Livskvaliteten i Spania er høy, men dessverre er arbeidsmarkedsstrukturen med på å forringe tilværelsen for så mange mennesker at ”det gode liv” ikke avspeiles blant flertallet av befolkningen. Det er et av de eneste land i verden der arbeidsløsheten ligger på samme nivå som for 30 år siden. Det er det EU-landet der forskjellen mellom rik og fattig i dag er størst. Og så plasseres Spania på dårligere plass enn Sør-Sudan og Zambia når det gjelder forholdene for selvstendig næringsdrivende.
Mange ting har endret seg i Spania siden 1980-tallet, men dessverre gjelder det ikke arbeidsløshetstallene som i løpet av de siste 30 årene nærmest kontinuerlig har ligget over 20 prosent. I dag står 22,56 prosent av den yrkesaktive befolkning utenfor arbeidsmarkedet – i 1985 lå tallet på 21,9 prosent. Innimellom har det da også vært gode år som i 2007 da arbeidsløshetsprosenten var helt nede på 8,6. Men dessverre har Spanias ledere aldri klart å bygge opp en funksjonell arbeidsmodell som har kunnet skape positiv stabilitet. Konsekvensen ser vi i dag der én av tre nye, selvstendige må vri om nøkkelen for siste gang og der ulikheten mellom rik og fattig er større enn noensinne.
Reform fra 1984 er en del av forklaringen
På begynnelsen av åttitallet befant Spania seg i en vanskelig periode. Det var oljekrise, landet gjennomførte landbruksreformer, flere immigranter kom til på samme tidspunkt som kvinnene for alvor kom ut på arbeidsmarkedet. Arbeidsløsheten steg jevnt og trutt, og en tydelig mistillit til landets økonomi skremte investorer og arbeidsgivere som avholdt seg fra å ansette folk på kontrakt. For å komme problemet til livs, bestemte daværende statsminister Felipe González å gjennomføre en arbeidsmarkedsreform som skulle skape mer fleksibilitet. Det ble nå mulig å ansette på korte, midlertidige kontrakter, og det skapte da også ved første øyekast mer arbeid. Fra 1984 og sju år framover ble det nemlig skapt 1,7 millioner nye og midlertidige jobber, men dessverre ble 1,4 millioner faste jobber også erstattet i samme periode. De korte kontraktene ble raskt en integrert del av arbeidsmarkedet, og i 1993 bestod 4,4 millioner arbeidsplasser dermed av midlertidige jobber, noe som tilsvarer 30 prosent av den yrkesaktive befolkningen.
Prisen for en mer fleksibel arbeidsmarkedsstruktur skulle likevel bli høy – ikke minst for arbeiderklassen som nå gikk en usikker framtid i møte. Arbeiderens status og rettigheter ble nemlig forringet gjennom reformen, og så skapte den en uheldig modus operandi på arbeidsmarkedet. Den nye fleksibiliteten gjorde det nemlig attraktivt – og ikke minst legalt – å benytte seg av ”bruk-og-kast-ut-kontrakter”.
I dag er landets to største sysselsettingsområder; bygg- og anlegg og turistsektoren, bygget opp på denne praksisen, og det gjør dem til usikre bransjer å befinne seg i. Et stort problem mener flere framtredende økonomer som peker på at det er med på å dele opp samfunnet i to ulike verdener.
Som professor i økonomi fra det Europeiske Instituttet i Firenze, Juan José Dolado, uttaler til avisen El País: ”Den ene delen av arbeidsmarkedet minner om Hong Kong, den andre om Sovjetunionens høyesterett.” Eksemplet bruker han for å forklare forskjellen mellom de midlertidige arbeiderne som er enkle å avskjedige og de med fast kontrakt som nærmest ikke kan sparkes.
”De midlertidige kontraktene er ikke egentlig så dårlige. Problemet er den dobbeltheten de skaper på arbeidsmarkedet. De skaper forskjeller i forbindelse med den enkeltes levemuligheter,” forklarer han.
En stor del av den spanske befolkningen kan dermed ikke skape seg en stabil tilværelse.
