De korrupte forbrukerrådene

 

De er til for å beskytte oss og skape rettferdighet. Det har de også gjort – men bare delvis. For det viser seg nå at frontfigurene i to av landets mest kjente forbrukerråd i årtier har hatt fingrene dypt nede i kakeboksen og på verst tenkelige vis har drevet utpressing mot flere store virksomheter og framtredende personligheter.

Det er en gåte hvordan Luis Pineda i 1986 kunne få sitt nystartede Ausbanc godkjent av Innenriksministeriet som Spanias offisielle forbrukerråd når det gjaldt bankytelser. Idéen med Ausbanc som forbrukerråd er det ikke noe galt med, men Luis Pineda var i samme periode leder av den fascistiske organisasjonen ”Frente de la Juventud”. Aktivitetene der var av så voldelig art at Pineda flere ganger ble varetektsfengslet. Hvordan han i denne perioden, som var sosialistpartiets storhetstid, kunne få akseptert Ausbanc i departementet, kan ingen gi et fornuftig svar på. I dag – 30 år etter – er Luis Pineda atter i politiets søkelys, men anklagene mot ham for utpressing og maktmisbruk er nå så omfattende at han denne gang neppe må nøye seg med en mild straff. For å forstå hvordan det har gått så langt, blir vi nødt til å se på de gode sidene av Pineda og Ausbanc som har feiret store triumfer på forbrukernes vegne.

Som forbrukerråd mottok Ausbanc i årtier solide og årlige tilskudd fra staten. Derfor har organisasjonen hatt midler til å råde over et bredt nettverk av advokater som gjennom årene har vunnet en rekke oppsiktsvekkende saker som alle har vært i stor interesse for store deler av befolkningen. Det var nettopp Ausbanc som i starten av 2000-tallet fikk bekjempet bankenes tvilsomme avrundinger av rentesatsene ved utlån. Det var også Ausbanc som fikk parlamentet til å godkjenne opprettelsen av et samlet offentlig register for livsforsikringer. Før den tid ble flere livsforsikringer aldri utbetalt fordi det for arvingene ofte var vanskelig å få kjennskap til om deres avdøde familiemedlem hadde en livsforsikring eller ikke. Og det var også Ausbanc som fikk has på de bankene som for sine hypoteklån med variabel rente hadde innført den svært omtalte klausulen ”cláusula suelo”. Klausulen sikret bankene en minsterente på f.eks. tre prosent, selv om renten var enda lavere, noe som var – og fortsatt er – tilfelle.
Det var tre saker som i den brede offentligheten skapte stor respekt for Ausbanc. I den finansielle sektoren skapte det ikke bare respekt. Det skapte direkte frykt. Her ønsket ingen å komme på kant med Ausbanc. Det visste Luis Pineda naturligvis godt, og det er mer enn høyst sannsynlig at han utnyttet situasjonen til å få litt ekstra penger i lomma. Den tidligere lederen av finans- og investeringsselskapet Credit Service, Javier López, har både anmeldt og tilstått at han gjennom en årrekke ”bestilte” årlig konsulentbistand for 300.000 euro hos Luis Pineda som privatperson.
”Beskjeden var ganske klar: Hvis jeg ikke betalte, ville de etterforske virksomheten min. Bare det faktum ville være kjempestor skade for oss,” har han flere ganger forklart til medier og myndigheter.
Men det var tilsynelatende bare starten på festen. I følge den offentlige anklageren i saken, Santiago Pedraz, har Luis Pineda presset til seg minst sju millioner euro. Og festen svingte for alvor da han i 1995 allierte seg med sin gamle fascistvenn Miguel Bernad.

Mens Luis Pineda var medlem av fascistgruppen ”Frente de la Juventud”, var Miguel Bernad en av de framtredende figurene i organisasjonen ”Frente Nacional” som politisk kjempet for å komme til makten og fortsette i Francos spor etter diktatorens død i 1975. Deres ideologier og illusjoner brast, men vennskapet deres var ubrytelig.
Man bommer neppe helt hvis man påstår at praten mellom de to gamle fascistvennene gjennom årene mer og mer dreide seg om forretninger. Faktum er at Miguel Bernad i 1995 stiftet Manos Limpios (Rene hender) som noe nær et søsterselskap til Ausbanc. Manos Limpios var en merkelig og udefinerbar størrelse. Det var verken et forbrukerråd eller en fagforening, men nærmest en slags ”offentlighetens talerør”. Men bare det faktum at organisasjonen gikk hånd i hanske med Ausbanc, skapte tilstrekkelig med respekt. Sammen kunne de nå langt i disiplinen ”økonomisk utpressing”, for mens Ausbanc bare kunne operere innenfor denne finansielle verden, kunne Manos Limpios spre seg til entreprenører, industrien, politiske partier og til og med kongehuset. Aktivitetsnivået var på topp fra første dag, og sammen var de to kriminelle organisasjonene enda sterkere. Konseptet var uendret: Hvis du ikke betaler, venter det inspeksjon, søksmål og dårlig omtale i pressen. De største sakene var sakene mot Banco Sabadell, sparebanken UniCajas president Braulio Medel som tilsynelatende måtte gi fra seg én million euro for å unngå dårlig omtale, bare et par dager før UniCaja skulle lanseres på børsen. Og så var det Nóos-sagen der selveste prinsesse Cristina var, og fortsatt er, involvert. Denne saken ble saken som fikk hele korthuset til å falle sammen for de to svindlerne.

Anklagene mot prinsessen og hennes mann i Nóos-saken kommer ikke bare fra den offentlige anklageren. De kommer også fra Manos Limpias i nok et forsøk på utpressing. Men denne gangen lyktes det ikke. Tvert i mot. For Miquel Roca er ikke bare prinsesse Cristinas forsvarsadvokat. Han er en av Spanias beste og – tross sine 76 år – mest bestemte advokater. Og han er ikke redd for to gamle fascister. Naturlig nok er han også litt lei dem, for advokaten er født i eksil fordi hans foreldre flyktet fra Francos diktatur.
Miquel Roca var en av de sju advokatene som utarbeidet den spanske grunnlovrn i 1977, og helt siden den gangen har han tilbrakt hverdagene blant toppene innenfor rettssystemet. Så da Pineda og Bernad begynte å strutte med musklene, nølte han ikke med å sette inn sitt kraftigste skyts mot dem. Deres metoder ble avslørt og dokumentert slik at det kunne brukes i en rettssak. Derfor har begge organisasjoner i dag fått inndratt sine lisenser, og Miguel Bernad sitter i fengsel. Og det må et mirakel til for å redde Luis Pineda fra å lide samme skjebne.
Kanskje kommer de til å dele celle. Så kan praten om utpressing og fascistiske ideologier få fritt utløp.
Bernad og Pineda har sikret seg en plass i historiebøkene som den nyere tids mest tragikomiske makkerpar.