Er spanjolene virkelig så late?

«Også de der spanjolene …»

Jeg hører dette så ofte, at nå klarer jeg ikke la være å ta det opp. Når tingene ikke går som de skal, er det «de der spanjolene» det er noe galt med. Spanjolene er både late, sover halvparten av dagen i sin siesta, og så kommer de selvfølgelig alltid for sent.

Jeg er ikke i tvil om at vi lever i en landsdel hvor det absolutt er rom for forbedringer, men merk at jeg skriver landsdel, forfør vi tar for hardt i må vi ha geografien på plass. Vi bor i Andalucía, og det er akkurat like stor forskjell på en andalusier, en madriler og en galisier som det er på en trønder, en østlending og en bergenser. Forskjellen ses, eller høres – og ikke bare på aksenten. Den ses også i mentaliteten og i levestandarden. Snakker vi arbeidsledighet, produktivitet og utdannelse, henger andalusierne fortsatt eller etter landsgjennomsnittet, men når vi beklager oss, inkluderer vi også «de der spanjolene» fra den nordøstlige provinsen Aragón som har fått arbeidsledigheten ned under 5 % og spanjoler fra Madrid som, målt i antall innbyggere, har flest selvstendig næringsdrivende i Europa. Det er imponerende resultater som neppe er oppnådd med latskap og lange siestaer.

Det samme tenker jeg når jeg ser bilder, dokumentarfilmer og hører både utlendinger og spanjoler snakke om ‘gamle dager’ og 1970-årenes Andalucía. Uten på noen måte å kunne dokumentere det, tør jeg å påstå at Andalucía er én av de regionene har utviklet seg best og raskest i Europa som i de siste førti årene. Og det har bare skjedd med hardt arbeid, så det er absolutt ikke her det ømme punktet ligger. Det finnes derimot i begrepene ledelse og forvaltning. Om våre andalusiske naboer hadde organisert seg bedre og lagt noen gode, langsiktige, visjonære planer, kunne Andalucía ha kommet enda lenger. 

Redde for å ta i et tak er de i alle fall ikke.

Og la oss nå bare se oss selv litt i speilet, noe som alltid er sunt. Jeg kjenner ingen andre enn andalusierne, som med glede aksepterer en 40 timers arbeidsuke, som ikke kjenner til konseptet med avspasering ved overtid og som synes det er luksus med fire ukers årlig ferie. Det hadde ikke gått i Norge, hvor vi har mye mer ferie og et godt utvalg av vilkårlige fridager av alle mulige årsaker.

Jeg kjenner heller ingen andre enn andalusierne som bare setter i gang og smiler fordi de har en jobb. Jeg tenker spesielt på de ansatte i bygningsbransjen og i industrien som ikke alltid har de beste arbeidsvilkårene. Det er hardt arbeid – så hardt at Arbeidstilsynet i Norge helt sikkert hadde kommet til unnsetning før den første arbeidsdagen var omme.

Jeg kjenner heller ingen andre enn andalusierne som jobber for så lite. Både minste- og gjennomsnittslønnen er rystende lave. Så ha det i bakhodet, når du slapper av og nyter late dager på én av de mange gode strandbarene og restaurantene som sprudler av liv på denne tiden av året. Og ikke vær redd for å tipse raust når du får regningen. Personalet som tar imot, jobber sannsynligvis 40-50 timer i uken for en ussel lønn. Det er de som er «de der late spanjolene» …