underlegge seg det nåværende Andalucía, og etter bare noen år krysser de Pyreneene.
Det er en invasjon som radikalt endrer den eksisterende verdensordenen og hvis konsekvenser stadig – på godt og vondt – gir ekko i Spania.
Men hvorfor skjer det? Og hvorfor møter ikke maurerne større motstand?
På den ene siden et rike i oppløsning…
På denne siden av Gibraltarstredet har de opprinnelige innbyggere, ibererne, for det meste for lengst forsvunnet i etterfølgernes DNA-pulje. De gamle grekernes, fønikernes og kartagernes tilstedeværelse er allerede historie, og det har gått århundrer siden romerne som hadde døpt området Hispania endelig ser deres iberiske rike falle sammen i år 476. Siden har det oppstått et tomrom som gjør den iberiske halvøya sårbar for invasjoner og immigrasjon av andre folkeslag, og snart kommer flere, blant annet vandaler, svebere og endelig vestgoterne som i likhet med de siste generasjonene med romere var kristne.
Vestgoterne, også kalt visigoterne, danner på slutten av 400-tallet et vestgotisk rike med hovedstad i Toledo, og de regjerer halvøya de neste par hundre år. Deres rike er likevel skrøpelig, de lider under pest og hungersnød, de fører borgerkriger og deres konge, Roderic, har vanskelige tider.
Og på den andre siden et rike i frammarsj
Langt herfra, i dagens Saudi-Arabia, lyktes profeten Muhammed i løpet av bare 20 år å samle en nasjon og å skape en kommende verdensreligion. Ved hans død i år 632 innleder hans etterfølgere en lang rekke erobringer som også fører dem tvers over Nord-Afrika.
Her underlegger de seg blant annet berberriket, det nåværende Algerie og Marokko, og berberne blir snart en integrert del av den arabiske hæren, og denne felles gruppen kjenner vi deretter som maurerne. Et navn som muligens oppstår fordi noen av disse folkene kommer fra Mauritania.
Dagens historikere mener at maurerne i forbindelse med invasjonen av Hispania får hjelp av kong Rodrigos motstandere, eller av jøder som blir holdt som slaver under de kristne, og som mente at de vil få bedre vilkår under muslimene. Eller at det er bysantinerne fra Det østromerske keiserriket som vil ha en del av sitt tapte rike tilbake. Uansett, så møter maurerne svært liten motstand når de endelig står på Den iberiske halvøya. De ledes av Ṭāriq ibn Ziyad som jo senere gir Gibraltar sitt nåværende navn. I året 711 het det bare Calpe.
Slag i det uvisse
Akkurat når de krysset stredet vet man ikke med sikkerhet, og det kan antas at invasjonen foregår i flere omganger. Det samme gjør sammenstøtene med vestgoterne. De fortsetter fra Calpe til Algeciras, via den romerske veien mot Sevilla og ved elven Guadalete, ikke langt fra Jerez de la Frontera, står det største og avgjørende slaget mellom maurerne og vestgoterne.
Kong Roderic blir først overrasket fordi han er opptatt et annet sted, nemlig med å bekjempe de uregjerlige baskerne, men han står likevel parat ved Guadalete en dag i juli 711 – akkurat hvilken er historikerne uenige om. Noen kilder mener at hans hær er på 100.000 mann, mens maurernes er 187.000, andre hevder at det er nærmere rundt 2.000 menn på hver side.
Uansett antallet, så står det avgjørende slaget her. Kong Roderic blir drept, og maurerne fortsetter sin frammarsj over Den iberiske halvøya. De inntar Toledo, og dermed er det definitivt slutt på vestgoternes tidsalder, og det er begynnelsen på maurernes Al-Andalus.
Det nordligste Spania ved Biscaya når maurerne aldri. Men de er snart på vei over Pyreneene, og her møtes de av en frankisk hær, anført av én mann som vi kommer til å kjenne som Karl den Store. Han setter bom for maurernes fortsatte ekspansjon mot nord. Det største slaget står i 732 ved Poitiers.
Tilbake på Den iberiske halvøya starter gjenerobringen så smått, men det går mer enn 700 år før vi er framme i 1492 da de siste maurerne blir fordrevet.
Av Jette Christiansen
