Madeira - paradiset i vest

Madeira er en prektig øy der den ligger, langt ute i Atlanterhavet, ca. 650 km nord for Kanariøyene og 1.100 km. fra Portugal. Øya er av vulkansk opprinnelse og den “står” på bunnen av Atlanterhavet og rager mer enn 6.000 meter opp fra havbunnen.

Det er likevel bare de øverste 1.850 meterne som stikker opp over havoverflaten og utgjør øya som er svært kupert og vill. Det har vært svært vanskelig å bygge veier på øya, og de fleste består av skarpe hårnålsvinger, bortsett fra den nye motorveien som går ute langs sørkysten. Øya er 56 km lang og 26 km bred, og den ble oppdaget av portugiserne i 1419 og har helt siden den gang tilhørt Portugal.
Madeira har fått navnet sitt fra det portugisiske ord for “tre”, fordi øya helt var bevokst med trær da den ble oppdaget. I dag er øya et lite paradis som hovedsakelig lever av turisme.

Livlige Funchal
Hovedstaden Funchal er en livlig og hyggelig handelsby der den desidert største delen av øyas 260.000 innbyggere arbeider. 95 % av innbyggerne er direkte eller indirekte sysselsatt innenfor turistsektoren. Hver dag legger to cruiseskip (det er ikke plass til flere) til i byens havn om morgenen og seiler videre om kvelden.
Øya har subtropisk klima og er svært frodig på grunn av alt regnet som særlig faller på nordkysten. Fordi klimaet sør på øya er nokså tørt, har man bygget et stort nettverk av vanningskanaler – de såkalte ”levadas”. De fører vann fra nord til jordbruksområdene i sør. Disse levadas er nå oppdaget av turfolk, og dermed har levadavandringer blitt en stor hit på Madeira.

Rund feiring
Vi hadde noe rundt som vi skulle feire, og fordi Madeira alltid har vært et ønskemål, bestemte vi at nå skulle det skje. Det legendariske hotellet Reid’s Palace sto også på ønskelisten, for det var her både Winston Churchhill og Bernard Shaw bodde når de ville slappe av i vakre og luksuriøse omgivelser. Derfor ville vi også prøve. Og så er Reid’s Palace berømt for sin ”afternoon tea”, og hvis det er noe jeg er gal etter, så er det te med sandwiches, scones og kaker. Det ble derfor til at vi hoppet på et Easyjet-fly fra Lisboa til Funchal for å utforske Madeira.
Det tar bare rundt seks timer å kjøre fra Solkysten til Lisboa fordi det er motorvei hele veien. Fordi en reise fra Lisboa til Funchal med Easyjet bare koster rundt 43 euro per billett, var der ikke mye å lure på.
Vi landet om formiddagen på Madeiras lufthavn som ligger på øyas østside. Lufthavnen er spesiell fordi den var svært vanskelig å bygge – det finnes jo ikke flate områder på øya! Derfor er landingsbanen delvis bygget på pilarer som står på havbunnen, og den strekker seg et godt stykke ut i havet.

Mottatt med åpne armer
Så snart man lander blir man møtt av nydelig sol, vill natur, hav og masser av blomster. Vi tok bussen inn til Funchal, og for å få et inntrykk av alt sammen, gikk vi gjennom byen ut til hotellet vårt.
På Reid’s ble vi mottatt med åpne armer og fikk en skikkelig omvisning slik at vi senere kunne finne fram til de mange restaurantene, salongene og vårt sjarmerende rom.
Hotellet ligger vakkert til like nede vannet i den vestlige enden av Funchal, og hvis det SKAL være fest, så kan man like godt ta inn på Reid’s og glemme alt om andre hoteller. Reid’s oser av gammel engelsk sjarm, og det finnes en sterk sans for detaljer som jeg aldri tidligere har opplevd.

Lun luksus
Her har man over 100 års tradisjon med service, gjestfrihet og vennlighet, og det er en ren fornøyelse å være gjest her. Hotellets vakre interiør fører oss over til begynnelsen av 1900-tallet, og man føler virkelig at man har trådt inn i den engelske overklassens privilegerte ”haller”. Her står tiden stille, og alt er vakkert, avdempet, korrekt og høflig. Man har klart å oppnå et ekstremt servicenivå uten at det er noe som er fisefint og snobbete. Man føler seg velkommen, selv om man kommer i fjellstøvler og t-skjorte, og mye av det man vanligvis må betale for, er gratis på Reid’s. Det gjelder spesielle matpakker, alle ”soft drinks” fra mini-baren, lån av Oscar-belønnede filmer fra resepsjonen, busstransport inn til Funchal og hjelp til planlegging av utflukter. På vår runde dag sto det sjampanje og blomster på rommet. Vi synes derfor at de 221 euro som vårt hotellrom med balkong og havutsikt kostet, inkludert en overdådig frokost-buffet var mer enn bra nok for oss. Se www.reidspalace.com – men pass på, det er svært fristende.