Manglende fokus på eksport og ressurser
En annen del av forklaringen på det haltende arbeidsmarked i Spania er at økonomien nettopp er bygget opp omkring de ”usikre” sektorene (konstruksjon og turisme) der man særlig benytter seg av midlertidige kontrakter. Det gjør at landet og befolkningen er svært avhengig av konjunktursvingningene som verden rammes av, noe krisen i 2008 er et godt eksempel på. Alt gikk i stå. Byggeprosjekter ble henlagt og hoteller stengte på rekke og rad fordi kundene som også ble rammet av krisen, verken hadde råd til ferier eller investeringer i nye boliger. Tilbake sto Spania med en stagnert økonomi og 2,7 millioner nedlagte, midlertidige arbeidsplasser (i alt 3,7 millioner færre jobber på hele arbeidsmarkedet).
Derfor burde man i stedet rette fokus på eksportsektoren og de mange ressursene landet faktisk har, i motsetning til i dag der produksjonen av matvarer nærmest bare dekker den interne etterspørselen. Som professor i økonomisk politikk fra Universidad Autónoma de Barcelona, Josep Oliver, poengterer i El País: ”Det er en strukturell effekt som favoriserer de korte kontraktene og en institusjonell ramme som gjør det samme. Men det viktigste problemet å framheve er at Spania ikke har eksporten som akse i økonomien. Man tar ikke den industrielle sektoren alvorlig. Det er i dag en modell basert på en overflod av varer til den nasjonale etterspørselen.”
For at Spania kan komme den høye arbeidsløsheten til livs, må en grunnleggende strukturendring derfor til på to fronter. Først må lovgivningen for de midlertidige kontraktene revurderes, og så må det mer fokus på eksporten av de mange ressursene landet har. Første halvår 2015 falt arbeidsløsheten gjentatte ganger i Spania, og det samme gjorde den etter en økonomisk god sommer. Derfor har statsminister Mariano Rajoy gjentatte ganger proklamert at krisen nå er over. Dessverre tyder noe på at det ikke er tilfellet på arbeidsmarkedet, selv om de siste arbeidsløshetstallene i dag ligger under de magiske fem millionene. For bak de positive tallene gjemmer det seg dessverre enn stygg sannhet. I dag står 4.850.800 personer (21.18 prosent) utenfor arbeidsmarkedet, mens tallet for fire år siden i samme måned var oppe i hele 5.287.300 (22,56 prosent). Men selv om flere har kommet i jobb, så er antallet ”kvalitetsjobber” på faste kontrakter falt betydelig. Ifølge EPA (agenturet som overvåker arbeidsløsheten i Spania), har de midlertidige kontraktene og deltidsjobbene nemlig vunnet langt mer innpass.
Det har vært en økning på ca. 150.000 nye og midlertidige kontrakter, samtidig med at flere fulltidsjobber er gått over til deltidsjobber (ca. 300.000), og dessuten er det nedlagt over 100.000 arbeidsplasser. Det betyr at selv om arbeidsløsheten har falt, så bygger fallet på en økning innenfor jobber som forringer arbeidsforholdene betydelig for mange spanjoler.
I 2011 bestod 75,2 prosent av alle jobber i Spania av faste heltidsstillinger, men i tredje kvartal 2015 var tallet falt til 73,84 prosent. Tallene for arbeidsmarkedet i Spania viser derfor tydelig at det har kommet flere i arbeid, men dessverre er de nye jobbene av en dårligere kvalitet og så minsker de samtidig arbeiderens rettigheter.
Men til regnestykket må også de selvstendige også nevnes fordi det i løpet av de siste fire årene har vært en betydelig økning innenfor den jobbgruppen. For mange har det å etablere egen forretning vært en måte å konfrontere krisen på, og så har rabatten på Seguridad Social det første halve året også satt hjulene i gang. Siden 2011 har det kommet til 101.000 flere selvstendige, noe som er positivt hvis de også på lang sikt kunne skape mer beskjeftigelse, men dessverre stenger mange igjen før de egentlig har begynt.
