På den andre siden... Eutanasi - blir vi nå friere mennesker?

Koronaen får i dag all oppmerksomheten. Dette gjelder både i medier, hos myndighetene og blant venner og bekjente. Naturligvis gjør den det, det er jo et spørsmål om liv og død – eller i hvert fall om å få våre gode gamle liv tilbake. Nettopp spørsmålet om liv eller død har fått en helt ny dimensjon her i Spania: Kongressen har nemlig stemt for innføringen av aktiv dødshjelp, ellers kalt eutanasi. Dermed følger Spania i Hollands, Belgias, Luxembourgs, Sveits og fire amerikanske delstaters fotspor. Det er en nyhetsdebatt som hadde fått store overskrifter alle steder, hvis det ikke hadde vœrt for Covid-19. Hos oss får derimot nyheten den oppmerksomheten den fortjener.   

Debatten har rot i Galicia, hvor en mann i begynnelsen av 1990 årene ble lam i en tragisk ulykke. Med en blyant i munnen greide han å skrive at han ønsket å dø. Historien ble filmatisert og gikk direkte i hjertet på spanjolene. Siden den gang har debatten fortsatt, selv om den i lange perioder har vært så tam at den nærmest har vært ikke-eksisterende. Temaet snek seg allikevel inn på regjeringens gjøre-liste som ble delt med presse og offentligheten da den ble lagt til for over ett år siden. Listen var så lang at bare de færreste leste grundig nok. De få som gjorde det har sannsynligvis tenkt: «Aktiv dødshjelp? Ja, ja… Det blir jo aldri noe av.» Men det gjør det altså nå. 

Saken er ikke bare følsom – det er ekstrem følsom. Helse, moral, religion, følelser og økonomi blandes i en kraftig cocktail. For at den ikke skal eksplodere, har regjeringen tegnet forslaget opp, og nå er det opp til landets 17 regioner å legge sine signaturer på verket. 

I grove trekk vil alle spanjoler og utenlandske innbyggere i fremtiden kunne søke om aktiv dødshjelp. Ikke overraskende må man ha en kronisk, uhelbredelig lidelse som forhindrer en i å leve et verdig liv. I tillegg skal man være minst 18 år og ved sine fulle fem. Hvis det siste ikke er tilfelle, kan man forberede seg ved å legge til ønsket skriftlig i f.eks. sitt testamente. 

Prosessen skjer rundt pasientens lege, to utenforstående spesialister og en upartisk kommisjon (også kalt garantikommisjonen) med leger, spesialister og jurister. Pasienten søker direkte hos legen sin, som konsulterer to spesialister. Er disse enige, går saken videre til kommisjonen som må godkjenne spesialistenes konklusjon. Skjer dette, er det legen som til slutt yter pasienten den aktive dødshjelpen. Prosessen må maksimalt ta 40 dager. Hvis legen og spesialistene ikke godkjenner pasientens ønske, kan denne anke beslutningen til kommisjonen. Det lyder rettferdig, lett og enkelt. Nå ligger ballen hos de enkelte fylkene som får plikten til å fullføre den kommende loven.

Tradisjonen tro er meningene delte. Men det politiske flertallet er på plass. 

Det er rart hvordan man her i landet kan drukne i administrasjon og politisk nøling og så samtidig, på rekordtid, vedta noe så viktig som aktiv dødshjelp.

Likeledes er det også underlig hvordan man som en av de få nasjonene i verden på en og samme tid nærmest forbyr abort, men tillater aktiv dødshjelp.

Spania er et utrolig land. Vi har lenge fritt kunnet velge om vi ønsker å være her. Innen kort tid kan vi også fritt velge om vi ønsker å være til.