Det fjellrike terrenget med dype kløfter legger ofte adskillige kilometers avstand til nærmeste nabo for befolkningen på La Gomera. Siden tidenes morgen har man derfor kommunisert med hverandre ved å plystre, med en teknikk som gjør den hørbar på opp til fire kilometers avstand. Det er mye lengre enn et rop.
Silbo, som betyr plystre, har vært mest utbredt på La Gomera, som er den nest minste av Kanariøyene. Det kjennes dog også fra Tenerife, Gran Canaria og El Hierro.
På slutten av 1990-årene holdt silbo på å dø ut, men siden har lokale ildsjeler sørget for undervisning på øyens skoler, hvor to års undervisning nå er obligatorisk. Silbo er ikke kun reddet, men har opplevd fornyet interesse.
Guanchernes plystring
Silbos opprinnelse er uviss, men det er høyst sannsynlig blitt brukt allerede av øyens urbefolkning, guancherne, som menes å være kommet til øyene fra Nord-Afrika. To franske kapellaner, en Pierre Boutier og en Jean Le Vierre, var på starten av 1400-tallet blant de første europeerne til å besøke La Gomera. De forfattet Le Canarien om Kanariøyenes historie, og det er takket være dem at vi i dag har kjennskap til silbo. De skrev at det var ’det merkeligste språk, hvor de taler med leppene, som om de ikke har en tunge’.
Etter franskmennene fulgte castillanerne, som etter flere sammenstøt med guancherne i 1488 helt kunne underlegge seg øyen. Med guanchernes etterfølgende assimilasjon til den spanske kulturen forsvant det meste av deres språk der hvor de hadde berbiske røtter. Silbo-tradisjonen ble dog bevart, men det språket som ble plystret var spansk.
Ikke bare plystring, men avansert kommunikasjon
Silbo er altså ikke bare tilfeldig plystring, som eksempelvis livstegn. Fra starten har man plystret enkle lyder, men etter hvert som talespråk har utviklet seg er også silbo blitt til en avansert form for kommunikasjon, som i varierte toner og forskjellige lengder erstatter talespråk. Gomeranerne plystrer altså et talt språk, som i prinsippet kan være et hvilket som helst språk.
For å fremkalle de rette plystrelydene hjelpes munnen noen ganger på vei av en finger, andre ganger to.
I 1978 utga språkforskeren Ramón Trujillo boken El Silbo Gomero, som belyste språket vitenskapelig. Det hjalp til med å utrydde noen av de fordommene som hadde oppstått, som at silbo var et typisk «bondespråk», kun brukt av folk ute på landet. Litt etter litt gjenoppsto interessen, og Silbo kom allerede i 2009 på UNESCOs immaterielle verdensarvliste. I dag plystrer flere og flere av øyens ca. 21.000 innbyggere derfor med stor selvfølgelighet og stolthet.
Av Jette Christiansen