De selvstendige betaler en høy pris
Spania ligger på plass nr. 142 på det amerikanske nøringslivsmagasinet Forbes’ liste over land der det lønner seg mest å være selvstendig. Listen består av 189 lande der Spania blir forbigått av land som både Sør-Sudan og Zambia, noe som sender oss helt ned på et tredje-verden-land-nivå. Årsaken kan særlig finnes i den månedlige beløpet de selvstendige må betale til Seguridad Social, som uten rabatter og med den laveste kvoten ligger på drøyt 250 euro. Dessuten kommer utgifter til IRPF (inntektskatt) og andre løpende omkostninger. Før du som selvstendig i Spania kan begynne å betale dine utgifter til lønn, husleie etc., må du derfor legge til side drøyt 350 euro fra per måned til staten. For mindre virksomheter er dette en utgift som til slutt får mange til å stenge virksomhetene i løpet av de første par årene – eller bevege seg inn på det svarte markedet. Sammenlignet med andre europeiske land har Spanias selvstendige næringsdrivende derfor de dårligste arbeidsvilkårene. I Frankrike og Portugal er det gratis å være selvstendig det første året, og i Nederland betaler de 50 euro årlig, men må selv innbetale til helsevesenet (100 euro i måneden). I Storbritannia må de selvstendige betale mellom 13 og 58 euro i måneden til sosiale ytelser, og tjener de under 7.775 pund i året (10.843 euro), er de fritatt fra å betale. I Danmark er det gratis å ha en virksomhet, og den kan opprettes over internett. Før du behøver å innberette moms, må den årlige inntjeningen være på mer enn 50.000 kr.
Som arbeidsgiver i Spania må du dessuten betale knapt 40 prosent av det som tilsvarer medarbeiderens lønninger til Seguridad Social (SS). Det vil si at om virksomheten har en ansatt som får 2.000 euro i lønn, må det legges av ca. 800 euro til SS – nok en medvirkende faktor til at ikke flere blir ansatt på fast kontrakt.
Dessuten høre det med at virksomheter kommer i knipe hvis de først ansetter medarbeidere og senere må erkjenne at prosjektet ikke kan fungerer. For det å måtte avskjedige en medarbeider på kontrakt kan ende med å bli svært dyrt. Det skyldes at man som virksomhetseier må etterbetale en sum penger i godtgjørelse når noen sparkes, kaldt finiquito, om sparkingen ikke er av disiplinære årsaker. Her må virksomheten kompensere for den tiden medarbeideren har vært ansatt, manglende ferier og bonuser, om det eksisterer slikt. I dag tjener en medarbeider opp ca. 30 dager i året som er dennes ”avskjedigelseslønn”. Det vil si, tjener medarbeideren 100 euro om dagen og har vært ansatt i fire år, så skal 30 dager x 100, som så igjen må ganges med fire = 12.000 euro. Det er prisen virksomheten må betale for avskjedigelsen. Et stort problem for flere virksomheter under krisen der mange ellers veletablerte firmaer ble slått ut på grunn av nødvendige avskjedigelser. Andre problemer med denne avskjedigelsesordning er at det kan gi arbeidstakeren incitament for å framprovosere en avskjedigelse – og at det i sakens natur avholder mange fra å ansette folk på faste kontrakter.
Ung i en jobbløs verden
Mange av de spanjolene som i dag prøver lykken som sin egen sjef er dessuten unge som har hatt vansker med å finne arbeid under krisen. Og arbeidsløsheten blant unge er stadig alarmerende høy. I dag står 46,58 prosent av Spanias unge under 25 år uten jobb, hvilket blant annet skyldes arbeidsmarkedsmodellen. De midlertidige kontraktene går nemlig primært til denne befolkningsgruppen, mens de faste jobbene i høyere grad tilfaller den litt eldre befolkning som ofte sitter i samme jobb i mange år. Et annet problem med så mange arbeidsløse unge er at en stor del må ta middelmådige servicejobber som de er overkvalifiserte til, og prisen for en utdannelse blir derfor svært høy fordi de aldri får brukt den. Derfor drar stadig flere unge til utlandet der de har flere jobbmuligheter, men her er konsekvensen at Spania i framtiden sannsynligvis kommer til å mangle kvalifisert spansk arbeidskraft. Et annet kritisk punkt er virksomhetenes muligheter for å skape ulønnede praksiskontrakter fordi det tillater at de gratis kan benytte seg av praktikanter i stedet for å gi jobber til de mange nyutdannede. Her foreslår eksperter som Sandalio Gómez fra Madrids Handelsskole, IESE, at man i stedet burde lage en særlig ”ungdomskontrakt” med fordeler for begge parter, og han oppfordrer virksomhetene til å ta sin del av ansvaret. Utfordringer er det således nok av for den kommende statsministeren som etter parlamentsvalget i slutten av måneden skal lede Spania de neste fire år. Spørsmålet er bare om Rajoy, Sánchez, Rivera eller Iglesia klarer å skape de nødvendige endringer som kan forhindre at 20 prosent av Spanias arbeidsdyktige befolkning om 30 år fortsatt står på venteliste i jobbkøen.
