Nyttårsforsetter for politiske myndigheter

Selv om avslutningen av mayasivilisasjonens langtidskalender den 21. desember i år ikke skulle varsle verdens undergang, vil investorer fortsatt stå overfor flere mulige katastrofer i 2013. Generelt har det blitt gjort mye i 2012 for å håndtere de forskjellige krisene i den globale økonomien, og utsiktene må nå kunne sies å være bedre enn på lenge. Det som er oppnådd så langt, er det sentralbankene som har stått for, og ikke de politiske myndighetene. Det har kommet oppmuntrende signaler om at dette vil endre seg neste år.

På overflaten er det «business as usual» i USA etter gjenvalget av president Obama og fortsatt demokratisk flertall i Senatet. I Representantenes hus er det imidlertid fremdeles republikanerne som har makten. For at en lov skal tre i kraft i USA, må den godkjennes av både Senatet og Representantenes hus (og deretter av presidenten). Den senere tid har dette betydd at demokratene har måttet inngå så mange kompromisser i sine forslag til reformer at de i realiteten har blitt effektløse.
Amerikansk politikk har sjelden vært mer motsetningsfylt enn før presidentvalget. Umiddelbart etter valget gav republikanerne, muligens som svar på stemningsendringen i landet, åpent uttrykk for vilje til å inngå politiske kompromisser til beste for landet i stedet for å sette sine egne mål først. Den første testen på hvor seriøse de er, er den pågående diskusjonen om hvordan man skal løse utgiftskuttene og skatteøkningene som automatisk trer ikraft fra 1. januar neste år med mindre loven blir endret før det. Tidligere erfaringer kan indikere at skatteøkningene ikke vil bli avverget før i siste øyeblikk, men den nye samarbeidsånden tas i det minste godt imot.

Ingen vekst, ingen slutt på krisen
I eurosonen bør tiltak som ikke bare har til hensikt å kutte forbruket, men også inneholder vekstfremmende elementer, stå øverst på dagsordenen i 2013. Ved bare å kutte forbruket i offentlig sektor for å tilbakebetale gjeld, kan man hemme et lands vekstpotensial i en slik grad at landet ikke klarer å redde seg selv fra økonomisk ruin, en linje Hellas ikke har lagt helt bort. Det er bedre å gi et land mulighet til inntjening som kan være med på å innfri forpliktelsene enn bare å gjennomføre innstrammingstiltak. En kombinasjon av vekst- og sparetiltak vil muligens gjøre at det tar lengre tid å redusere den store statsgjelden, men samtidig reduseres risikoen for absolutt, ugjenkallelig konkurs.

Dette synet, som Det internasjonale pengefondet lenge har forsvart, har i det siste heldigvis fått økt oppslutning i EU, hvor det har blitt foreslått å droppe noen av budsjettkuttene som er foreslått for 2013 til fordel for vekstfremmende forsknings-, sysselsettings- og gründerprogrammer. Det europeiske råd, som sammen med Europaparlamentet er ansvarlig for budsjettspørsmål i EU, er dessuten en sterk tilhenger av tiltak som fører til nye jobber og økonomisk vekst. For fremtidens EU, og spesielt for EU-land som sliter, er det viktig at denne holdningen vedvarer til tross for at enkelte mindre berørte medlemsland reserverer seg. Hvis den gjør det, og situasjonen med lav inflasjon og lave renter fortsetter, er det mulig at medisinen som skal kurere eurosonen for gjeldskrisen, ikke ender med å drepe pasienten.