Stor, større, El Escorial

Togstasjonen i San Lorenzo de El Escorial ligner en hvilken som helst annen togstasjon i Spania. Da jeg trådte ut av denne estación de tren-kjedsommeligheten, ble jeg møtt av en annen virkelighet; en vakker, fredsommelig og mellomstor by omkranset av pinjeskog og fjellkjeden Sierra de Guadarrama.
En drøy times tid tidligere hadde jeg tatt lokaltoget fra Madrid sentrum som kjørt nord-vestover, gjennom forstad etter forstad, for deretter endelig å forlate millionbyens kosmopolitiske kaos og knapt så sjarmerende bileksos. Kanskje er det kontrasten som får det åpne og omfavnende spanske landskapet og San Lorenzos fjelluft til å virke så oppmuntrende.
Jeg kunne gjerne ha gått turen gjennom byen, opp bakkene til målet for mitt besøk, lengere er det nemlig ikke til El Escorial. Men utenfor stasjonen fristet køen av håpefulle taxier og raskt fikk jeg vondt i nakken, etterhvert som den noe overdimensjonerte bygningen tronet fram over byen.

Det var den gang
Det var den gang kong Felipe II regjerte hele Spania og halve verden. De siste maurerne, og med dem også jødene når man nå var så godt i gang, holdt på å bli utryddet eller utvist. Han hadde også kastet ut nærgående franskmenn tilbake over Pyreneene, og så hadde han akkurat, nærmere bestemt den 12. juni 1561, gjort Madrid til sin hovedstad. Og så må han ha tenkt, at han manglet en grandios bygning til å symbolisere all denne makten.
Stort skulle det være. Og stort ble det som er El Real Sitio de San Lorenzo de El Escorial eller, om man vil, bare El Escorial.

Evige jaktmarker
San Lorenzo ligger knapt 50 km fra Madrid, og det tok kongen to dager å tilbakelegge strekningen. Han brukte da også El Escorial som et slags sommerpalass og området som sine private jaktmarker. Knappe fem kilometer herfra kan man fortsatt se hans jaktpale, La Granjilla de La Fresnada, men mer om det en annen gang.
El Escorials rammer er gigantiske, majestetiske murer, herav trolig navnet som betyr slaggdynge, noe som gjemmer dette sammensurium av et palass, en borg og et kloster – tre i én og mer til, slik kongen ville ha det. Et palass til seg selv og familien, en borg dersom de fæle franskmennene virkelig skulle komme tilbake, og så et kloster, inkludert en kirke, fordi alt annet ville ha vært utenkelig i det særdeles katolske og inkvisitoriske Spania anno 1500-tallet. Det var monarken og kirken under samme tak der man også kunne demme opp for den truende protestantismen.
El Escorial ble oppført i årene 1563 – 1584 med penger fra det gullet som strømmet hit fra Den nye verden, og den arkitektoniske æren tilskrives datidens Santiago Calatrava, Juan Bautista de Toledo. Han valgte å skape en rektangulær bygning på 205 x 160 meter.
Bak utsmykningen, og det er det også mye av, stod billedhuggere og kunstmalere som Jacopo de Trezzo, Luca Giordano, Pompeo Leoni og Alfonso Sánchez Coello.

Nåtidens El Escorial
I dag brukes anlegget fortsatt som kloster med munker fra ordenen San Agustín, her finnes en skole, og her avholdes messer i den kuppeldekkede kirken i bygningens midte.
Resten av El Escorial i dag museum. Skiftende monarker har gjennom årene samlet verker her av både El Greco, Rafael, Velázquez, m.fl., i tillegg til at utsmykningen, blant annet noen svært imponerende veggmalerier, i seg selv et museum verdig. Biblioteket, kalt det kongelige bibliotek, har den største samlingen av antikke skrifter etter Vatikanet.
Bygningen ble i 1984 satt opp på UNESCOs verdensarvsliste.
Og så er planen at El Escorial også skal være den nåværende kongen og de kommende monarkenes siste hvilested.

Kongelige suvenirer
Det er litt makabert å gå gjennom den delen av bygningen, nærmest en krypt der sarkofag etter sarkofag står tettpakket.
Men det er her at mange av de tidligere spanske kongene og dronningene ligger begravet. Det er alt fra Carlos I (død 1556) til Alfonso XII (død 1931). Blant dem er naturligvis også byggmesteren selv, Felipe II (død 1598). To av de mest kjente av de spanske monarkene, Ferdinand og Isabella som tilskrives æren for å ha støtter Kristoffer Columbus’ tur for å finne sjøveien til India og for å drive de siste maurerne ut fra Granada, hører i denne sammenhengen fortiden til, og de ligger i et kapell i katedralen i nettopp Granada.
Etter besøket i krypten her i El Escorial rykkes jeg plutselig tilbake til de nålevende fordi man fra krypten trår rett inn i en kombinert suvenirbutikk og godterikiosk, – men hvorfor ikke. Det må være betryggende for den nåværende kongefamilien, Don Juan Carlos, Felipe og alle de andre, å vite at jordiske forfriskninger er innenfor rekkevidde og at plassen er reservert for dem, og plass løper man ikke tom for i denne gigantiske bygningen som forgjenger Felipe II lot bygge.

Transport til San Lorenzo de El Escorial
Fra Madrid kan man ta lokaltoget (Cercanía) fra hovedstasjonen Atocha eller fra Chamartin til San Lorenzo. Man kan også velge bussen, linje 664 fra busstasjonen Moncloa.