Tøffe tider - Det ligger noe i lufta …

Jeg hadde kjørt Norges på tvers nesten hele natten for å rekke fram til Gardermoen, sust gjennom innsjekking og sikkerhetskontroll på rekordtid og til og med fått meg til en deilig frokost. Det gikk for greit. Det luktet trøbbel!

Ganske riktig. Problemene startet da jeg hadde kommet om bord i flyet som skulle frakte meg de siste 3.000 kilometerne ned til Málaga. Takket være min deilige frokost, var jeg blant de aller siste om bord. Kabinen var stappfull. Så fullt at til og med setet mitt på plass 18 C var okkupert.
Jeg prøver alltid å ta slike ting med et smil. Det pleier å gå bra i de fleste tilfeller. Derfor stanset jeg ved min seterad, tok fram boardingkortet og lot som om jeg sjekket setenummeret mitt nok en gang.

– Er dette 18 C? spurte jeg forsiktig. På mitt sete satt en ung og smilende mor med et lite barn trygt festet i sikkerhetsselen.
– Jeg tror noen må ha gjort en feil, for jeg dette setet er mitt, fortsatte jeg samtidig som jeg holdt fram bookingkortet for å bevise at jeg hadde rett.
Det ble umiddelbart oppstyr. Den unge kvinnen kikket oppgitt bort på barnefaren i nabosetet, mens en spanjol innerst på seteraden ikke så ut til å skjønne noe som helst.

Jeg ville la dem diskutere seg ferdige. Alt jeg ønsket var å få setet mitt, legge fra meg håndbagasjen og vinterjakka, skli rolig ned i setet mitt, få gjort ferdig noe arbeid som ventet og deretter – forhåpentligvis – få meg en times søvn før vi skulle lande på Costa del Sol.
Jeg hadde ikke på noen måte lyst å blande meg inn i setedebatten. Jeg visste jeg hadde rett. De fikk krangle og gjøre seg ferdig på egenhånd, tenkte jeg. Men den unge kvinnen ga seg ikke. Hun ville tydeligvis både ha meg og flest mulig av de andre passasjerene på naboradene med i diskusjonen.

Etter hvert kom forklaringen fram. Det hele hadde startet med at spanjolen hadde satt seg på feil seterad. Han hadde egentlig sete 17 C, men hadde slått seg ned på sete 18 C, mitt sete. Så hadde han, på anmodning fra den unge moren, ofret seg satt og satt seg på vindusplassen 18 A. Kvinnen klaget nemlig over flyselskapet som til tross for at hun og mannen hadde betalt ekstra for å sitte ved midtgangen, ikke hadde fått ønsket oppfylt…
Jeg skjønte det, forstod alt og smilte forståelsesfullt helt til den unge moren spurte om jeg kunne tenke meg å sitte ved vindusplassen. Det ville jo løse hele setekabalen…

Jeg ristet febrilsk på hodet. Jeg hater nemlig de trange og ubehagelige vindusplassene. De gir meg klaustrofobi. Det er derfor jeg alltid passer på å sitte ved midtgangen. Jeg sitter kort og godt aldri på vindusplasser!
Men det hadde jeg tenkt skulle forbli min lille hemmelighet og ikke noe jeg behøvde å måtte forklare den unge kvinnen og alle de andre av mine medpassasjerer som nå hadde engasjert seg i debatten.
Flyvertinnen som ble tilkalt hadde tydeligvis god erfaring med slike setediskusjoner. Så fort flyet var i lufta, ville hun prøve å få barnefamiliens ønsker oppfylt, smilte hun. Det klarte hun elegant. Barnefamilien fikk seteønskene oppfylt fire-fem seterader lenger bak i flyet.
Mitt problem var at jeg likevel ble sittende igjen som den sure og grinete passasjeren som ikke ville gi fra seg setet i midtgangen til det søte, unge paret og deres nydelige barn.

Resten av flyturen ble ille. Riktig ille. Det føltes som om alle de andre passasjerene på flyet skulle ta hevn. Ungen i setet bak meg straffet meg for eksempel ved å sparke i seteryggen med jevne mellomrom. Spanjolen foran meg slo ned setet så fort vi var oppe i lufta. Dermed ble det ca. 10 cm klaring mellom setene til meg og datamaskinen min. I midtgangen lot foreldre en drøss unger løpe høylydt og uhemmet fram og tilbake, samtidig som min nye nabo på seteraden raskt la beslag hele på vårt felles armlene. Og som en ekstra bonus snorket han høylydt mot meg under det meste av flyturen.
Felles skjebne er en trøst, slo det meg etter at vi for lengst hadde landet trygt i Málaga, jeg var kommet hjem og omsider hadde koblet meg opp på internett. Etter å ha søkt litt fram og tilbake, fant jeg en undersøkelse som flyselskapet British Airways nylig gjennomførte blant 2678 av sine flypassasjerer, 305 av dem var nordmenn. Spørsmålet var hva som irriterer oss mest på en flytur.

Her er ti-på-topp-lista:
1. Passasjerer som sparker i setet (73 %)
2. Utålmodige passasjerer ved landing (62 %)
3. Foreldre som ikke kontrollerer barna (60 %)
4. Klaging (55 %)
5. Passasjerer som legger setet unødvendig langt ned (39 %)
6. Ben strekt ut i midtgangen (38 %)
7. Snorking (36 %)
8. Spilling av høy musikk (32 %)
9. Konstant vandring i kabinen (30 %)
10. Høylytt spising (26 %)

Endelig fikk jeg litt etterlengtet støtte!