På levadavandring
Og hva gjør man så på Madeira når man har prøvd alle Reid’s herligheter? Man drar på levadavandring.
De første levadaene ble bygget i 1460-årene og i dag finnes det ca. 2.400 kilometer levadaer på Madeira, så det er nok å ta av. Levadaene er smale vanningskanaler som er forsynet med en sti slik at man kan holde kanalen ved like. Det er på disse stiene man går, og de har den store fordelen at de for det løper hele veien. De er dermed svært gode å gå på, og fordi de går på kryss og tvers av øya, er det gode muligheter for å se det meste av den vakre natur fra en levada.

Like før helvetet
Det er ikke så enkelt å komme rundt på Madeira pga. hårnålssvingene, og det koster en formue å leie bil. Derfor endte det med at vi dro på et par arrangerte turer der man blir hentet i minibuss. Etterpå går man sammen med en guide. Det var helt ok, for på den måten får man sett steder som man ikke kan finne fram til på egenhånd. Vi endte opp på en fantastisk vandretur ut på øyas dramatiske østspiss, der man virkelig kan se den ville, vulkanske naturen.
Her fra den østlige spissen har man en flott utsikt over mot de tre ubebodde øyene ”Las Desiertas” og mot nord kan man skimte øya Porto Santo. Det var fra denne øya Madeira ble oppdaget. Noen portugisiske sjømenn hadde i en storm søkt tilflukt på den lille øya nord for hovedøya og ga den derfor navnet ”Porto Santo” – den hellige havn. Mens de lå der og red stormen av, så de noen mystiske tåkebanker mot sør og trodde at det trolig var innseilingen til helvete. Vi skriver jo 1418, og de fleste sjøfarende trodde at de så langt ute i Atlanterhavet var rett ved jordens ytterkant, og at de var svært nære på å kunne falle over kanten og rett ned i helvetet.

Henrik Sjøfareren
Da de kom tilbake til Portugal, fortalte de om den uhyggelige helvetesporten, men det trodde Henrik Sjøfareren ikke på. Han sendte derfor ut en ekspedisjon for å utforske området sør for Porto Santo, og så ble det slik at et skip under kommando av Joao Zarco som var den første til å legge til ved øya. På oppdagelsestidspunktet var øya ubebodd (det var ingen urbefolkning slik som på Kanariøyene), og det var derfor en lett sak å erklære øya for portugisisk territorium i 1419.

Museum og katedral
Alt dette og mye mer av øyas spennende historie kan man lese om på det historiske museet i Funchal, som absolutt er et besøk verdt. I Funchal er det også en vakker katedral, og det er en deilig stemning i de fine, smale gatene. Fra Funchal bør man også ta gondolbanen opp til Monte som er det fjellet som ligger bakenfor byen. Der finnes en vakker botanisk hage og en fin restaurant. Det er også herfra at man kan dra på en sledetur tilbake til byen. Engang i fortiden fant man ut at man kunne raskt komme ned til Funchal ved å kjøre i en slags slede nedover de bratte gatene. Det ble til at disse sledeturene har blitt en stor turistattraksjon. For 25 euro kan to mennesker suse over stokk og stein nedover fjellet med to sledeførere som holder styr på leken. Vi ville gjerne ha prøvd denne unike fornøyelse, men da vi kom tilbake fra vår levadavandring på ”Dos Tornos” bakenfor Monte, regnet det så sterkt at sledeaktiviteten var innstilt.

Ikke for folk med høydeskrekk
Levadaen ”Dos Tornos” er uhyre spennende, og den går gjennom en svært vill dal som er så øde og dramatisk at man ikke skjønner at man bare er noen få hundre meter fra Funchal. Levadaen går rundt og langs kanten av en bratt skrent, så dette er ikke en tur for svake sjeler med høydeskrekk, men en uhyre oppløftende tur for eventyrlystne.
Siste dag var vi på tur opp til øyas høyeste punkter der det også er fantastiske levadaer som man kan gå langs. Herfra kan man se hvor øde store deler av øya fortsatt er. Men man har i tide klart å frede store områder, særlig på nordsiden av øya, og den vanskelige topografi har betydd at det er vanskelig å komme fram, og dermed har deler av øya ligget i en vis isolasjon.
Vår utflukt til Madeira var en suksess, og selv om været og naturen ikke er veldig annerledes enn det vi er vant til her på kysten, er det likevel en stor opplevelse å avlegge øya et besøk.