Høsten som forandret alt
Vi står midt oppe i 25 års jubileet for det dramatiske året og høsten 1989 som mange mener er den viktigste i Europa siden avslutningen av Andre verdenskrig i 1945. Jeg er enig.
Begivenhetene som skyldte innover Europa stod i kø dette året; frie valg i det kommunistiske Polen i juni etter at fagbevegelsen Solidaritet i mange år hadde stått på barrikadene, Ungarns farvel til kommunismen og ungarske grensevakter som allerede i mai klipper ned piggtrådgjerdene mot Østerrike og lar folk fra Øst-Tyskland slippe gjennom Jernteppet til Vest-Tyskland, Fløyelsrevolusjonen i det daværende Tsjekkoslovakia, kommunistenes fall i Bulgaria, Skammens mur – Berlinmuren – som falt natten til 10. november 1989 og høsten som endte med at den forhatte diktatoren Nicolae Ceausescu og hans kone Elena ble skutt og drept. Jernteppet i Europa var borte!
Jeg husker de dramatiske tv-bildene denne spesielle høsten. Jeg tenkte at bare foreldregenerasjonen min kan ha opplevd noe tilsvarende da Andre verdenskrig tok slutt. Jeg stod der senhøstes 1989, nikket og tenkte at jeg aldri kommer til å oppleve maken!
For en tid dette var! Hadde jeg ikke selv vært ganske nybakt far og hadde en jobb jeg måtte passe, hadde jeg kastet meg ut i det, reist fra alt og alle, ned på kontinentet. Jeg ville ha fulgt verdensbegivenhetene på nært hold, opplevd jubelscenene når mennesker fra hver sin side av Jernteppet omfavnet og klemte mennesker de aldri tidligere hadde møtt.
Så utrolig sterkt føltes det. For etter årtier med kald krig, Cuba-krise, atomtrusler og annen faenskap som hadde preget etterkrigstiden og gjort livet i Europa så usikkert, øynet vi en ny tid denne høsten.
Jeg husker gledesscenene som ble vist på fjernsynsskjermene da folk fra øst og vest i Berlin møtte hverandre natten til 10. november. Hvordan folk klatret opp den forhatte muren der man tidligere ville bli skutt rett ned. Jeg husker jubelen fra kneipene i Vest-Berlin som serverte gratis øl til de nyankomne fra Øst-Berlin og alle som tyskere som etter hvert strømmet til det tyske nasjonalsymbolet Brandenburger Tor.
Men jeg fikk likevel mitt helt spesielle 1989-minne. Som journalist i hovedstadspressen i Oslo fikk jeg nyss om at en gruppe mennesker i Oslo, flere med rumensk bakgrunn, ville sende av gårde en hjelpesending med mat og husholdningsutstyr til Romania. Bakgrunnen var at det rumenske samfunnet var i ferd med å kollapse og at det var behov for all slags type hjelp. Jeg fikk endelig kastet meg med.
Vi dro fra Norge med en bilkolonne 28.desember 1989, tre dager etter at diktator-ekteparet Ceausescu ble henrettet. Vår hjelpesending bestod av to store trailere og noen varebiler, alle proppfulle med mat og utstyr. På bilene var det malt teksten ”Solidarity Norway – Rumania”.
Jeg husker hvordan spenningen økte etter hvert som vi kjørte nedover autobahn´en i Tyskland. Vi hørte rykter om at Ceausescus hemmelige politi Securitate ikke hadde lagt ned våpnene og at risikoen for høy for at det kunne være borgerkrigslignende tilstander i Romania. Alt var usikkert, men vi fortsatte.
Heldigvis gikk det bra. Vi fikk delt ut mat og utstyr til hardt trengte mennesker i flere byer i områdene østover i Romania, i Transilvania, der forholdene var verst. Gleden og takknemligheten vår lille ekspedisjon ble møtt mer, var overveldende.
Likevel: Mitt aller største minne fra denne turen fant sted 31. desember – selveste nyttårsaften – da vår kolonne kjørte på motorveien fra Budapest i Ungarn sørover mot grensen til Romania.
Plutselig kom det en liten personbil opp på siden av vår varebil, på passasjersiden der jeg satt. Mannen i førersetet gjorde tegn til at jeg skulle åpne sidevinduet og at vi skulle slakke på farten. Jeg ble først redd og lurte på hva dette kunne være. Men så: Mannen i den fremmede bilen rakte ut en flaske sjampanje gjennom bilvinduet! Omsider fikk jeg tak i flasken mens vi dundret bortover motorveien. Mannen vinket, ga gass og forsvant.
Nyttårsaften 1989 ble en svært spesiell opplevelse da vi skålte med vår nyervervede, ungarske sjampanje. Et lite, men utrolig sterkt bevis på samhørighet og solidaritet! La oss håpe vårt Europa aldri mer vil skilles av murer.
Av Arne Bjørndal
