Nå strømmer innvandrerne til Costa del Sol

 

Om vi ser litt nærmere på geografien, så er fastlands-Spania og kysten vår her i Andalucía ikke mer enn 13 km. fra Marokko på det smaleste ved Gibraltar om man kommer sjøveien, en strekning som i pent og rolig vær til og med kan tilbakelegges på vannscooter. I tillegg har Spania de to enklavene Ceuta og Melilla i Marokko, samt Kanariøyene utenfor Marokkos kyst, så det er mange alternativer for innvandrerne å velge blant for å komme seg inn i Spania. Ruten over Gibraltarstredet er en av de mest populære, men så sent som i slutten av juli stormet over 800 afrikanske innvandrere gjerdet som omringer Ceuta i Marokko, noe som endte med at over 600 personer lykkes med å ta seg inn i Spania. Flere ble skadet under sammenstøtene.

 

 

 

 

Tradisjonelt har Spania ikke vært spesielt konservativ overfor innvandrerne, tvert imot, landet har vært nokså liberalt, og har tidligere gitt amnesti og oppholdstillatelse til tusenvis av ulovlige innvandrere. Når Pedro Sánchez nylig ble ny statsminister var han nokså raskt ute med å skaffe seg noen internasjonale bonuspoeng, og han ga klarsignal om at et skip med flyktninger kunne få legge til i Spania, etter at Italia hadde avvist å ta imot dem. Den innvandringspositive linjen han la seg på ble selvsagt raskt fanget opp av både menneskesmuglere og innvandrere, og i løpet av sommeren har det fortsatt å komme store antall innvandrere til Spania via sjøveien.

 

Det store partiet Partido Popular har etter Mariano Rajoys avgang fått sin nye leder i form av Pablo Casado, og mye tyder på at han vil legge seg på en mer innvandringskritisk linje enn sin forgjenger. Han tilhører den ytterste høyrefløyen i partiet, og ønsker å profilere seg på en strengere innvandringspolitikk, i sterk opposisjon til den nåværende sosialistiske regjeringen som ledes av Pedro Sánchez. Pablo Casado uttalte nylig på twitter at «det er ikke mulig for en velferdsstat å slippe inn millioner av afrikanere som vil til Europa». Problemstillingen er så absolutt reell. Arbeidsledigheten er fremdeles meget høy i Spania, og tiltak må på et eller annet tidspunkt iverksettes for å sikre fremtidige pensjonsutbetalinger. Turismen har i det siste dalt med nesten 5 %, og forventes å minske ytterligere, i takt med at Tyrkia, Egypt og Tunisia gjenvinner sine tidligere posisjoner som turist-favoritter – ikke bare fordi de anses som atter en gang å være trygge steder, men også fordi disse landene har et mer behagelig kostnadsnivå enn Spania.

 

Når man ser nærmere på hvilken type innvandrere som ankommer Spania og da i særdeleshet Costa del Sol, viser statistikken en stor overvekt av unge enslige menn fra Marokko og andre land i Vest-Afrika. Dette er land hvor det i de fleste tilfeller ikke er krig, så det er her snakk om økonomiske flyktninger, mennesker på søken etter et bedre liv enn det de har i sitt hjemland. Dette kan det være lett for oss som å kritisere – jeg går i samme fellen selv iblant – men før vi gjør det bør vi spørre oss selv med et snev av selvkritikk; hva hadde vi gjort om det var vi som var i deres situasjon? Om vi strevde med å få endene til å møtes for å dekke de mest nødvendige behov som mat, vann og tak over hodet, barna våre måtte ofte sulte, og situasjonen så håpløs ut, uten noen fremtid? For de som påstår at de ikke engang ville tenkt tanken på å søke et bedre liv i Europa, vil jeg anbefale en ferie til noen av de fattige landene i Afrika. Selv den mest innbitte innvandringsmotstander bruker å moderere sin holdning og kanskje endre mening etter et slikt opphold.

 

 

 

Medfølelse og forståelse eller ikke, det forblir allikevel et problem at Spania tok imot ca. 20.000 nye innvandrere i løpet av første halvår i 2018 (kilde: Den Internasjonale organisasjonen for immigrasjon). Til sammenligning mistet 37.000 spanjoler jobben i juli og august, da turismen sank med 4,9 %. Med den nylige økningen i innvandringen til Spania kan tallet ved årets slutt lett bli 50-60.000 nye innvandrere, og problematikken lammer hele Europa. Italias nye regjering legger seg på en hard linje for å redusere innvandringen, og noen av de landene med strengest tiltak mot innvandring er forbausende nok de landene som selv har fått mest hjelp av EU til å styrke sin økonomi, som Polen, Ungarn og Tsjekkia. I andre deler av verden kan man se til Australias løsning, eller om ikke annet forsøk på løsning, som består i frakte båter med flyktninger tilbake til Asia. Alternativet for dem som klarer å ta seg i land er at de er garantert ikke å få oppholdstillatelse etter ankomst. Det har effekt, men er det humant?

Statistikken som det vises til her representerer nødvendigvis kun antall registrerte innvandrere som ankommer Spania. Det gjelder innvandrere som frivillig lar seg registre ved ankomst, og som mottar hjelp fra organisasjoner som Røde Kors, men det registreres også innvandrere som har blitt «tatt på fersken» i forsøket på å komme inn i Spania. Her er det store mørketall, for det kommer unektelig mange i land med båt som a) ikke melder seg frivillig, og b) ikke blir tatt. Disse ulovlige innvandrerne «forsvinner» og kommer aldri inn i systemet. De fleste oppholder seg i Andalucía og Catalonia, og mange er barn og mindreårige. Uten noen form for hjelp og et sted å bo sover de ofte ute under røffe forhold. Noen jobber ulovlig, ofte til betaling som er langt under minimumslønn, andre holder liv i seg ved å drive med kriminelle aktiviteter, og samfunnsproblemet øker ytterligere.
Ifølge Den Internasjonale organisasjonen for immigrasjon, IMO, har antall innvandrere som ankommer Spania tredoblet seg fra 2017 sammenlignet med perioden første halvår 2018. Innvandringen til det tidligere store mottakslandet Italia har blitt redusert med hele 80 %, mens Hellas i likhet med Spania også har sett en økning. Skulle det gå mot en ny økonomisk verdenskrise som mange spår i løpet av få år vil Spania utvilsomt rammes hardere enn tidligere, med en økning i befolkningen som følge av innvandring som koster mye penger for fellesskapet og bidrar lite. Det kan bli tøft.