Et intervju med Juan Herreros, arkitekten bak Munch-museet

Den spanske arkitekten bak det nye Munch-museet i Oslo har siden han vant konkurransen fått mye kjeft for både bygningen og beliggenheten.
Kritikken tar han med stor sinnsro fordi han mener at den bare er uttrykk for et demokratisk og engasjert samfunn som vil at Munch-museet må bli best mulig.
Og det blir det, forsikrer Juan Herreros da han møtte Det Norske Magasinet.

Dine kritikere mener at Munch-museet kommer til å ligne Woermann Tower i Las Palmas…
Det er en svært overfladisk kritikk. Fra de gamle grekerne til skyskraperne skapt av Mies Van der Rohe, har tilpassninger og forbedringer logisk nok skjedd fra ett prosjekt til et annet.
De to bygningene ligner bare hverandre fra en bestemt vinkel. Woermann er dobbelt så høyt og kvadratisk, mens Munch-museet er rektangulært.
Munch-museets fasade, vibrasjonen og fargen, dens gåtefulle gjennomsiktighet og det dynamiske interiøret er unike, og det er ingenting som vil minne om Woermann, når det først er bygd.

Det er ikke endelig avgjort hvor museet skal ligge. Hva mener du?
Gjennom hele prosessen har det vært fremmet mange meninger rundt bygningens form og utseende. Hver gang vi har hatt mulighet til å gå grundig gjennom saken, har de fleste forstått intensjonene og verdien av vårt prosjekt.
Derfor er det i dag svært faste avtaler om at bygningen skal oppføres der den opprinnelig var planlagt, men det er naturligvis en vedvarende prosess. Ut fra mitt synspunkt bør man ikke gjøre flere endringer enn de få det er snakk om.
Men vi får se hvor saken ender. Det bekymrer meg ikke så mye, og jeg tror for øvrig at dialog er viktig slik at resultatet blir et best mulige Munch-museum.
Munch er unik, og det bør hans museum også bli. Og ved siden av operaen blir det et potent image over det nye Oslo. Som et postkort fra framtiden.

Når en symbolbygning skal bygges, synes det å være alle slags meninger. Det var det også da operaen ble bygget. Hvordan tror du at nordmenn om noen år vil vurdere bygningen?
Jeg er ikke i tvil om at denne prosessen er et uttrykk for et demokratisk og engasjert samfunn som er kritisk og som har et behov for å gjøre tingene ordentlig.
Når museet er ferdig blir det en suksess som operaen, og det blir et fenomen med intens aktivitet som vil tiltrekke seg alle slags mennesker. Det vil være med på å gjøre Bjørvika til et potent område. Det blir som esplanaden foran Pompidou i Paris der folk samles, og her er operaen første ledd.
Akkurat nå får vi forklare oss så mange ganger vi vil og samtidig be om at man ikke danner seg en mening ut fra bruddstykker av informasjon. Prosjektet er et helt holistisk konsept som oppfyller urbane, kulturelle, pedagogiske og sosiale behov: Det er med på å gjøre konstruksjonen av bygningene til et eventyr som kanskje blir modell for andre storbyer som følger med på det som nå skjer i Oslo.

Når begynner arbeidet?
Vi forventer å starte mot slutten av 2011, og arbeidet kommer til å to år.

Hva er din relasjon til Norge?
Jeg var første gang i Norge for 10 år siden da jeg var invitert til å gi en rekke foredrag og bedømmelser rundt om i landet. Jeg besøkte blant annet Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. Naturen er helt sikkert storslått, men mitt svake punkt er byene og hvordan de skånsomt må bevares og tilpasses naturen.
På alle mine reiser har jeg sett denne nøysomme og diskrete formen som interesserer meg svært mye. Jeg må si at nordmenn på denne måten har lært meg mye om å skjelne mellom det overflødige og det viktige.

Og ditt forhold til Munchs kunst?
Munch er en kunstner som er svært avholdt i Spania. Kanskje er det vår perifere posisjon til de avantgardistiske, europeiske kunstnerne og våre egne kunstnere som f.eks. Picasso som får oss til å føle oss så nær den geniale nordmannen som var så begeistret for den forvridde og revolusjonære kunsten i Paris.
Der har vært flere store utstillinger av Munchs fenomenale verker i Spania, så interessen er der.

Hva betyr bygningen for kunsten?
Det blir en opplevelse å se hans kunst.
Inngangen er i virkeligheten en overdekket plass. Auditorium med permanent program. Kinosaler. Restauranter, den ene med panoramautsikt fra øverste etasje og åpen om kvelden, selv når selve museet er stengt.
Museet og bygningen vil tiltrekke tusenvis av besøkende, særlig fra nabolandene, men dets brukere vil naturligvis først og fremst være nordmenn.

Hvorfor vil en spanjol tegne en bygning i Oslo?
I mitt tilfelle har det alltid været den pragmatismen som ikke bestandig trives like bra med den oppsiktsvekkende arkitekturen som preger de store, monumentale bygningene som er bygget de siste årtier. Europa er i økonomisk krise, og Norge viser viktigheten av de kollektive verdier framfor personlige interesser, og det mener jeg er essensielt.
Jeg tror at det var medvirkende til at vårt asketiske forslag vant konkurransen framfor andre, mere frivole innslag.
I disse krisetider holder resten av Europa øye med det som skjer i Norge, og man må utnytte denne interessen til ekspansjon og kjennskap til landet. Det er et incitament til kunnskap om landet som blir en kilde til utrolige nyheter.

Hvorfor har du valgt å kalle bygningen Lambda?
Lambda er et symbol for bølgelengde. Det uttrykker fenomener som rytme, lys, lyd og bølger.

Du er født i San Lorenzo de El Escorial som har en lang historie innen arkitektur. Stammer din interesse for arkitektur herfra?
Ja, jeg er født der, og jeg stammer fra en gammel kastiljansk slekt. Jeg tror at denne kombinasjonen har noe å gjøre med de enkle, men slagkraftige linjer i tegningene mine. Det gir seg også uttrykk i en følsomhet som søker seg inn mot steder på en naturlig måte, som søker å konstruere med nøyaktighet, med bruk av færrest mulige materialer, men samtidig skape bygninger som er i harmoni med brukerne, bygninger som har holdninger som personer, som ”reagerer” og ”føler” når solstrålene når dem eller når det blir overskyet.

Hva inspirerte deg med denne oppgaven?
Lokaliteten har et ekstraordinært potensial. Gjennom prosessen reiste flere av oss mange ganger til Oslo for å forstå punktet ut fra fire vinkler: den historiske byen, den moderne byen, Ekeberg og fjorden. Det er årsaken til bygningens høyde, for samtidig som man oppdager kunsten, ser man byen, dens historie, dens fortid og nåtid, samt dens dialog med naturen og geografien.
Bygningen skjemmer ikke, men åpner nye perspektiver, avstemt med Munchs kunst, så nært forbundet med Oslos innbyggere som Munch jo testamenterte alle sine verker til, selv om de ikke alltid forstod ham.

Les mer:
Juan Herreros’ arkitektfirma: www.herrerosarquitectos.com
Munch-museet: www.munch.museum.no