…og så kom sneen…

Reisende til Spania har ofte et par misoppfatninger om været her på det iberiske peninsula. Vinteren i syd-Spania kan vœre langt fra varm. Selv om Spania er det nærmeste man kommer Afrika mens man fremdeles befinner seg på europeisk grunn, betyr det ikke at vi ikke har vintre. Vår hjemby, som ligger på cirka 800 meter over havet, er omgitt av en fjellkjede som er snedekket flere ganger i løpet av vinteren. 

Temperaturen på en andalusisk vinterdag kan nærme seg 20 grader, men her i fjellene dropper den lett ned til kuldegrader om natten. I Syd-Europa kan vi ta dekning på en benk som ligger i le for vinden i januar og fremdeles føle solvarmen på kroppen gjennom lag av vinterklær. Vi snakker derfor ikke arktiske forhold, men byggeteknikkene på spanske hjem er ofte slik at man fryser mer inne her enn hjemme på den mest frosne vinterdagen på Røros.   

Kulden ser ikke ut til å avskrekke solhungrige nordboere som gir blaffen i metrologiske advarsler og ankommer Ronda på vinterferie i kipp-kjapper og miniskjørt. (uten tanke på at dette også er et meget katolsk og konservativt sted). Hva så om de ser ut som nyplukkete høner med deres sprengrosa gåsehud- noen folk vil gjøre hva som helst for å vise at de har vœrt i Syden. Ikke så underlig at spanjoler tror at alle de dumme blonde vitsene er sanne… 

Våkne opp, det sner ute! 

For å vœre ærlig så var kuldegrader det siste vi ventet da vi flyttet fra Canada til Spania. Allikevel skjedde det på vår aller første andalusiske vinter. 

En morgen våknet vi opp etter en forskrekkelig tordennatt og åpnet opp persiennene til det mest utrolige vinterlandskapet. Que?! Hva?! Sne i Andalucía? 

Vi visste at vi hadde ingen tid å miste før det smeltet, så vi slengte på oss jakker og luer og satte ut for å oppdage Ronda kledd i hvitt.

Hele befolkningen, fra de yngste til de eldste var ute for å nyte sneen – et fenomen som man ikke hadde sett i byen på årevis. Faktisk kan man nesten med sikkerhet si at enhver smårolling under 8 år berørte sne for første gang i deres liv den dagen.

Vi klatret opp på toppen av bymuren for å se nabolaget ovenfra og startet en sneballkamp med unge Oscar og hans far Curro, som overfalte oss iherdig nede fra gaten. Det var selvsagt ikke en rettferdig kamp – vi hadde fordelen av høyde og gravitet, i tillegg til en livstid med trening i sneballkamp taktikk.  Allikevel smilte de fra øre til øre og klukklo når de ble truffet. 

Vi fortsatte fotojakten opp i byen, og passerte snedekte jorder som bare dagen før hadde vist de første vårblomstene. Grenene på appelsin og sitrontrærne ved rådhuset hang frosttunge.  

En tykk tåke seg inn i Rondas juv som omformet seg til et magisk evig-skiftende teater av dis og solstriper. 

Som forventet var nesten alle de lokale forretningene stengt på grunn av været, siden byen ikke eide en eneste plog og ei heller kunne man kjøpe en sneskuffe på mils avstand. Man måtte bare håpe at man ikke måtte besøke sykehuset denne dagen, siden den isete veien opp til akuttmottaket ville vœre ufremkommelig med slitte sommerdekk. 

Costa del Snow

Selvsagt må man forvente seg sne i Sierra Nevada som er nesten 3500 høy, men hva med resten av denne sydlige regionen? 

I 2010 var det stor oppstand da det etter sigende snedde – iallfall et par flak – i selve Sevilla by. Noen av vœrekspertene argumenterte med at det neppe var mer enn sludd, men det var fremdeles en meget nyhetsverdig begivenhet. Hvorfor? Fordi det var lengre enn et halvt århundre siden det skjedde sist, på den 2. februar i 1954. Det snedde også i Malaga sentrum i 2010, og da hadde ikke byen sett skikkelig sne på gatene siden 1953! 

For første gang på over et tiår ble deler av Costa del Sol dekket med sne i 2017. Byen Mijas fikk hele 6 cm, som bragte ut alle amatørfotografene i distriktet. I januar 2018 døpte innbyggerne kysten om til ‘Costa del Snow’, da strendene ved Fuengirola så ut som et vinter-eventyrland etter en tung haglstorm. Med andre ord, man vet aldri når og hvor sneen kommer…

Isabel, en sydlandsk snefrue

Vi møtte vår første spanske snegubbe på den svingete veien som leder ned til Rondas arabiske bad. Han var knapt en fot høy og hadde armer laget av sarte grener med de første vårskuddene.  

Utenfor familierestauranten rett oppi gaten fra badet måkte eieren Clemente med en hagespade, mens hans tenåringsdatter María lagde hennes livs første snefrue og Lola, moren og restaurantens kokk, tok bilder. Marias snefrue ble navngitt etter hennes bestemor, Isabel, og fikk et leopardmønstret silkeskjerf for å gjøre litt ekstra stas. 

Dessverre har disse andalusiske sne-kreaturene generelt et kort og dramatisk liv. 

Da vi kom ut en halv time senere etter å ha drukket en varmende café con leche hos Clemente, var luften fylt med lyden av sildrende vann. 

Sneen hadde allerede begynt å forsvinne, og Isabel truet med å skli av gjerdet (Du vet hva de sier om å sitte på gjerder!). Småelver av smeltevann rant nedover brosteinsveien mot bekken nedenfor. 

Men både små og store rondeños var fornøyde. Vi hadde vœrt heldige å kunne se Ronda i hvitt. Hvem vet, kanskje det blir nok et tiår til neste gang vi kan lage snegubber her på Spanias sydligste tupp!