På den annen side... Lærer vi noensinne å leve livet?

København er blitt utnevnt til verdens nest beste by å bo i, og både Stockholm og Oslo får en fin plassering på Topp 10 i en storstilt analyse fra boligportalen voreslejebolig.dk

At våre gamle, elskede hjembyer, hvor en kopp flat kaffe koster 42 kroner og gatene ligger øde etter klokken 19, skulle høre til blant verdens beste byer å bo i har jeg dog problemer med å forestille meg. Men vi ønsker dem lykke til allikevel. Basert på seks parametere; husleie, lønnsnivå, matvarepriser, arbeidsledighet, helse og kriminalitet, gjøres våre skandinaviske hjemsteder om til drømmeland. Fantastisk! Men ta bare en ekstra titt på de seks parameterne. Uttrykker de livskvalitet? Det er de vanlige, kjedelige materialistiske parameterne. Og derfor er det også de vanlige, kjedelige byene som topper listen. 

Jeg klør meg i hodet og spør meg selv om våre landsmenn der hjemme noensinne lærer å leve livet? – Eller i det minste lærer å lage noen ordentlige rapporter for livskvalitet i verdens metropoler. Når tid lærer de å dra inn begreper og spørsmål som; solskinnstimer, nedbør, timer befolkningen tilbringer innendørs, hvor mange timer om dagen man smiler, hvor ofte man ler, hvor ofte man føler seg fri og hvor ofte man dyrker sex…? Unnskyld meg hvis jeg går over grensen, men etter mitt syn bør alle ovenfor nevnte begrep inngå i en analyse av hvor man lever best. Jeg er gammel nok til å forstå at tallene skal henge sammen, så selvfølgelig skal det være plass til de materialistiske verdier. Men fokuser dog på hvor man får mest for pengene, i stedet for å se dere blind på noen matvarepriser.

Bunnproppen i den ”fine” rapporten over verdens beste byer å bo i er Dublin, Roma og São Paulo. Irene og deres hovedstad skal jeg ikke gjøre meg klok på, men hvem ville ikke gjerne bo i Roma, Europas vakreste by? Og São Paulo? Jeg tviler på om rapportens bakmenn noensinne har vært der. Jeg var der første gang da jeg var i slutten av 20-årene. Og jeg glemmer aldri hvordan jeg danset med en guddommelig vakker brasilianer. Jeg skal nok spare dere for nattens detaljer og bare nøye meg med å konstatere at São Paulo er for livsnytere.  

Generelt er jeg meget skeptisk overfor den måten som livskvalitet vurderes og måles på i dagens Nord-Europa. All fokus rettes på den materielle livskvaliteten – og den er helt gal. Galt er det også når man setter opp rammer for hvor mye den perfekte borger skal produsere, tjene, forbruke, spare opp og hvile. Den perfekte borger skal sove syv og en halv time i døgnet. Takk for den informasjonen, og takk for det livet.

En studietur sydpå for de ambisiøse analytikerne ville bestemt ikke skade. Jeg tok selv turen som 19-åring og glemmer aldri en gutt jeg møtte under en privat sammenkomst i Madrid. Han var frustrert over ikke å kunne finne tid til alt. Han ville både gjøre noe med sine studier, passe sin fritidsjobb, dyrke idrett, date byens vakre piker og gå på byen med vennene. Men han fant løsningen. Han vente seg til å sove mindre, og så fikk han tid til alt. Den dagen gikk det opp for meg; i Spania lever man 24 timer i døgnet. Og man lever godt – uansett hva all verdens rapporter og analyser nordfra sier.